Peder K. Solberg

6

Jeg løp om kapp med Børre Knudsen – og tapte

Kanskje var jeg litt vel fortumlet der jeg løp etter bussen i Jerusalems gater, sammen med Norges på den tiden mest forhatte og visstnok verste antikommunikatør, som nettopp var blitt hyllet av en mengde ultraortodokse jøder som en dialogens mester.

Publisert: 17. aug 2014

Jeg traff Børre Knudsen første gang som 19-åring. Som de fleste andre hadde jeg kjent på ubehaget i møte med de mediedekkede abortaksjonene. I klassediskusjoner på skolen hadde jeg, som motstander av såkalt selvbestemt, det vil si morsbestemt abort, forsøkt å unngå å bli klistret til denne «vulgære og kvinnefordømmende» aksjonismen. Så møtte jeg Børre Knudsen. Deretter leste jeg Geelmuydens portrett «en prest og en plage». Det var da det begynte å bli virkelig ubehagelig. Kontrasten mellom den konstruerte mediefremtoningen «Børre Knudsen» og personen Geelmuyden beskrev, og jeg selv hadde møtt, bidro til å åpne en revne i min virkelighetsforståelse. Sakte innså jeg hvor dypt konflikten han symboliserte stakk, i samfunnet, i kulturen, i meg selv. At temperaturen i diskusjonene rundt Børre Knudsen og hans virkemidler hentet drivstoff fra en langt dypere kulturkonflikt. Dyp fordi den har forgreninger til det innerste av de fleste menneskers personlige kamper omkring identitet, selvforståelse, livsvilkår og – angst.

Under studietidenmøtte jeg Børre Knudsen flere ganger, men det var først i Jerusalem, våren 1997, at jeg ble kjent med han og hans kjære Ragnhild. Jeg hadde et års pause fra teologistudier og jobbet som frivillig ved Israelsmisjonens Caspari Center. Ragnhild og Børre Knudsen var på sitt andre tre-måneders opphold i byen, sponset av velvillige støttespillere, som først og fremst ville bidra til å gi dem begge et pusterom, langt borte fra nordnorsk mørketid og en årelang intenst belastende hverdag. Samtidig ble Børre utfordret til å være en slags frilans dialogpartner med ortodokse og ultraortodokse jøder han fikk kontakt med.

Ekteparet Knudsen bodde i en leilighet som ble leid av Israelsmisjonen, og slik ble en av mine oppgaver å ha et lite vaktmestertilsyn med boligen deres. Så mye vaktmesterarbeid ble det i grunn ikke, men både Børre og Ragnhild var rørende takknemlige for de ytterst få og små tingene som ble gjort. Og jeg var takknemlig for tiden vi fikk være sammen med dem. Jeg husker venner på min egen alder, ukjent med Børres rolle i lille Norge, som kommenterte hvor vakkert par de var.

Børre hadde både en belest innsikt og intuitiv respekt for jødisk tradisjon som ga han innpass i miljøer som ellers var svært skeptisk til alt som måtte lukte av kristen misjon eller «proselyttvirksomhet». En kveld var han invitert til å respondere på et foredrag av en jødisk rabbi om synet på abort og menneskeverd i jødisk tradisjon. Rabbien leverte for en fullsatt sal, hovedsakelig bestående av yeshiva-studenter og jødiske intellektuelle, et resyme av diskusjoner i den rabbinske tradisjonen, der ulike tolkninger av utsagn i de hellige skrifter ble diskutert. Konklusjonen var at den jødiske tradisjon ikke absolutt forbyr abort, men at tolkningene stort sett heller mot en svært restriktiv abortpraksis. 

I sin respons spurte Børre om lov til å sitere «sin rabbi». Det vil si å lese fra NT, en bok som man vanligvis ikke tillot å sitere i denne konteksten. Joda, det måtte han da få lov til. Dermed lød for første gang for de fleste tilhørernes ører Jesu lignelse om dommen fra Matteus 25. «Det dere gjorde mot en av disse mine minste …»

Børre fortsatte med å gjengi den vakre beretningen om en hendelse da hans rabbi bare var noen dager gammel i mors mage. Her beskrives et møte mellom to mødre, den ene svært ung, den andre svært gammel, og den underlige erfaringen som den eldste gjør, at fosteret i hennes liv gjør et «byks». Det er ikke bare to kvinner som møtes. Det er et møte mellom fire personer. Begge kvinnene har god grunn til engstelse og forvirring med hensyn til omstendighetene rundt deres graviditet.

Marias reaksjon på denne hendelsen tolkes i beretningen gjennom en spontan lovsang, med tydelige referanser til gammeltestamentlige lovsanger, også de lagt i munnen på kvinner – og mødre. Teksten til denne Magnificat har etablert seg som den aller fremste lovsang i kirkens gudstjenestetradisjon, selve Kirkens Lovsang til sin Gud, Han som støter de mektige herskere ned fra tronen, men opphøyer de små og svake.

Som et korrektiv, umulig å kneble, har denne teksten alltid stått der i møte med kirkens mange fristelser og fall i søken etter makt eller å snakke makten etter munnen. I den innerste kjernen av kirkens tradisjon finner vi en ung og sårbar tenåringsmors lovsang til Gud, som ser til og beskytter henne og hennes lille foster, ennå bare noen dager gammel i hennes liv.

Der, i Marias lovsang, finner kirken sin identitet, og gjør den ikke det, er den ikke lenger en kristen kirke. Hvis ikke kirken vil beskytte de små og svake, både symbolsk og konkret representert gjennom barnet og dets sårbare tenåringsmor, så svikter den sitt grunnleggende kall. Hvis ikke kirken vil kjempe denne kampen, har den ikke lenger noen kamp verd å kjempe.

Omtrent slik talte Børre, og den stakkars rabbien som hadde holdt foredraget fikk en underlig statistrolle i den mer enn en time lange samtalen som fulgte. Alle spørsmålene og kommentarene ble rettet til hans respondent. Hvis dette er kristendom, hvorfor har vi ikke møtt den slik? Hvorfor er vårt bilde tvert imot av kristendommen som en maktinstitusjon, en undertrykker og i ytterste konsekvens en despotisk og forfølgende religion? Hva med historien? Hva med det «kristne Europa»? Er det virkelig slik at Det nye testamentet ikke forakter og forkaster de jødiske hellige skrifter? Spørsmålene haglet, og Børre svarte tålmodig og stillfarent, alltid med en overraskende vinkling som ledet til nye spørsmål.

Yeshiva-studenter jeg snakket med etterpå var overveldet over denne kunnskapsrike, kloke og ydmyke mannen. Hvis bare alle kristne var som han! Han må virkelig være en populær prest som mange lytter til? Jeg forsøkte å forklare at mange i Norge var svært skeptiske til hans abortengasjement, og at det gjorde at mange heller ikke ville lytte til han. – Så synd, en slik person ville kunne bety mye for dialog mellom jøder og kristne. Han lytter ydmykt, svarer klokt, og misjonerer ikke usmakelig kristendom.

De fleste lesere vil forstå at jeg tenkte mitt: - For et paradoks, for en ironi! I Norge er han en folkefiende, langt inn i kristne rekker. En mørkemann, et utdefinert «maktmenneske». Her beskrives han som den mest ydmyke og lyttende representanten for kristendom de noensinne har møtt.

Jeg har gått sammen med Knudsen i Oslos gater og opplevd hvordan folk kunne få et «støkk» bare ved synet av han. Her, denne kvelden, var han helten, slik jeg riktignok også senere har opplevd i enkelte kristelige sammenhenger i Norge. Det interessante er at Knudsen selv åpenbart følte seg svært utilpass i rollen som helt.

Under påskudd om å måtte rekke bussen, kom vi oss etter hvert avgårde. Det var da vi oppdaget at vi hadde dårlig tid om vi faktisk skulle rekke neste buss, og begynte å løpe. Jeg, en ung mann på 25, Knudsen snart 60, usedvanlig kvikk til fots, iført sin svarte skinnjakke.

Jeg vet ikke hva som gjorde utslaget, om det var alle de fortumlede tankene som løp rundt i hodet etter kveldens opplevelser, at her løper jeg etter bussen i Jerusalems gater sammen med Norges på den tiden mest forhatte og etter sigende verste antikommunikatør som nettopp er blitt hyllet av over hundre ultraortodokse jøder som en dialogens mester. Mørkemannen i pipekrage på avisenes forsider, den samme lille mannen som her løp lett som en hjort med skinnjakke og myke sko med et nesten barnlig konkurranseinnstilt smil om munnen.

Kanskje var det en snikende tanke om bussen, at nettopp denne bussen, denne kvelden, som allerede hadde et smått surrealistisk drag over seg, kunne være utpekt til en av datidens nokså regelmessige sevmordsaksjoner. At om så var, løp Knudsen døden i møte med lettere hjerte og raskere fot en meg.

Eller at han her, denne kvelden, til tross for ubehaget som «helteskikkelse», følte seg ung igjen, følte seg fri, opplevde et øyeblikk av bekreftelse på at den låste kommunikasjonen i abortsaken ikke kunne reduseres til «Knudsens evne til å kommunisere». Selvsagt kunne han kommunisere, men når fortielsen og fornektelsen ble massiv, når fortvilelsen over kirkens unnfallenhet overfor barna, overfor sitt eget kall ble for påtrengende, så valgte han å «rope ut» gjennom sine tegnhandlinger, sine performance-aksjoner – for øvrig har Norge verken før eller siden hatt en performancekunstner som har nådd han til knærne.

Uansett: Det var Knudsen som nådde først frem til holdeplassen, og holdt bussen igjen noen sekunder til jeg var kommet om bord. Og jeg tenkte at det var på sin plass. Det var slik det skulle være. At han denne ene kvelden, langt fra aggresive motstandere og forventninger fra støttespillere, ganske enkelt var kveldens vinner, kongen på haugen, lett og ubekymret. Ikke mange år senere kom de første symptomene på Parkinsons.

Denne hendelsen sto igjen tydelig for meg da jeg i vår så Knudsens skjelvende kropp på filmlerrettet. Den spreke 60-åringens kjappe, lette trinn på vei mot bussen, med et nesten ertelystent blikk i øyekroken. For mitt indre øye ser jeg i dag for meg den avsluttende sekvensen fra filmen, der han fester blikket i kameraet og sier «Alt er seier, alt er lys …». Og båten ble dratt opp på land.

Børre Knudsen har fullført løpet, et løp vi knapt har sett maken til i dette landet i vår tid. Som har vakt avsky og begeistring, som har rørt ved det innerste av mange av oss på godt og vondt. Ytterst krevende for han selv og hans nærmeste. Ytterst utfordrende for oss andre. For min del er det i takknemlighet over et bekjentskap som har satt varige spor at jeg igjen ser Børre Knudsen passere målstreken foran meg.

Requiem aeternam dona eis, Domine, et lux perpetua luceat eis.

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Gunnar Søyland

18 innlegg  2558 kommentarer

Takk for at du delte denne historien med oss

Publisert nesten 7 år siden

Et fint og spontant, personlig vitnemål, men også en flott nekrolog...

Kommentar #2

Torkild Masvie

23 innlegg  20 kommentarer

Viktig

Publisert nesten 7 år siden
Jeg takker for dette minnet som henter frem et kapittel av Børre Knudsens liv helt glemt i andre oversikter: at han og Ragnhild gjorde tjeneste i Israel hver vinter fra 1996 til 2000. Mens Ragnhild fortsatte sine faglige studier i Feldenkreismetoden så var Børre Knudsen involvert i arbeidet med å nå jødene med evangeliet. De hadde base i Jerusalem hver vinter. Utsendelsen skjedde gjennom Stiftelsen Bibel og Misjon som på den tid hadde 9 fulltidsmisjonærer på 4 kontinent i tillegg til Børre Knudsen.
Kommentar #3

Bjørn Weld

14 innlegg  1290 kommentarer

Publisert nesten 7 år siden
Peder K. Solberg. Gå til den siterte teksten.
I sin respons spurte Børre om lov til å sitere «sin rabbi». Det vil si å lese fra NT, en bok som man vanligvis ikke tillot å sitere i denne konteksten. Joda, det måtte han da få lov til. Dermed lød for første gang for de fleste tilhørernes ører Jesu lignelse om dommen fra Matteus 25. «Det dere gjorde mot en av disse mine minste …»

Børre fortsatte med å gjengi den vakre beretningen om en hendelse da hans rabbi bare var noen dager gammel i mors mage. Her beskrives et møte mellom to mødre, den ene svært ung, den andre svært gammel, og den underlige erfaringen som den eldste gjør, at fosteret i hennes liv gjør et «byks». Det er ikke bare to kvinner som møtes. Det er et møte mellom fire personer. Begge kvinnene har god grunn til engstelse og forvirring med hensyn til omstendighetene rundt deres graviditet.

Marias reaksjon på denne hendelsen tolkes i beretningen gjennom en spontan lovsang, med tydelige referanser til gammeltestamentlige lovsanger, også de lagt i munnen på kvinner – og mødre. Teksten til denne Magnificat har etablert seg som den aller fremste lovsang i kirkens gudstjenestetradisjon, selve Kirkens Lovsang til sin Gud, Han som støter de mektige herskere ned fra tronen, men opphøyer de små og svake.

Som et korrektiv, umulig å kneble, har denne teksten alltid stått der i møte med kirkens mange fristelser og fall i søken etter makt eller å snakke makten etter munnen. I den innerste kjernen av kirkens tradisjon finner vi en ung og sårbar tenåringsmors lovsang til Gud, som ser til og beskytter henne og hennes lille foster, ennå bare noen dager gammel i hennes liv.

Der, i Marias lovsang, finner kirken sin identitet, og gjør den ikke det, er den ikke lenger en kristen kirke. Hvis ikke kirken vil beskytte de små og svake, både symbolsk og konkret representert gjennom barnet og dets sårbare tenåringsmor, så svikter den sitt grunnleggende kall. Hvis ikke kirken vil kjempe denne kampen, har den ikke lenger noen kamp verd å kjempe.

Omtrent slik talte Børre,

Takk for et sjeldent flott minne !

Kommentar #4

Gunnar Haaland

17 innlegg  137 kommentarer

Husker du hvordan han innledet, Peder?

Publisert nesten 7 år siden

Jeg var også til stede den kvelden i Jerusalem i 1997. Børre Knudsen gjorde et uutslettelig inntrykk. Det var ikke bare ortodokse jøder som ble slått av undring. Jeg hadde med meg mine gode venner Jamie og Jeff, to kanadiske mennonitter, som ble dypt fascinerte over denne store, lille mannen fra Norge.

Takk for at du bringer minnene tilbake, Peder! Du husker ting jeg har glemt, men du nevner ikke en av de tingene som sitter sterkest igjen hos meg: innledningen hans.

Jeg tror han startet med å si når og hvor han ble født (kanskje noe om at det var langt oppe mot Norpolen). "Jeg ble døpt som spebarn etter pålegg fra en omstridt rabbi fra Nasaret." Og så noe om hans bånd til Israels land. "Israels land var mitt mytiske landskap. Jeg kjente Landets kart og geografi bedre enn Norges." Poetisk og kraftfullt vevde han sin livsfortelling inn i fortellingen om Israels folk og bekjente sin tro på Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.

Husker du noe mer av dette, Peder?

Kommentar #5

Peder K. Solberg

6 innlegg  131 kommentarer

Flere detaljer?

Publisert nesten 7 år siden
Gunnar Haaland. Gå til den siterte teksten.
Husker du noe mer av dette, Peder?

Takk for kommentarer, og takk for utfyllende innspill, Torkild og Gunnar.

Minnene fra 17 år siden er selvsagt uklare på den del ting, men noen bilder sitter spikret, og jeg husker godt at vi satt rett i nærheten av hverandre der, Gunnar. Jeg husker også ditt spørsmål om Filon av Alexandria …

Og du har rett, jeg startet et lite stykke ut i innledningen hans om den omstridte rabbien. Jeg tror ikke jeg kan fylle ut så mye mer der enn du refererer. Men jeg husker at han i omtalen av Israels land som sin barndoms mytiske landskap refererte til de to kartene som hang i de små klasserommene i dette fjerne landet mot Nordpolen. Det ene av vårt eget land, og det andre, det mest spennende, av Israels land. Og referansene i bibelhistorien til alle disse eksotiske stedsnavnene. Jeg husker også at han refererte til en barnesang han lærte som liten, og som jeg ikke kunne. Den var noe tilsvarende den som de aller fleste jødiske barn kjenner godt: Echad, mi jodea …? Hvem kjenner én? Herren vår Gud, Hvem kjenner to? De to lovtavlene. Hvem kjenner tre? De tre patriarkene, osv. opp til Israels tolv stammer.

Ja, du har rett, han vevde sitt liv inn i fortellingen om Israels historie og troen på Abrahams, Isaks og Jakobs Gud på en måte som er vanskelig å referere, med en ekte begeistring som rørte forsamlingen fra første stund. Det var utvilsomt noe med formen på budskapet, det skal sies, som gjorde at det lærde hovedforedraget ble satt i skyggen, og samtalen endte opp med å bli (slik jeg husker det) en eneste lang spørretime om kristendom. Noe temakveldens møteleder underlig nok tillot …

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere