De ulovlige

For noen er begrepet «sommerferie» et fremmedord. Et uregistrert antall mennesker lever usynlig og såkalt «ulovlig» i vårt land.

Gjennom flere regjeringers rigiditet har fått en varig papirløs underklasse i Norge. Gruppen vokser, med mennesker som har vært her i omkring åtte år eller mer, uten grunnleggende rettigheter, ofte skilt fra familie og uten klare framtidsutsikter. Deres identitet er ikke-eksisterende og ubekreftet av samfunnet, de er uregistrerte, uønsket og ulovlige.

I et medieskapt bilde er de asylsøkerne som blir værende etter endelig avslag en ulovlig gruppe mennesker som ikke forstår hvordan de skal og bør innordne seg i vårt siviliserte samfunn. Mediene har skapt oppfatningen av den halvkriminelle asylsøkeren, fra en korrupt kultur, som ikke vil innordne seg våre vestlige systemer fordi han ser sitt snitt til å skaffe seg litt av vår rikdom.

Tegn kan tyde på at det medieskapte bildet i for stor grad har blitt en premissleverandør for regjeringens virkelighetsoppfatning. Norske myndigheter frasier seg ansvaret for papirløse begrunnet i tanken om at det er de selv som har satt seg i en forferdelig situasjon. En slik tanke er ikke på linje med tankegods vi finner i den øvrige sosial- og velferdspolitikken.

Uttrykket «papirløs» ble skapt av Aftenposten i en artikkelserie i 2007. Begrepet har blitt værende og kan gi inntrykk av at alle i denne gruppen ikke har identitetspapirer, noe som er feil. Felles for mennesker i denne gruppen er at de ikke har norske oppholdspapirer. Noen av dem er «ureturnerbare», andre kan returneres men ønsker det ikke. Regjeringen har valgt å kalle dem «personer uten lovlig opphold» eller «returnektere». Svært ulike livssituasjoner i denne gruppen er redusert til en juridisk term.

Hvor mange papirløse er det i Norge? SSB gjorde en kartlegging for UDI i 2006 der en kom fram til et anslag på 18 196 irregulære innvandrere, herunder ca. 12 000 forhenværende asylsøkere med endelig avslag. Det er grunn til å tro at antallet har økt betydelig de senere år, med en hardere asylpolitikk og en rekke FN-stridige avslag. Etiopere og eritreere er en sterkt voksende gruppe, da det i over 20 år ikke har vært mulig å tvangsreturnere denne gruppen. Få av dem har valgt å reise frivillig tilbake til verdens verste regimer.

Maria Amelie gav ansikt til det å være uregistrert og papirløs i Norge, men hovedsaken er at det finnes titusenvis flere. Det å stå fram med sin historie har så mange sikkerhetsmessige implikasjoner. Den offentlige debatt lider av denne grunn av manglende kunnskap om mennesker i denne gruppen.

I Kirkens bymisjon Oslo møter vi flere papirløse ansikter. «Zareb» er en av dem. Etter å ha oppholdt seg noen år i Norge vil han heller reise hjem til sitt krigsherjede land Sudan. Han sier han heller vil bli skutt i en fysisk krig der enn å dø sakte her. Han har som mange andre flyktet uten papirer, og er nå identitetsløs, derfor er han ikke returnerbar. Han er låst i en limbotilværelse der han daglig våkner opp i frykt for å ha mistet forstanden. Og «Zemar» fra Iran som har konvertert fra islam til kristendom og står i fare for retur til fengsling og tortur. Med ekstreme utfordringer i dagliglivet på toppen av traumer fra både hjemland og flukt, er han dømt til et liv med høyt trusselnivå på alle kanter. Mannen får nesten ikke sove.

Mens regjeringen forhåpentlig arbeider med å bedre rettssikkerheten i utlendingsforvaltningen , samt styrke hensynet til barnets beste, har jeg følgende utfordring til regjeringen:

Papirløse må få arbeidstillatelse!
 Kartlegg hvor stor gruppen papirløse er blitt i Norge!
 Gi amnesti til de som ikke kan returneres!

Vi ser er en ureflektert, statlig diskriminering. På hvilke andre samfunnsområder vil regjeringen godta å utsette voksne og barn for lidelser som kan unngås? Hvis regjeringen fortsetter å ignorere denne gruppen mennesker, mener jeg det er grunn til å spørre hvem som er «de ulovlige».