Øyvind Norderval

14

Historielærer Fylkesnes’ sammensurium

SVs Torgeir Knag Fylkesnes tar helt feil nå han skiller mellom maktkamp og spørsmålet om grunnleggelsen av et samlende kongedømme i Norge.

Publisert: 18. aug 2014

SVs Torgeir Knag Fylkesnes var så elskverdig å nytolke St. Olavs-skikkelsen og olsokfeiringens innhold for allmennheten i flere medier,  inkludert Vårt Land. En mild vurdering er «frimodig ufaglighet», en mer direkte karakteristikk må bli «tøv».

Stiklestad. Fylkesnes poeng er at man under olsok dyrker en tyrann «som ble omskapt til helgen og politisk virkemiddel etter sin død». Videre skal slaget ved Stiklestad ikke ha stått om kampen mellom kristendom og hedendom, men om makt.

Fylkesnes spenner her inn faglige åpne dører om spørsmål som det er relativ bred konsensus om. På begge sider på Stiklestad var kristne og hedninger representert, og Olav ble helgen etter slaget på Stiklestad. Men Fylkesnes utelater det aller viktigste spørsmål en historiker alltid må stille: Hvorfor?

Motstand. Fylkesnes tar helt feil nå han skiller mellom maktkamp og spørsmålet om grunnleggelsen av et samlende konge-­dømme i Norge. Selvfølgelig hadde Olav Haraldsson aspirasjoner om makt, men samtidig målbar han idealer fra Europa som gikk tilbake til Karl den store på 800-tallet: Et samlende styre med en kristen fundamentering.

I denne sammenhengen var ikke Olav Haraldsson mer tyrannisk enn andre fyrster i samtiden, og det var da heller ikke dette som ble utslagsgivende for motstanden mot ham. Utgangspunktet var at Olav valgte å ­alliere seg med yngre og mindre innflytelsesrike vasaller enn det gamle ættearistokratiet, ­ettersom rikmannsættene var ute etter å opprettholde sin økonomiske og politiske makt og var skeptiske til et samlende kongedømme. Det er derfor interessant at Fylkesnes som stortingsrepresentant for SV her slår et slag for 1000-tallets rikmanns-aristokrati.

Denne motsetningen til Olav gjorde at det gamle bondearistokratiet allierte seg med Knut den mektige, konge av Danmark og England, også han en kristen potentat, som lovet dem deres tapte profitt tilbake og vel så det. Dette ble Olavs bane.

Lurt. Hva skjedde så? Kong Knut innfridde selvfølgelig ­aldri sine rause løfter når konkurrenten var drept. Istedenfor satte han sin elskerinne Alfiva og deres tenåringssønn, Svein, til å styre Norge, og landet havnet i et politisk dødvanne. Da begynte de gamle motstanderne av Olav å innse at de egentlig var blitt lurt, at kong Knut var en økonomisk utsuger, og at Olavs tanker om et samlende kristent kongedømme kanskje hadde noe for seg.

Slik ble kimen til Olavs helgenstatus skapt: Nederlaget blir snudd til seier, en ikke ukjent kristen forestilling.

Slik ble de kulturelle ettervirkningene etter Olav Haraldsson langt viktigere enn hans regenttid.

Fellesgods. I denne sammenhengen ble selvfølgelig også kirken en viktig aktør som døråpner til den europeiske kongeideologi. Man kan selvfølgelig mislike denne maktforståelsen i dag, men dette var europeisk fellesgods som ble virkeliggjort på norsk jord. Det gjorde Norge til et samlet rike, det åpnet for en innlemmelse i den europeiske felleskultur som gav seg utslag i kunst, litteratur og spiritualitet.

Det er interessant at Fylkesnes lager et «historisk» sammensurium samtidig som han gjør det samme som det han kritiserer Olavs-resepsjonenfor: Å bruke historien til å fremme politisk makt.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16. AUGUST 2014

Kommentar #1

Hermod Herstad

0 innlegg  7381 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden
Øyvind Norderval. Gå til den siterte teksten.
Istedenfor satte han sin elskerinne Alfiva og deres tenåringssønn, Svein, til å styre Norge, og landet havnet i et politisk dødvanne.

Nå var det vel Knuts 1. kone som ble sendt til Norge sammen med Knuts eldste sønn. Dette ble som Norderval skriver, ingen suksess og bondearistokratiet benyttet som også Norderval også skriver, helliggjøringen av Olav til å befeste sin posisjon og ved å hente hjem Olavs sønn.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere