Geir Otto Holmås

1

Fagteologiens utvikling og mitt farvel med MF

Flere har oppfordret meg til å publisere innlegget om hvorfor jeg forlater MF også her på verdidebatt. Her følger det.

Publisert: 13. aug 2014

Jeg har blitt utfordret av Dagens redaksjon til å si noe om at jeg ved årsskiftet slutter som lærer og forsker ved Menighetsfakultetet, og i hvilken grad det har å gjøre med den teologiske utviklingen ved fakultetet som nå er i medias søkelys. Svaret på det spørsmålet er sammensatt, men jeg vil bruke anledningen til å sette ord på det jeg opplever er noen hovedutfordringer ved dagens vitenskapelige teologi som premissleverandør for kirken, og som utvilsomt har bidratt til valget jeg har tatt. 

La meg imidlertid begynne med å si litt om de ytre rammene for utviklingen på MF, sett fra min posisjon. Jeg vært ansatt på MF siden 1999. Tar jeg med studietiden, har jeg vært knyttet til fakultetet siden 1992. Det er ingen tvil om at det har skjedd betydelige endringer både i MFs fagportefølje og profil i løpet av disse årene. At vi i 2005 fikk akkreditering som vitenskapelig høyskole og en mer demokratisk styreform, der lærerrådet ble fratatt praktisk talt all formell makt, har vært ytre rammefaktorer som har vært avgjørende for noen av de profilmessige endringene. Under Vidar Haanes’ ledelse har det vært jobbet målrettet for å styrke MFs stilling som vitenskapelig institusjon og å løfte MFs akademiske renommé. Der har han også lyktes svært godt. Presteutdannelsen og de andre kirkelige utdannelsene har i løpet av de senere årene blitt en stadig mindre del av MFs totale virksomhet. Studier rettet mot skole og samfunn har etter hvert fått flere studenter enn de kirkelige utdanningene. Haanes har i mange sammenhenger understreket at det fortsatt er en viktig oppgave for MF å ”tjene kirken” og forsyne den med kompetente medarbeidere. Men jeg har vanskelig for å se at MFs ledelse har målbåret noen egentlig visjon for teologien og presteutdannelsen ut over dette. Både i ledelse og styre har holdningen stort sett vært at MF skal preges av ”det glade og berikende mangfold” som kjennetegner kirken og samfunnsutviklingen ellers. For noen har det vært et ideologisk valg, for andre noe en motvillig innser har vært nødvendig i en tid med sviktende rekruttering, endrede rammebetingelser og bevegelser i kirken. Mange i den store lærergenerasjonen som har gått av med pensjon de siste ti årene, holdt hele sin karriere fast på selvforståelsen at MF skulle være en konservativ motkraft. Fordi de var profilerte personligheter i den offentlige debatten, var de med å opprettholde bildet av MF som grunnleggende sett teologisk konservativ, om enn i en viss bevegelse og fornyelse. Samtidig har institusjonen gradvis endret seg fra innsiden. I dag er vi i en helt annen situasjon, og selvsagt har det bare vært et tidsspørsmål før det kom frem i den kristelige dagspressen. 

Når jeg nå altså velger å slutte på MF, er det først og fremst resultatet av en lang, personlig prosess og en overbevisning om at tiden er kommet for å gjøre noe annet. Det er viktig for meg å si at det verken er en protest eller en flukt. Jeg er takknemlig for alt jeg har lært på MF, for stimulerende utfordringer jeg har fått, for et helt spesielt godt arbeidsfellesskap og for det privilegiet det har vært å undervise studenter om Bibelen. 

Samtidig ville det være feil å si at mine personlige prosesser er uten sammenheng med utviklingen på MF slik den nå diskuteres. I debatten legger flere vekt på at et endret syn på homofili er symptom på at et annet bibelsyn har fått fotfeste, men for meg stikker dette dypere. Hvis jeg skal si det enkelt, opplever jeg det vanskeligere og vanskeligere å bedrive teologi for kirken innenfor de rammer, premisser og føringer som dagens akademiske virkelighet legger. Fagteologi som i stor grad er drevet på premissene fra postmoderne filosofi og en sekulær kultur, er selvoppløsende. Når den får pregende innflytelse i kirken, dras også den med i dragsuget. Jeg opplever også at skillet mellom ide og Åndens liv, som er strukturelt innvevd i hele måten den akademiske teologien nærmer seg spørsmålet om sannhet på, blir stadig vanskeligere å leve med. Jeg legger ikke skjul på at mine erfaringer som karismatiker har bidratt til å styrke denne opplevelsen. Når jeg formulerer meg slik, innebærer det at jeg ikke deler det nostalgiske ønsket om en tilbakevending til «gamle MF» som mange av mine evangelikale og teologisk konservative venner gir uttrykk for. Jeg mener sannhetskrisen i postmoderne teologi har brakt oss til et punkt der vi må innse hvor radikalt teologisk tenkning og et liv i bønn og troens lydighet hører sammen, og der det er ingen annen vei fremover enn å revitalisere det som var helt selvfølgelig i det førmoderne, nemlig at å være tenkende teolog og mystiker er to sider av samme sak. Akademia som institusjon, med sine innebygde prioriteringer og føringer, gir etter mitt skjønn ikke rommet som trengs for dette.  

Skillet mellom ide og Åndens liv som jeg snakker om, kan illustreres med argumentasjonen for Bibelens autoritet som kollegene Henriksen og Søvik gjør seg til talsmenn for i debatten med Espen Ottosen i Vårt Land. De legger til grunn et filosofisk sannhetsbegrep, der sannheten er den beste forklaringen av virkeligheten gitt summen av den innsikt vi har gjennom fornuft, erfaring og åpenbaring. Sannheten er slik noe vi hele tiden strekker oss mot, som et uoppnåelig ideal, og med ny innsikt må vi revurdere hva vi tidligere har ment var sant. De er også sterkt påvirket av teologen Pannenbergs påstand at universalhistorien er arena for Guds fortsatte åpenbaring. De hevder at sannheten er det som gir den mest sammenhengende forklaringen på virkeligheten slik vi kjenner den, og som vi kan argumentere for rent allment. Men Guds sannhet slik Bibelen ser den, er ikke noe en når frem til først og fremst gjennom logisk induksjon eller deduksjon på allmenne premisser. Det nye testamente har påfallende liten tiltro til den rasjonelle tankes muligheter når det gjelder å finne svar på virkelighetens dypeste mening. Det nytestamentlige sannhetsbegrep er heller ikke intellektualistisk som et slikt filosofisk sannhetsbegrep er. Sannhet i nytestamentlig forstand er det som er i samsvar med den dypeste virkeligheten, det som går ut fra Gud som livets kilde, avslører våre menneskelige illusjoner og derfor er rett og godt. Sannhet slik NT ser det springer ut fra Gud alene, og å kjenne sannheten er å se og leve ut virkelighetens dypeste mening – selv om det her på jorden skjer stykkevis og foreløpig – og det skjer ved å være i Kristus, å leve i Ånden. 

I tråd med trendene i samtidens filosofi, formes teologien i dag ikke minst av spørsmålet om språkets grunnleggende betydning for hvordan vi forstår og forholder oss til virkeligheten. Teologene er opptatt av å finne Gud i språket. Derfor kretser de hele tiden rundt tekst, tolkning - og tolken selv. Det toneangivende intellektuelle dogmet i dag, som gjentas mer rituelt enn noen religiøs trosbekjennelse, er at tenkning og identitet er historisk og sosialt bestemt. Påvirket av de fellesskap vi er en del av, «konstruerer» vi alle vår oppfatning av virkeligheten som vi bygger livet vårt på. At kulturen har enorm påvirkningskraft på måten vi oppfatter oss selv og tenker og handler på, er udiskutabelt. Postmoderne teologi har skapt bevissthet om dette som har vært nødvendig. Men en teologi i konstruktivismens jerngrep reduserer Gud, bevisst eller ubevisst, til en funksjon av våre konstruksjoner. Det er å snu tingene totalt på hodet. Den Gud Bibelen beskriver og som Åndens folk kjenner, er virkelighetens kilde og urgrunn, en levende person og en brennende, hellig kjærlighetsild. Teologiens mål må være å søke sannheten som springer ut fra den treenige Gud på en måte hvor tanke, bønn og handling er ett. Teologiens orienteringspunkt i dag, der tekst, tolkning og tradisjon er filteret som gjelder, risikerer å fjerne oss fra virkeligheten selv.   

At konstruktivismen har fått slik gjennomslag i filosofi og humanistisk vitenskap, tror jeg blant annet har sammenheng med at den gjenspeiler vitenskapens egen historie og indre dynamikk. Ideer og paradigmer kommer og går – under kulturens og historiens trykk. Er ikke det konstruktivistiske perspektivet, når alt kommer til alt, vitenskapens fetisjisering av sin egen grunnfortelling? Fordi kristendom først og fremst betraktes som ide og som kulturfenomen, underlegges den det samme perspektivet. 

Det tar nok ennå en stund, men for min del tror jeg det bare er et spørsmål om tid før teologien vil måtte løsrive seg fra akademia og finne nye institusjonelle rammer som på en helt annen måte forener intellektuell tenkning med den mystiske, profetiske og karismatiske dimensjon som er en forutsetning for at kirkens tro skal leve videre. Det høres kanskje litt dramatisk ut, men jeg tror det er uunngåelig. Faktum er at fagteologien allerede har en stri tørn med å hevde seg på den vitenskapelige arena i dag. En driver et tilpasningsspill for å sikre sin egen eksistens, men utsetter dermed bare sin egen død. Teologien som intellektuell disiplin er avhengig av dem som tror på kristendommens sannhet og som lever og dør på den, ellers har den ingen fremtid. Det er jeg overbevist om. I dag selger teologien sin sjel på konstruktivismens alter, der alt vi snakker om er perspektiver, kultur og språk. Reglene bestemmer spillet og spillet reglene.   

Spørsmålet om Bibelens autoritet, som blir debattert om dagen, kan heller aldri gjøres til et rent teoretisk spørsmål. Det viktigste svaret på Bibelens autoritet kan aldri formes i et auditorium (ikke engang på et ”konservativt” fakultet). Jeg hører til dem som tror at Bibelen, som profetenes og apostlenes vitnesbyrd, er Guds åpenbaringsord og – på en måte jeg ikke kan forklare - inspirert av Guds Ånd. Det er min overbevisning, selv om jeg som bibelforsker antakelig vet mer enn de fleste om hvordan skriftene er ført i pennen av mennesker under bestemte historiske betingelser. Spørsmålet om Bibelens autoritet kan ikke skilles fra spørsmålet om dens eksistensielle sannhet. Denne sannhet, som har sitt brennpunkt i Jesus Kristus, forstår en bare ved å leve i den og følge den i lydighet, ved Åndens kraft og ledelse. Som Jesus selv sa: ”Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne at læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv.” Å være kristen er å trenge dypere og dypere inn i denne sannheten, og gjennom det forvandles og se verden med nye øyne. Bibelens autoritet og sannhet demonstrerer vi heller ikke for andre først og fremst gjennom høye erklæringer, men ved å leve av og leve ut den sannhet den rommer.

1 liker  
Kommentar #1

Are Karlsen

10 innlegg  4205 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Geir Otto Holmås. Gå til den siterte teksten.
Det tar nok ennå en stund, men for min del tror jeg det bare er et spørsmål om tid før teologien vil måtte løsrive seg fra akademia og finne nye institusjonelle rammer som på en helt annen måte forener intellektuell tenkning med den mystiske, profetiske og karismatiske dimensjon som er en forutsetning for at kirkens tro skal leve videre. Det høres kanskje litt dramatisk ut, men jeg tror det er uunngåelig.

Svært spennende. Jeg er overbevist om at du har rett, og ser i spenning fram til hvordan det vil materialiseres.

Dramatisk kanskje, men en naturlig utvikling med tanke på din beskrivelse av teologiens utvikling og utfordringer og ikke minst med tanke på det omfang de karismatiske strømningene har fått i kirken.

Så håper jeg i tillegg at institusjonalismen mister sitt grep om kirken eller i det minste gir en større plass til fellesskapsaspektet, slik at det kristne livet får rammer og arenaer for utvikling.

Kommentar #2

Lilli Spæren

172 innlegg  2066 kommentarer

Takk for et interessant innlegg

Publisert over 7 år siden
Geir Otto Holmås. Gå til den siterte teksten.
Denne sannhet, som har sitt brennpunkt i Jesus Kristus, forstår en bare ved å leve i den og følge den i lydighet, ved Åndens kraft og ledelse

Kristen tro er dårskap for verden, men for oss som tror er det Guds kraft til frelse. 

Vi har kjørt oss fast i kirke-Norge i håp om å bli anerkjent av massene.

Kommentar #3

Mette Solveig Müller

57 innlegg  4939 kommentarer

Vedr. bibelforskning

Publisert over 7 år siden
Geir Otto Holmås. Gå til den siterte teksten.
Jeg hører til dem som tror at Bibelen, som profetenes og apostlenes vitnesbyrd, er Guds åpenbaringsord og – på en måte jeg ikke kan forklare - inspirert av Guds Ånd. Det er min overbevisning, selv om jeg som bibelforsker antakelig vet mer enn de fleste om hvordan skriftene er ført i pennen av mennesker under bestemte historiske betingelser. Spørsmålet om Bibelens autoritet kan ikke skilles fra spørsmålet om dens eksistensielle sannhet.

Jeg deler denne din forståelse; deet siterte.  - På en forundelig måte har nye profeter alltid visst å nærme seg kjernen i stoffet, riktignok kanskje med helt andre ord. Som til og med synes å stå i konflikt med tidligere åpenbaringer noen ganger? Men nye åpenbaringer har jo også alltid møtt motstand fra de etablerte.  Skjønt samlet har nok de nye åpenbaringene ledet en uregjerlig menneskehet mot stadig nye sivilisasjoner, når de eldre sivilisasjoner forvitrer i forståelse og levevis? - 

Å virkelig forstå helheten av dette må være en kjempejobb, som jeg for min del ikke evner å tenke på en gang. For meg holder det egentlig å høre profetordet for den tiden jeg selv lever. - Men denne personen ,  som har skrevet en del her på Verdidebatt, har gjort studiet av bibelen til en livsoppgave fra han var ung. Han ser i tillegg hvordan Nostradamus sine tekster også har holdt seg til det samme stoffet!! - 

Jeg skal ikke blande meg inn i den teologiske debatten. - Men ønsket mest å tipse deg, en bibelforsker, på det han har lagt ut her på nett; og så ønske deg lykke til videre. Eller for å si det med andre ord:

""Et nytt liv rører seg i denne tidsalder i alle folkeslag på jorden, og likevel har ingen oppdaget dets årsak eller fattet dets hensikt."" - Da er det godt at noen studerer bibelen nøye og forstår det tidligere slekter har overlevert oss.

Vennlig hilsen Mette

Kommentar #4

Sverre Olsen

1 innlegg  995 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Geir Otto Holmås. Gå til den siterte teksten.
Det tar nok ennå en stund, men for min del tror jeg det bare er et spørsmål om tid før teologien vil måtte løsrive seg fra akademia og finne nye institusjonelle rammer som på en helt annen måte forener intellektuell tenkning med den mystiske, profetiske og karismatiske dimensjon som er en forutsetning for at kirkens tro skal leve videre.

Dette sier vel en del. Jeg skjønner at det er ubehagelig at teologien stadig stanger mot akademia. Det er nok mye mer behagelig om man kunne sysle med teologi uten å bli konfrontert med det akademia i dag vet om bibelen og dens historie. 

Da har jeg mye mer respekt for teologer som tar hensyn til akademia slik jeg opplever at f eks Søvik gjør. 

For meg blir det ellers vanskelig å se skille mellom engleskolen til prinsessen og det du beskriver her. Intellektuell tenkning kan etter min mening vanskelig forenes med profetier, karismatikk og mystikk.  

Kommentar #5

Bjørn Erik Fjerdingen

124 innlegg  7334 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Sverre Olsen. Gå til den siterte teksten.
For meg blir det ellers vanskelig å se skille mellom engleskolen til prinsessen og det du beskriver her.

Beklager.  Jeg klikket feil på liker.  

Kommentar #6

Sverre Olsen

1 innlegg  995 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Bjørn Erik Fjerdingen. Gå til den siterte teksten.
Beklager. Jeg klikket feil på liker.

Det var nok DHÅ som veiledet deg :-)

Kommentar #7

Geir Wigdel

42 innlegg  2088 kommentarer

Jeg leser

Publisert over 7 år siden

også innlegget slik Sverre Olsen gjør, som et hjertesukk fra en som kjemper mot sin egen innsikt fordi den blir for ubehagelig. Det han vil sette i stedet, blir jo den rene synsing. En slik innretning av teologien vil legge den åpen for de karismatiske sjarlataner som henviser til sine "åpenbaringer". Vi har mer enn nok av slike allerede. Nei, spiritualitet kan ikke løsrives fra den klare tanke som korrigerende faktor. Holmås bør ha fått med seg at teologien er vitenskapens mor, og en mor bør ikke ta avstand til sine barn selv om hun av og til synes de blir ustyrlige.

Kommentar #8

Lilli Spæren

172 innlegg  2066 kommentarer

Mor bør korrigere og oppdra i kjærlighet

Publisert over 7 år siden
Geir Wigdel. Gå til den siterte teksten.
teologien er vitenskapens mor, og en mor bør ikke ta avstand til sine barn selv om hun av og til synes de blir ustyrlige

Mor bør man også behandle med respekt og omsorg.

Kommentar #9

Gjermund Frøland

10 innlegg  6999 kommentarer

Oppsummering

Publisert over 7 år siden

Min tro transcenderer kultur, historie og språk.

Andres tro er produkter av kultur, historie og språk.

Jeg vet. De andre tror at de vet.

Kommentar #10

Are Karlsen

10 innlegg  4205 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Gjermund Frøland. Gå til den siterte teksten.
Jeg vet. De andre tror at de vet.

Jeg vet jeg tror. Andre tror de vet.

Kommentar #11

Are Karlsen

10 innlegg  4205 kommentarer

Tenkning eller tilslutning til konsensus?

Publisert over 7 år siden
Sverre Olsen. Gå til den siterte teksten.
Intellektuell tenkning kan etter min mening vanskelig forenes med profetier, karismatikk og mystikk.

Du får neppe Søvik med deg på dette postulatet, - og antageligvis få intellektuelle i det hele tatt.

Står du i fare for å forveksle intellektuell tenkning med vitenskapelig konsensus?

Det er absolutt forenlig med intellektuell tenkning å plassere vitenskapelig konsensus i et kritisk lys.

Kommentar #12

Are Karlsen

10 innlegg  4205 kommentarer

Hva med de akademiske sjarlataner?

Publisert over 7 år siden
Geir Wigdel. Gå til den siterte teksten.
En slik innretning av teologien vil legge den åpen for de karismatiske sjarlataner som henviser til sine "åpenbaringer". Vi har mer enn nok av slike allerede. Nei, spiritualitet kan ikke løsrives fra den klare tanke som korrigerende faktor.

Hva får deg til å tro at akademiske sjarlataner er lettere å avsløre enn karismatiske?

Jeg slutter meg til den siste setningen i det siterte. Jeg kjenner ikke Halmås, men det ville overraske meg om ikke han også gjorde det.

Kommentar #13

Sverre Olsen

1 innlegg  995 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Are Karlsen. Gå til den siterte teksten.
Du får neppe Søvik med deg på dette postulatet, - og antageligvis få intellektuelle i det hele tatt.

Står du i fare for å forveksle intellektuell tenkning med vitenskapelig konsensus?

Det er absolutt forenlig med intellektuell tenkning å plassere vitenskapelig konsensus i et kritisk lys.

Nå har jeg heller ikke sagt at Søvik er enig i dette. Jeg skrev at jeg mente Søvik forholdt seg til akademia i sin teologi. Jeg skrev ellers ganske tydlig at det jeg skrev ang dette var min mening. 

Når jeg skriver intellektuelle, så har jeg mye samme forståelse som Wikipedia beskriver ordet. DVS intellektuelle og lærde er nært knyttet sammen. Dvs de forholder seg til akademia. 

Nei, jeg forveksler ikke intellektuell tenkning med vitenskaplig konsensus, men jeg ville forvente at en intellektuel forholdt seg til vitenskaplig konsensus. Om de evt stiller konsensus i et kritisk lys så gjør de det begrunnet i vitenskap og ikke i fantasi. Eksempel kan være et historisk konsensus. Arkeologer finner da noe som er motstridende konsensus. Konsensus kan da betviles i lys av vitenskap. Få intellektuelle vil etter min mening betvile konsensus basert på hva romvesener, ånder eller andre fantasi figurer måtte fortelle dem. 

Jeg syns ikke det er forenlig med intellektuel tenkning å finne svar i en fantasiverden slik karismatikk og mystikk jo er. Det er etter min mening missbruk av intellektet. 

Kommentar #14

Geir Wigdel

42 innlegg  2088 kommentarer

Det er vesentlig

Publisert over 7 år siden

lettere å avsløre en vitenskapelig sjarlatan enn en spiritualistisk. Dette fordi de vitenskapelige resultater kan etterprøves. Derfor blir sjarlataner stadig avslørt og resultatene falsifisert. Men hvordan kan en kontrollere budskap fra Gud?

Kommentar #15

Mette Solveig Müller

57 innlegg  4939 kommentarer

Om å innsette Guds egen sønn på tronen

Publisert over 7 år siden
Geir Wigdel. Gå til den siterte teksten.
Men hvordan kan en kontrollere budskap fra Gud?

Det kontrolleres ved at det er i samsvar med alle de tidligere budskap vi har anerkjent. - Det er når du kjenner at hjertet åpner seg og du kjenner du ønsker det beste for allle mennesker og alle folkeslag i verden i dag. Og du vet, at det bare er denne éne Guds egen sak som kan bringe frelse til denne syke jorden. 

Den "førstefødte", født av Gud, ble skjøvet til side av den yngre egoistiske broren! Denne broren for med fantestreker etter egne egoistiske behov og tok urettvist førstefødselsretten! -Og vi har tillatt han å herske; -  ikke bare i våre liv og i denne vår verden, men også i våre trossamfunn! 

Men i disse "endetider, vil vi bli nødt til å se hvordan vi igjen kan innsette den "førstefødte"  - av "Guds nåde", som Herre i våre liv og våre samfunn. Er ikke Jesus selv en slik førstefødt sønn? Guds egen sønn? Som står for rett ferd og sannhet?

Det du kan lære noe om, er hvordan du kan utvikle det beste i deg selv og skape fred med dine omgivelser. Et liv som utelukker både vold og annen forfølgelse av medmennesker. Kanskje "Engleskolen" likevel står nærmere dette enn enn mange andre?

Vennlig hilsen Mette

Kommentar #16

Trond Strømme

6 innlegg  23 kommentarer

Har Gud virkelig sagt noe?

Publisert over 7 år siden
Geir Otto Holmås. Gå til den siterte teksten.
Hvis jeg skal si det enkelt, opplever jeg det vanskeligere og vanskeligere å bedrive teologi for kirken innenfor de rammer, premisser og føringer som dagens akademiske virkelighet legger. Fagteologi som i stor grad er drevet på premissene fra postmoderne filosofi og en sekulær kultur, er selvoppløsende. Når den får pregende innflytelse i kirken, dras også den med i dragsuget. Jeg opplever også at skillet mellom ide og Åndens liv, som er strukturelt innvevd i hele måten den akademiske teologien nærmer seg spørsmålet om sannhet på, blir stadig vanskeligere å leve med.

Det som etter mitt syn er problematisk med den fagteologiske diskursen  om bibelsyn og Bibelens autoritet, er at åndskamp-perspektivet er fråverande, noko som neppe er eksamensrelevant pensum på våre fakultet og høgskular. Eg har ofte lurt på kva ein har å vinne på ei bibelkritisk haldning til Boka viss ikkje fromskap og gudsfrykt blir lagt som premiss. Går det an å «forstå» Bibelen ut ifrå eit materialistisk utgangspunkt? For å kunne se Guds rike, må du jo være født på nytt. Viss vi må stryke den teologiske tidsånda medhårs for å kunne forankre bibelsynet i «vitenskapelig teologi», synest eit slikt ideal ikkje berre å vere irrelevant for Guds rike, men eit eksempel på djevelens lumske angrep. Utfordringa vår er at vi forstår Bibelen meir enn godt nok, men er ulydige og uvillige til å bøye oss. For porten inn til Guds ord er så låg at vi må bøye oss for å komme inn, sa Augustin. Elles blir vi naive angrepsmål for ondskapens åndehær i himmelrommet. Vi trur vi er upåverkelege, men så er det vår motstander djevelen som går omkring som en løve for å finne noen å sluke.

Bibelen er altfor innfløkt til å overlate til enkle sjeler. Derfor er vi avhengige av at ein guru med vitskapeleg kred i akademia forklarer han for oss.  Eller kan det tenkjast at Gud er artikulert nok til å uttrykke seg forståeleg? For det er vel Han som har kvalitetssikra og har ansvaret for dei 66 litterære bidraga i Boka? Har Gud VIRKELIG sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?  Ekkoet frå Edens hage høyrer vi framleis.Å så tvil om kva Gud meiner er gammal subtil taktikk. Vi bør kjenne lusa på gangen. Slangen meinte det ikkje er uproblematisk å berre stole på det Gud har sagt (Du kan spise av alle trærne i hagen…). Kva er så gale med ein slumsete omgang med Guds ord når ein har sin eigen agenda?

Paulus bruker krigerske metaforar når han held fram det perspektivet ein Jesu disippel skal ha: Vi må kjempe mot denne verdens gud og usynlige mørke makter i himmelrommet rundt oss og ta på oss Guds fulle rustning og bruke Guds ord som er Åndens sverd. Vi skal ta hver tanke til fange som yppar seg mot kunnskapen om Gud. Vi skal rive ned tankebygninger og legge festninger i grus. Og dersom vi står djevelen imot, skal han flykte fra oss.

Mykje står på spel: Vi har tapt kampen om kulturen og kjøpt det naturalistiske verdensbildet om at det du ikkje kan sjå, føle, måle, vege, bevise og sanse, er noko uvitenskapleg som vi skal vere særs skeptiske overfor. Men for eit kristenmenneske som vil stå for ein bibelforankra fromskap, må rett «valuta» nyttast. Utan dette for mange svevande begrepet «tru», kjem vi ikkje langt. Salig er den som tror, men ikke ser. Uten tro er det umulig (!) å være til Guds behag.  Du må vite at du har fått Den heilage Ande som vil openberre Ordet (Jesus) og orda (bibelteksten) for deg.. Vi er strippa for åndeleg pondus, fell på kne for materialistisk «vitenskapelighet» og gjer Gud irrelevant for korleis Bibelen skal forståast..

Kva skal vi med Paulus når vi har MF og TF? Kanskje fordi Paulus er til å forstå og ikkje kalibrerer teologien etter «ver og vind». Eit fartøy utan ror blir utan retning. Dei gode nyheitene om Guds kjærleik, evangeliet, må forkynnast. Og Paulus sat med unik kunnskap om kva dette «mysteriet» og dramaet på Golgata innebar. Det var Herren sjølv som hadde gitt han dette oppdraget å «fullføre Guds ord» (Kol. 1,25). Årelating av bibelautoriteten bør vi halde oss unna.

Vi bør med andre ord ikkje kimse av den fullmakt Paulus hadde fått. Kierkegaard skriv ein stad at Platon sine skrift vitnar om grundig refleksjon og at filosofen er ein djupsindig tenkjar. Som geni kan ikkje Paulus konkurrere med Platon. Men stakkars Platon har ingen fullmakt, hevdar Kierkegaard. Geni og apostel er to ulike kategoriar. Geniet opptrer i kraft av eigen autoritet, men apostelen i kraft av si fullmakt, dvs på vegne av ein autoritet som ligg utanfor. Ikkje lytt til Paulus fordi han er åndfull og genial, hevdar Kierkegaard, men bøy deg for Paulus fordi han representerer guddommeleg fullmakt. «En Apostel er hvad han er ved at have guddommelig Myndighed. Den guddommelige Myndighed er det qualitative Afgjørende». (Frå den vesle avhandlinga «Om Forskjellen mellem et Genie og en Apostel».)

Då Paulus forkynte for tessalonikarane, tok dei imot det, ikke som menneske-ord, men som det Guds ord det i sannhet er (1. Tess. 2, 13). Djevelen trur på Gud og siterte Bibelen. Men Jesus parerte angrepet med at Det står skrevet og Det står ATTER skrevet. Motstandarens slumsete bibelsitering heldt ikkje vatn. Dette må vi lære av: Vi bør slå kvarandre oftare i hovudet med bibelsitat, ikkje for å såre, men for å vekke. For på same måte som at Ordet er 100% Gud og menneske, er også Boka 100% Guds ord, skrive av førti personar over ein periode på femten hundre år.  Ve oss om dette profetordet rammar oss: Dere dyrker meg forgjeves, for det dere lærer, er menneskebud. (…) Slik setter dere Guds ord ut av kraft av hensyn til tradisjonene dere har overtatt og gir videre (Mk. 7,7-13). Bibelen er Guds ord. Eit «uklart» vers må belysast av andre skriftavsnitt. (Det er gjerne vi som ofte er «uklare». Vårt sinn er jo så fylt opp av tvil, vantru og religiøst spindelvev.)

Eit lite apropos til slutt: Viss det ikkje er Jesus som er «prosjektet» for all lesing av Bibelen, så vert utbyttet nesten bortkasta. Viss det er skattekartet vi let oss fascinere av og ikkje skatten, så lurer vi oss sjølve. Om det var Betlehemsstjerna dei vise menn knelte for, så ville det ha blitt feil. Dere gransker skriftene (…). Men dere vil ikke komme til meg slik at dere kan ha liv, sa Meisteren irettesettande til dei lærde. Det viktigaste vi kan hente ut av «kjærlighetsbrevet» Bibelen, er at Gud vil at alle menneske skal bli frelste, men at dessverre dei fleste går fortapt. Alt håp er likevel ikkje ute. Men då må vi fokusere på å plyndre helvete og befolke himmelen. Evangeliet til alle! Fordi dei ikkje har fortent det. Dei gode nyheitene om Jesu blod til soning for syndene våre må bli snakkis. Det evige liv er å kjenne (!) deg, den evige sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus. Det som er Viktig, er å sørge for at navnet ditt er skrevet i himmelen. Alt anna blir ein kommentar eller ei avsporing. Kva skal vi med «vitenskap» (kunnskap) med perspektiv som berre rekk til grava?  Også kunnskapen dei lærde greske filosofane sat inne med, var berre av relativ verdi. Derfor måtte Paulus utfordre dei også.  Disse tidene med uvitenhet  har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker hvor de enn er, at de må vende om. «Mysteriet» om Guds gode planar kunne pakkast ut, til glede for alle som vil ta imot.

Kommentar #17

Morten Slmonsen

34 innlegg  1305 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Geir Otto Holmås. Gå til den siterte teksten.
. Bibelens autoritet og sannhet demonstrerer vi heller ikke for andre først og fremst gjennom høye erklæringer, men ved å leve av og leve ut den sannhet den rommer.

Dette var vel verd å lese Geir Otto! Selv om jeg har en naturlig affinitet for apologetikk som et systematisk og kognitivt koherent trosforsvar, har jeg likevel ved mange anledninger følt at dette ikke fører fram. Jeg tror denne følelsen (blant annet) er det du målbærer på en så fantastisk måte. Vi forsøker på så mange måter å kategorisere og ordne Gud inn i et system, men vi tar ikke innover oss at Jesus sa han *er* sannheten. Jeg forstår det dithen at sannheten *ikke* er et sett av utsagn, men faktisk en person. Dette er såpass absurd, at jeg aldri ville tenkt tanken, om ikke Jesus selv hadde sagt det. Ved å søke Jesus, så kan sannhet åpenbares - det er min tro.

Jeg heller til at det nettopp er avmaktens og uforstanden (dvs. mangel på et komplett sett av forklaringer om Gud) som blant annet åpenbarer Guds storhet. I det vi sier "jeg tror at Jesus var Guds sønn, død for min skyld og gjenoppstått", så beveger vi oss fra den forståelige til det som bare kan gripes i tro. Og troen er på samme tid noe som ydmyker oss, samtidig som den rekker lenger enn viten - ja helt til Gud selv.

Slik jeg ser det Geir Otto, så går du foran. Kanskje du ikke ønsker det, men ditt eksempel har vært meg til hjelp før også. Denne gangen ofrer du mye. Igjen blir jeg inspirert til å søke Jesus.

Kommentar #18

Jens Tomas Anfindsen

3 innlegg  45 kommentarer

Logos og vitenskap

Publisert over 7 år siden

Hallo Geir Otto

Du har levert en tankevekkende refleksjon om teologiens rolle og muligheter i akademia. Jeg kunne tenke meg å bidra med følgende lille impuls.

Vi må ha klart for oss at er en forskjell mellom rasjonalitet helt allment og vitenskapelig metode mer spesifikt. Rasjonalitet er et svært vidt fenomen, kun avgrenset av logos’ egne lover; vitenskap er en paradigmatisk avgrenset disiplin.

I våre dager er vitenskapens paradigme i videste forstand naturalisme, samt også konstruktivisme innenfor store områder av humaniora, slik du påpeker. Det er fullstendig klart, og jeg tror ingen vil kunne motsi deg på dette, at kristen teologi – kirkens teologi – hverken kan begrunnes eller la seg avgrense av et slikt paradigme, som allerede i utgangspunktet er antitetisk til kristen tro og bekjennelse. Visse disipliner av teologien, som historisk forskning, kan bedrives innenfor et naturalistisk paradigme, men ikke kristen teologi som helhet.

En kristen, akademisk teolog som tvinges til å arbeide på naturalistiske premisser (på en del katolske universiteter, bl.a., vil dette ikke være tilfelle) vil måtte, så vidt jeg kan se, begrense sin akademiske aktivitet til delområder av teologien. En omfattende refleksjon over den kristne åpenbaring vil ikke være mulig innenfor slike rammer; dette får man i så fall drive med på fritiden. Så får man velge da, om man kan leve med denne oppsplittingen mellom akademisk arbeid på den ene side og sitt liv som tenkende troende på den annen, eller ikke. Jeg har forståelse for ditt valg.

Imidlertid anser jeg det som helt ekstremt viktig, og det er dette som er mitt ærend her, at man aldri noensinne forsøker å løsrive kristen tenkning fra rasjonalitet i videste forstand. All tenkning som søker sannhet, også kristen refleksjon over Guds åpenbaring, må foregå innenfor logos, som logos, ellers forfaller den til irrasjonalitet og fanatisme.

Hva innebærer det så å arbeide innenfor logos?  Man kan nok si mye om dette, men minimalt må det innebære en forpliktelse på konsistens – både forstått som intern kontradiksjonsfrihet og kontradiksjonsfrihet i forhold til alt hva vi ellers vet om verden. Hvis du kan holde fast ved dette på din videre teologiske vandring, er jeg helt sikker på at det vil gå deg godt, uansett hva som skjer.  

Kommentar #19

Morten Slmonsen

34 innlegg  1305 kommentarer

Innenfor eller utenfor?

Publisert over 7 år siden
Jens Tomas Anfindsen. Gå til den siterte teksten.
Hva innebærer det så å arbeide innenfor logos? Man kan nok si mye om dette, men minimalt må det innebære en forpliktelse på konsistens – både forstått som intern kontradiksjonsfrihet og kontradiksjonsfrihet i forhold til alt hva vi ellers vet om verden.

Vil du si at treenigheten og det at Jesus var Gud er innenfor logos? Er selve frelsesverket egentlig innenfor (Gud forliker seg med seg selv)? Kan vi evigheten/det-tidløse være innenfor? Jeg vil også mene at konseptet "fri vilje" (om du skulle "anerkjenne" det) også er umulig å plassere innenfor logos.

For å si det rett ut, så tror jeg at tanken om at vi kan klare å plassere alt innenfor "logos" er preget av noe overmot. Selv om jeg sympatiserer på det sterkeste med ønsket om det.

Kommentar #20

Jens Tomas Anfindsen

3 innlegg  45 kommentarer

Svar til Morten Simonsen

Publisert over 7 år siden

Utifra kristen tankegang er alt blitt til ved logos, og uten logos er ikke noenting blitt til av alt som er til. Dette innebærer at logos er koekstensjonell med sannhet og væren.

Dersom nå kirken hevder at Gud er evig og treenig, at jomfrufødselen er reell og at mennesker har fri vilje, slik den faktisk gjør, da er kirken forpliktet til å fastholde at dette er realiteter som eksisterer innenfor logos.

Men er dette mulig? I min forrige post skrev jeg at logos kun avgrenses av fornuftens egne lover. En hjelpsom tilnærming til spørsmålet om hva som overhode kan tenkes, som mulighet, å eksistere innenfor logos, innenfor fornuftens lover, er å si at dette er det samme som alt som kan tenkes av et allvitende intellekt. Dersom noe kan tenkes av et allvitende intellekt, er det i det minste mulig at dette kan eksistere og tenkes innenfor logos.

Kan evighet, treenighet, jomfrufødsel og fri vilje kunne begripes av et allvitende intellekt? Så vidt jeg kan se, er svaret ja, all den tid det ikke foreligger noen selvmotsigelser innenfor disse konseptene, og all den tid selv begrensede, menneskelige intellekt faktisk er istand til å oppnå begrenset innsikt i hva disse konseptene innebærer. Selvmotsigelsesfrihet er naturligvis ingen garanti for at noe er sant, men selvmotsigelsesfrihet er det samme som at det er logisk mulig at noe er sant.

En standardinnvending mot denne måten å tenke på, er formodentlig at disse konseptene ikke er fornuftige/begrunnbare innenfor konteksten av empirisk rasjonalitet. Jomfrufødselen, for eksempel, bryter jo med alt vi ellers vet, på empirisk grunnlag, om forplantning. Ja vel, svarer jeg, men empirisk rasjonalitet (hvilket i våre dager ofte går for det samme som vitenskapelig rasjonalitet) er bare en avgrenset disiplin av rasjonaliteten. Et filosofisk skolert menneske bør ikke akseptere at rasjonalitet innskrenkes til et bestemt empirisk-metodisk paradigme – hvilket faktisk ville være absurd, for rasjonalitet i seg selv kan ikke begrunnes empirisk.

I denne sammenheng tror jeg det kan være ganske nyttig å tenke ved hjelp av Thomas Aquinas’ distinksjon mellom generell og spesiell åpenbaring.

Den generelle åpenbaring omfatter alt det som det menneskelige intellekt kan resonnere seg frem til på basis av det som åpenbares gjennom sanseerfaring – empirisk rasjonalitet altså. Så naturvitenskap omfattes av den generelle åpenbaring (merk forøvrig at Thomas, som arbeidet innenfor et aristotelisk vitenskapsparadigme, mente at både Guds evighet (men ikke treenighet og jomfrufødsel) og menneskelig fri vilje er sannheter mennesket begriper ved generell åpenbaring).  

Den spesielle åpenbaring omfatter alt det som det menneskelige intellekt kun kan begripe på overnaturlig vis, for eksempel gjennom mirakler, profetier eller den hellige skrift. Spesiell åpenbaring forutsetter dessuten en nådeakt fra Guds side, som disponerer det individuelle intellekt til å kunne motta slik innsikt. Treenigheten og jomfrufødselen, for eksempel, er sannheter det menneskelige intellekt ikke kan begripe ved egen kraft, men kun gjennom den spesielle åpenbaring.

Thomas’ tenkning rundt dette tillater meg å tydeliggjøre et kjernepunkt i mitt anliggende, nemlig at både den spesielle og den generelle åpenbaring omfattes av en og samme logos. Sannhetens rike er ett, og alt vi vet, enten vi vet det på basis av generell eller spesiell åpenbaringsinformasjon, er, med tvingende logisk og ontologisk nødvendighet, en eneste kontradiksjonsfri sannhet. Dersom det foreligger motsigelser mellom det vi tror vi vet på basis av generell åpenbaring og det vi tror vi vet på basis av spesiell åpenbaring, så er det nettopp fordi vi ennå ikke riktig vet, men må arbeide videre for å finne sannheten.

Bakgrunn og motivasjon min forrige, personlige henvendelse til Geir Otto Holmås, var å advare mot et fenomen som jeg selv har erfart svært negative konsekvenser av, nemlig en teologi som fokuserer på spesiell åpenbaring på bekostning av den generelle. Et klassisk eksempel i så måte er teologer som arbeider med bibelens skapelsesberetninger uten å ta hensyn til, til dels også med uttalt forakt for, det vi på empirisk grunnlag vet om jordens alder og om utviklingen av livet på jorden. Listen av eksempler kan forlenges. En slik teologi, det var mitt budskap, forfaller til irrasjonalitet og fanatisme. 

Kommentar #21

Morten Slmonsen

34 innlegg  1305 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Jens Tomas Anfindsen. Gå til den siterte teksten.
Utifra kristen tankegang er alt blitt til ved logos, og uten logos er ikke noenting blitt til av alt som er til. Dette innebærer at logos er koekstensjonell med sannhet og væren.

Hei og takk for ditt utfyllende svar, det setter jeg stor pris på. Jeg har lest det flere ganger, men har ikke helt fått tak på det, så kanskje du kan oppklare noe?

Først og fremst funderer jeg på det jeg siterer over.

Slik jeg forsto deg i forrige post (og delvis i denne) så er logos lik "rasjonalitet i videste forstand", og du skriver blant annet

"Hva innebærer det så å arbeide innenfor logos? Man kan nok si mye om dette, men minimalt må det innebære en forpliktelse på konsistens – både forstått som intern kontradiksjonsfrihet og kontradiksjonsfrihet i forhold til alt hva vi ellers vet om verden."

Dermed tenkte jeg at logos har med rasjonalitet å gjøre, altså noe som kan knyttes til vår kognitive kapasitet. I den siste kommentaren så siterer du vel Johannes 1 og gjør Logos lik Gud. Da er vi helt klart på linje, i den forstand at ingenting av alt som er til kan være utenfor denne "sfæren". Men da er jeg ikke så sikker på om dette kan knyttes til våre rasjonelle evner lenger. Det virket litt tautologisk på meg....

Jeg er heller ikke sikker på om jeg "kjøper" Aquinas' syn på hva som kan fattes av vårt intellekt og ikke. En annen ting er om du har sammenfallende syn som Aquinas? F.eks. ser ikke jeg jomfrufødselen som det minste grann problematisk, ei heller mirakler. Riktignok er jeg enig at jeg ikke kunne resonnere meg frem til dette, men all den tid jeg tror på en allmektig Gud, så har ikke mitt hode noe problemer med å "fatte" at dette kan skje. Man kan så spørre om en "allmektig Gud " er innenfor det rasjonelle, noe jeg absolutt vil hevde. Dette er en tanke som ikke er så vanskelig.

Derimot kan mitt hode ikke så lette fatte, både med og uten åpenbaringer, at Jesus var Gud og at Gud straffer seg selv for å forsone oss med seg selv. Her rammes jeg av de begrensninger som ligger i min menneskelige natur, som tid og rom. Likeså gjelder det fri vilje, som ikke engang er et konsept man kan forklare. For dersom *noe* i meg bestemmer *uavhengig* av forutgående hendelser - da kan alle ting skje (galskap). Og dersom *noe* i meg bestemmer *avhengig* av forutgående hendelser - da er man ikke fri, men styrt. I mitt hode får disse tankene simpelthen ikke plass - de er etter mitt skjønn utenfor det rasjonelle/tenkbare. 

Kommentar #22

Jens Tomas Anfindsen

3 innlegg  45 kommentarer

Logos og rasjonalitet

Publisert over 7 år siden

@Morten Simonsen.

Hei Morten.

Hyggelig at du stiller spørsmål og ønsker å forstå. I det jeg tidligere har skrevet har jeg forsøkt å være både presis og fatte meg i korthet, samtidig som jeg har holdt meg på et ganske generelt tematisk nivå. Det er også klart at det jeg har skrevet har forutsatt ganske mye bakgrunnskunnskap, og jeg har uttalt meg på bakgrunn av et spesifikt filosofisk paradigme (mer om dette nedenfor). For å kunne besvare dine siste spørsmål, må jeg imidlertid gå mer i detalj og bli mer forklarende. I den sammenheng kan en liten advarsel være på sin plass. Hver minste lille bit i dette filosofiske puslespillet kan angripes og kritiseres fra et utall innfallsvinkler, og en diskusjon rundt disse tingene kan lett bli enormt omfattende.

Når det gjelder logos, er det riktig at jeg siterte 1. Johannes, og at logos dermed blir å forstå som den annen person i guddommen, Gud Sønn. Like fullt er det faktisk også riktig at jeg oppfatter logos «som rasjonalitet i aller videste forstand», og i høyeste grad noe som angår våre menneskelige, kognitive evner. Jeg vil nå forsøke å forklare dette.

Bakgrunnen for det Johannes skriver om logos, bakgrunnen for hans bruk av dette begrepet, er å finne i gresk filosofi. Logos-filosofi går minst tilbake til Heraklit i det 6. årh. f.Kr., og ble videreutviklet av Platon og senere også stoikerne, dessuten også av jødisk-greske tenkere, slik som Filon av Alexandria. Jeg mener å ha oppfattet at teologer gjerne mener at det er stoisk filosofi som utgjorde den mest umiddelbare bakgrunn for bruken av logos-begrepet i Johannesevangeliet, og jeg har ingenting imot dette, men personlig vil jeg betone at hele den antikke, greske arven må forstås som bakteppe her. Hvis et menneske innenfor den greskspråklige kulturkrets i 1. eller 2. årh. e.Kr. anvendte begrepet logos, ikke bare som betegnelse på et konkret ord, en setning eller et argument, men på en kosmisk størrelse, da refererte denne personen til et allment kjent begrep innenfor gresk vitenskap, omtrent som om noen i våre dager skulle prate om f.eks. «tyngdekraften». Som kosmisk størrelse var logos å forstå som den fornuft/den intelligens/den logikk som ligger til grunn for, som former og som opprettholder hele universet. Bibelselskapet kunne faktisk godt ha valgt begrepene «Verdensintelligensen» eller «Verdensfornuften» som oversettelse for «logos» i Johannesevangeliet, etter min mening.

Så i begynnelsen var Verdensfornuften, Verdensfornuften var hos Gud og Verdensfornuften var selv Gud, og alt er blitt til og består ved Verdensfornuften – så langt ville enhver halvveis skolert greker kunne nikke gjenkjennende, «ja, presis, slik er logos». Så går Johannes (antatt at han er forfatteren) ett syvmilssteg videre og sier at Verdensfornuften ble kjøtt og tok bolig iblant oss – og sprenger dermed rammene for gresk filosofi og innfører en radikalt ny tankegang i idehistorien: Logos er Kristus, Kristus er Logos – logoskristologi!  

Hva har dette å si for vår menneskelige fornuft, for vår rasjonalitet?

Vel, det går en linje fra Heraklit, Platon og Aristoteles, over stoikerne, Plotin, Augustin, Anselm, Ockham, Bonaventura og Thomas Aquinas, frem til Emile Brehier, Hans Urs von Balthasar og Joseph Ratzinger – for bare å nevne noen ganske få – av tenkere, filosofer og teologer, som står i det vi kan kalle en platonsk-aristotelisk tradisjon som hevder at Guds intellekt – logos – er selve sentrum for all viten, at Guds intellekt er arketypen, kilden og grunnen til all kunnskap, at uten dette vet ingen noenting, og at det å undersøke, det å søke sannhet, alltid er en tilnærming til Guds intellekt, at logos er sannhetshorisonten for alle menneskelige bestrebelser på å forstå noe som helst.

Hvis man nå setter det ovenstående i sammenheng med Thomas’ distinksjon mellom den generelle og den spesielle åpenbaring, avtegner, grovt skissert, det følgende bilde seg (og forøvrig, for å besvare dine spørsmål, ja, jeg føler meg rimelig trygg på at jeg gjengir Thomas korrekt, og ja, jeg stiller meg også personlig bak denne modellen).  

Den generelle åpenbaring omfatter alt det som det menneskelige intellekt kan resonnere seg frem til på basis av det som åpenbares gjennom sanseerfaring – empirisk kunnskap. I den grad vi besitter empirisk kunnskap om noe, er det altså fordi vår tenkning sammenfaller med sakens logos – Guds perspektiv på tingene, om man vil. (Her kan det være spesielt illustrerende å tenke på kunnskap om naturen, naturlover og naturlige tings vesen – innsikt i disse tingenes logos blir da å forstå som en (delvis og begrenset) innsikt i den logos som skaper og opprettholder dem). Hvis dette synet på tilværelsen er riktig, er selv empirisk rasjonalitet intimt forbundet med Guds logos.

Den spesielle åpenbaring omfatter alt det som det menneskelige intellekt kun kan begripe på overnaturlig vis, for eksempel gjennom mirakler, profetier eller den hellige skrift. Spesiell åpenbaring forutsetter dessuten en nådeakt fra Guds side, som disponerer det individuelle intellekt til å kunne motta slik innsikt.I den grad vårt menneskelige intellekt får del i kunnskap basert på spesiell åpenbaring, er det altså ikke fordi vi av egen kraft er istand til å resonnere oss frem til disse innsiktene, men fordi vi mottar dem, av nåde.

Nå, de temaene som du tar opp som problematiske for fornuften, Jesu guddommelighet og frelsesverket, er temaer som Thomas definitivt lar sortere under spesiell åpenbaring. (Spørsmålet om fri vilje er imidlertid annerledes og kan etter min (og Thomas’) mening håndteres filosofisk innenfor rammene av generell åpenbaring. Jeg kan eventuelt komme tilbake til dette punktet i et senere innlegg). Like fullt er også disse temaene omfattet av logos; vi kan jo bare få innsikt i dem ved at logos åpenbarer seg for oss. Kristne begår derfor en alvorlig feil, etter min mening, hvis de hevder at de kristne sannheter i sitt vesen er ufornuftige eller irrasjonelle. (Det folk som sier slikt antageligvis mener å si, er imidlertid at de kristne sannheter ikke er tilgjengelig for menneskelige fornuft i egen kraft, og da er vi jo enige). Men dersom kristendommen er sann, og det er vel det kristne tror, er de kristne sannheter, og da spesielt de sannheter vi bare kan lære å kjenne gjennom den spesielle åpenbaring, den høyeste kunnskap og den dypeste innsikt det overhode er mulig å ha, visdom par excellence, og ingenting vil være mer rasjonelt enn å tro på nettopp dette. 

Kommentar #23

Ole Jørgen Anfindsen

173 innlegg  2072 kommentarer

Johannesprologen

Publisert over 7 år siden
Jens Tomas Anfindsen. Gå til den siterte teksten.
Når det gjelder logos, er det riktig at jeg siterte 1. Johannes, og at logos dermed blir å forstå som den annen person i guddommen, Gud Sønn.

Her skulle det formodentlig stå «Johannes 1», og ikke «1. Johannes».

Kommentar #24

Jens Tomas Anfindsen

3 innlegg  45 kommentarer

Johannesprologen

Publisert over 7 år siden

Så absolutt! Johannesevangeliets første kapittel. 

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere