Å gjøre vann til vinning

Vann er det nye gullet. Det er enkelt å utvinne, det selges for en høyere pris per halvliter enn olje og forbruket har økt med 370 prosent i USA siden 1991. 
Det sveitsiske selskapet Nestlé kontroller over 70 prosent av verdens drikkevannmarked. I sitt sortiment har de merker som Pure Life, Poland Springs, Perrier, San Pellegrino og Vittel.
Jeg sitter i Sveits og skriver denne artikkelen. Jeg har rent vann fra springen i et glass på bordet når jeg ser dokumentarfilmene Bottled Life og Blue Gold, som begge tar for seg Nestlés aggressive vekst. Nestlé er nå verdens største næringsmiddelfirma og 27. største firma i verden uavhengig av bransje. Omsetningen er på 65 milliarder dollar per år. Produktet vann er garantien for videre vekst.

Ekstremt synspunkt. På World Water Forum i Nederland i mars 2000 var hovedtemaet: Skal vann betraktes som et «behov» eller enn «rettighet»? Nestlé insisterte på at det var et behov, ikke en rettighet. Og de fikk gjennomslag. Etter dette har privatiseringen av verdens vannressurser for alvor skutt fart. 
Nestlés toppsjef Peter Brabeck hevder i filmen Bottled Life at det er et «ekstremt synspunkt» å kalle tilgang til vann en menneskerett. Han mener vann må regnes som et næringsmiddel, på linje med andre næringsmidler. På den måten begrunner han hvordan Nestlé kan skaffe seg tilgang til grunnvannskilder og selge vannet tilbake på flasker for 300 ganger prisen på springvann.

Vanvittig profitt. Ved landsbyen Bhati Dilwan i Pakistan har Nestlé borret seg ned i dype vannkilder og bygget en stor fabrikk som produserer flaskevann. Dette gjør at grunnvannet har sunket, og brønnene til bøndene og innbyggerne i Bhati Dilwan er blitt tørre. De har ikke råd til å kjøpe vann på flaske. Eneste løsning er å flytte.
Flere barn dør hver dag av skittent vann enn av HIV, aids, krig, trafikkulykker og malaria tilsammen. Forurenset vann dreper 15 000 mennesker hver dag, og verre vil det bli.
Halvparten av alle vassdrag i verden er i ferd med å bli alvorlig forurenset av industrien, jordbruket og byene. Mer enn 1,5 milliarder mennesker har problemer med å få tak i rent drikkevann. 
I stedet for å beskytte de gjenværende vannressursene, tillater politikerne i mange land at internasjonale storkonsern får ta beslag i dem og selge det tilbake til folket med en vanvittig profitt.

Søppel. Noen vil kanskje spørre om det ikke er bra at Nestlé, Coca Cola og Pepsi skaffer rent vann på flasker, slik at folk vet at dette vannet (som regel) er til å stole på?
Hvis vi ser bort fra at mange ikke har råd til å kjøpe flaskevann, så hører det også med i bildet at vannindustrien er med på å forurense drikkevannet for alle.
I USA bruker vannindustrien 800.000 tonn plastikk hvert år. Fire av fem vannflasker ender opp som søppel. Mange av dem havner i sjøen. 
Vannflaskene skal også transporteres over store avstander, og dette krever stort forbruk av energi.

Kampen om vannet. I boken «Kort historie om framtida» spår den anerkjente politiske analytikeren Jaques Attali at stadig flere konflikter i verden vil ha kampen om vannet som utgangspunkt. 145 nasjoner eier deler av vassdrag som krysser landegrenser. Nitten av disse renner gjennom minst fem land.
Når kineserne demmer opp Mekong, truer dette vanntilførselen i Vietnam, Kambodsja og Thailand. Etiopia vet at 86 prosent av vannet i Nilen kommer fra eget territorium, men de selv ennå bare bruker tre prosent av det. Nå har de planer om å bygge 36 demninger, og dette vil få dramatiske følger for ti land langs Nilen.

Genialt. Dette viser hvor galt det kan gå når noen får det for seg at de kan eie vannet. Slik Nestlé i økende grad gjør. Det er profitabelt, og aksjonærene er godt fornøyde. Her i Sveits er firmaet en samfunnstøtte, de har over 10.000 ansatte (over 300.000 i hele verden), de betaler skatt, sponser sport og kultur, samt har som uttalt mål å «heve menneskers livskvalitet gjennom ernæring og helse».
I dette perspektivet er vann genialt. Vann er sunt. Ja, det er nødvendig. Noen ekstremister vil til og med si at det er en menneskerett.
(Publisert som side2-kommenter i Vårt Land 15.08.14)