Verdidebatt

Rama, en arier. En meditasjon. Del 3.

Begrepet "arier" er snart bare et ubehagelig minne om nazistenes rasistiske lære. Begrepet er anderledes enn nazistene trodde og det har satt grunnleggende spor i vår kultur.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Fortellingen om Rama handler om at han som den rettmessige herskeren ble forvist, mens  hans yngre halvbror, Barata, ble satt som hersker.

Dette temaet, at den rettmessige hersker ikke får herske, men erstattes av andre, er også hovedtema i Indias andre hellige skrift, Mahabarata.

Barata er indernes navn på India.

Det er urfortellingene som viser hva inderne «hadde hørt» og  «husket» av viktige saker fra gammel tid: nemlig, den grunnleggende ordningen vedrørende arv og rangering.

Vi gjenkjenner temaet fra GT hvor urhistoriene nettopp lar den ene arve fremfor den som hadde den naturlige arveretten, Set istedenfor Kain og Jakob fremfor Esau er de mest kjente, og der er  også fortellingen om kong Saul som storparten av sin regjeringstid stred mot en annen kongeviet, kong David.

Jeg vil likevel nevne spesielt den hendelsen hvor det står at Jakob, da han adopterte og velsignet Josefs barn, «med vilje» velsignet den yngre bror fremfor den førstfødte.

Josef som ble lei seg over det faren gjorde, protesterte: «Ikke så, min far…» og han ville vise faren hvem som var eldst, men Jakob fortsatte: «Jeg vet det, min sønn, jeg vet det…» og fullbyrdet sin «feilplasserte» velsignelse.

Jakob gir Josef en begrunnelse for adopsjonen:

«For da jeg kom fra Mesopotamia, døde Rakel fra meg i Kana’ans land på reisen, da vi ennu hadde et stykke vei igjen til Efrat; og jeg begravde henne der på veien til Efrat, det er Betlehem.»

Vi vet at Rakel var den hustru Jakob elsket, som han tjente i 14 år for å få.

Hun dør under fødselen i Rama, og vi har tidligere nevnt «Ramaskriket», og nå får vi vite at Jakob hadde ønsket de kunne nå frem til Betlehem før hun fødte, men hun rakk det ikke og fødte i Rama, på veien til Betlehem. Rakel, hennes navn kan bety «lam/sau».

I dette glimtet av den høygravide kvinnen  på vei til Betlehem for å føde, ser vi bildet av Maria, høygravid på vei til Betlehem, og Maria rakk frem i tide.

Begge reiste sammen med en «Josef».

Betlehem kan bety «brødhuset»,  og vi ser igjen kornet, «Sita», som målet for reisen, stedet for fødselen.

Her er kornet(Sita) bakt til brød, og peker frem mot hvetehøsten og pinsetiden.

Vi vektlegger Betlehem som Davids by, og Maria og Josef som Davids ætt. Altså også for Jesu fødsel setter skriftene ætten som viktig.

Vi ser av NT at den romerske keiser Augustus også holdt strengt på ættens betydning, selv i manntallsordningene, så alle måtte dra til sin fødeby, der deres ætt hadde sin arv.

Rakel betyr lam/sau og kan som det vise til en karakter av Ram, Værens tid.

De politiske aspektene ved arv, førstefødselsrett, odel og herskermyndighet er urgamle og fremdeles er de ikke ukjente for noen av oss.

Vår historie har sine fortellinger om hvordan de jordløse, de som ikke arvet jord, ble handelsfolk, soldater, håndtverkere, industriarbeidere og i tjeneste i servisnæringene; slik at handel og bykulturer vokste og ble etterhvert en tyngre og viktigere faktor i det politiske bildet enn jord og eiendom.

Og disse to, de som fikk sin arv og de som ikke fikk den, de som arvet ulikt og ble arbeidere og eiere, de med jord og de eiendomsløse, de med et land og de landløse, disse to gruppene har gjennom tidene vist hverandre fiendskap.

Vi har  vår tids smertefulle erfaring med hvordan dette kom til uttrykk ved nazisme og kommunisme.

Vi ser en variant av dette i konflikten mellom sunnier og shiaer og vi har sett de skrekkelige forfølgelser folkene utsatte det » landløse» folket, jødefolket, for.

Ved å gi jødene et land, begikk vi urett mot et annet folk, og disse urettene klarer vår kultur ikke å løse.

Vi er «fanget» i vår felleskultur og klarer ikke finne løsninger på disse konfliktene.

I hele deres historie kretser fortellingene om de som arvet og de som ikke arvet, og lengselen etter «det lovede land».

Det er ikke et vilketsomhelst land, men det landet Gud ga Abram, det er altså deres fedres land, fedrelandet.

Indernes urhistorie er at den rettmessige førstefødte herskersønnen ikke får sin rett, slik at en ikke rettmessig hersker, Barata, styrer India "inntil Rama vender tilbake".

I Ramayama vektlegges at dette rettsprinsippet ble fraveket ved et svik, mens «retten»  begrunnes i den høye rangen ætten har, og hvilken rang man har innen ætten.

Å være øverst i denne rangeringen ga retten til å herske over de andre.

Sviket kalles «uarisk» opptreden,  mens trofasthet mot ordningene kalles «arisk» opptreden.

Hos oss sloss vikingenes kongsemner etter samme prinsipp; vi hadde ynglingeætten  og senere Hårfagreætten som den høyeste. Man måtte bevise sin rett før man sloss for den samme retten.

Vi har altså en slags felles forståelse av arv, ætt og rangering, et felles politisk utgangspunkt, om enn ikke lenger så åpent og fremtredene så ligger det underforstått i vårt språk, og dermed i vår tenkemåte.

Vi (noen utgamle damer blant oss) nevner f. eks. en sjelden gang vår uforståelige forestilling om » blått blod» når noen i vår kongeslekt velger sin ektefelle, men slike tanker blir «selvsagt» blåst bort som gammel overtro,  og man regnes ikke som «helt normal» om det nevnes.

Det var engang viktig for adel og kongehus å ikke blande seg med andre enn med dem av samme stand, og ætt, for «blodets» skyld. Det kongelige blod var «blått», og det var tegnet på herskeverdighet.

Det er nesten umulig å ikke tenke på at «blått blod» i hinduismen var kjennetegnet på «Vishnus ætt», man fremstiller henne og hennes avatarer som himmelblå.

Vishnu er det som styrer og opprettholder det skapte og bevarer det fra ødeleggelse.

Vishnu er himmelen, og det blå er himmelens blå farge. Vishnu gir «fra tid til annen» en gjenfødelse av seg selv til jorden, og de er «blå», som Vishnu.

Rama er en slik «blå avatar» av Vishnu.

«Det blå blodet»  er Hinduismens kjennetegn på «Aries», det aristokratiske ;  ikke som en ætt, men som den ypperste kvalitet fra «Aries hus» .

En kvalitet man strebet efter fordi man var blitt arier i kraft av at tiden som hersket var Aries.

Aries beste kvaliteter er det livsbevarende aspekt i dens fastsatte tid, altså Vishnus egenskaper som den som opprettholder alt liv ved sine ordninger og her er Aries(væren) en av de 12 himmelske  ordningene.

Så når det «blå » ikke lenger styrer, når en tid går mot sin avsutning, er det Shiva, ødeleggeren,  som overtar.

Myten om «blått blod» i våre kongehus er som gamle, glemte spor av de gamle kulturenes «himmelske» fellesskap og dets ordninger.

I Garborgs oversettelse kan vi bl.a. lese om de ariske ordningene i byen Ajodja:

«Ajodja var full av uovervinnelige hærmenn, opplært vel og eldhuga, kraftige karer.

Byen hev mykje folk av gjævaste ariske slaget,

fullkomne menner som vokter trofast den heilage elden,

og som i Veda væl er kjende og inne i Yoga;

desse med all sin hug om det høgste livsmål seg samlar,

likesom også dei hev vunne seg den strengaste sjølvtukt.»

Betegnelsen «arisk» brukes som en karakter folkene besitter, den  brukes adjektivisk, som en egenskap, en kvalitet.

«Arisk».

Ordet har fått en vond klang etter nazismens bruk av det! men jeg går til oppslagsverkene på nettet og ser hva de sier om dette ordet.

De forteller at begrepet  «arier» ikke knyttes til ættene, men heller, om enn noe usikkert,  til språket,  de som snakket det indoeuropeiske språket.

De ulike oppslagsstedene nevner ulike land og folk, når de skal si «hvor arierne kom fra», eller hvor de holdt til.

Det er tydelig at det er usikre og ulike synsinger når det gjelder "opphav", selv om man er sikre på iran som arisk. Iran og arisk sees på som av samme ord.

Men alle er enige om tiden! De kommer ca 2000-1500 år før Kristus.

Wikipedia fører ordet «arier» til sanskrit og gammelpersisk hvor det har betydningen «nobel» og «iraner», mens på latin betyr «aries» Væren.

«Aries(♈) /ˈɛərz/ (meaning «ram«) is the first astrological sign in the Zodiac,» sier eng. wikipedia.

Aries tid, Værens tid, Rams tid, begynte ca 2000 år før Kristus.

Det betød at solen sto i dette tegnet og dermed ga solen tegnet sin «herskerverdighet».

Astrologisk skulle altså alle folk markere at Aries, Ram, Væren var blitt himmelens hersker.

Det betød at man ordnet statlige anliggender etter himmeltegnet, «som i himmelen så og på jorden». Og dette gjorde man overalt der himmelen var forbilledlig.

I Israel var Abram en etterkommer av Aram, og arameernes land fikk etterhvert navnet Syria.

Jesus snakket arameeisk.

Nazistene brukte arisk som en «rase»- betegnelse,  og  de  innførte tidlig på 1930-tallet en lov om at alle skulle dokumentere sin «ariske» avstamning. Hadde man jøder i slekten var man ikke arier.

Dette kun brukt for å avsløre om man hadde jøder i slekten.

En svært misforstått tolkning av «Aries», men faktisk den eneste man kunne gjennomføre, for «arierne» visste ingen hvem var! man var bare sikker på at de ikke kunne vært jøder.

Ram og Aries er bare ulikt navn for samme tid, samme stjernetegn, og dette tegnet er det første i Zoodiaken. Vårpunktet, Sita, kalles også «start of Aries».

Betyr dette så mye?

Hadde dette noe med folkenes religioner og statsdannelser å gjøre?

Jeg lærte på skolen at tidsregningen var kulturens vugge.

Det sto i datidens lærebøker, men den informasjonen er forsvunnet fra lærebøkene.

Ja, den er faktisk grundig forsvunnet! så forsvunnet at det er vanskelig å få tilgang til lærestoff om folkenes tidsregning.

Vi vet at matematikk og astronomi var gamle vitenskaper, men vi har ikke tilgang til hvordan kunnskapen i dette var for flere tusen år siden.

Vi har Euklids verker, selvsagt,  men de er et rent pedagogisk læreverk i matematikk og berører ikke tidsregningen som sådan.

Heller ikke religionshistorien viser til betydningen av tidsregning og matematikkens anvendelse i religionen.

Jeg prøvde å skaffe meg en lærebok i dette, men har ikke funnet noen fra vår tid.  Jeg måtte tilbake til professor J.Fr. Schroeters «Haandbog i kronologi».

Han arbeidet ved universitetet i Kristiania mens han utarbeidet dette bokverket og ga det ut i tiden 1923-1926.

I boken forklarer han tidsregningen hos naturfolkene, de centralamerikanske folk, babylonierne, ægypterne, inderne, kineserne, japanerne, jøderne, perserne, armenierne, araberne, tyrkerne, grekerne, romerne, makedonierne, i Lilleasien, i Syrien, i Europa, hos russerne, germanerne og kelterne(skandinaver), i middelalderen og i den nyere tid.

Jeg har nylig fått bøkene tilsendt og har begynt å se på Hinduismens tidsregning.

Her åpner han med å fortelle om betydningen av det faste punktet,(Sita) og det første tegnet «Væren/Aries» som er utgangspunktet for «månestasjonene».  Noen sitater:

«…i Rigveda nevnes to stjernenavn, som gjenfinnes i listen over navnene på månestasjonene(naksatra) og den gud som var deres regent, samt tegnet, hvor de ble billedlig angitt….. i Veda begynner denne listen med Tyren(Pleiadene), i de to neste perioder ble den første stasjon henlagt til Væren, som hos araberne. Man kan nu gjøre fullt rede for, hvilke stjerner hver stasjon har omfattet, og månens plass i disse huse har meget tidlig grepet bestemmende inn i de eldste stammers levevis og kultus, hvilket hører sammen med astrologiens sterke utbredelse….. i Veda vil man finne tallrike hentydninger til hvilken rolle de spilte i alt hva angår ofringer, oppførelse av ildalter, brylluper, minnefester over avdøde, forskjellige faser av markarbeid…osv… Alltid hdde man å forvisse seg om at månestasjonene var gunstige for det spesielle gjøremål….. Ved siden av månehusene har man i denne tid også hatt en 12-deling av solens vei, zodiakus, – de 12 tegn – kalt «rasi» …. en eiendommelighet man støter på i denne periode, er de lange tidsafsnitt…….som det også regnes med…»

Jeg tenker ikke å komme med alle hans regnestykker her, men det som slår en er den helhetlige tanke for «himmel/jord» kronologiens historie viser oss ved at de utallige observasjoner og beregninger er nedfelt i riter og fortellinger om navngitte tider og makter.

Også evighetsbegrepet, som i vår Bibel er knyttet til mange ulike ord for «lang tid», er her bemerkelsesverdig ved sine lange tidsangivelser; som f.eks at en Mahayuga på 4,32  milliarder år også kalles en «eon» eller en «kalpa» eller en dag i Brahmas liv.

Apropo vår forståelse av "en dag" i Bibelens skapelsesberetning.

Den fulle tid, eller hele Brahmas liv, er på 311,04 billioner år og kalles en «para».

Jeg nevner dette fordi religionen og astronomien er helt sammenvevet. Slik er det i kultur etter kultur. Det var slik vi fikk vår tidsregning.

Moderne religionshistorie og moderne teologi har her et forklaringsproblem!

Jeg har lest mange ulike lærebøker i religionshistorie, men ingen av dem nevner astrologien, så nær som en, Ludin Jansen «Fremmede religioner».

Her har han et bittelite kapittel for seg, hvor han fremstiller astrologien som en egen religion , men han viser ikke til den enorme tette sammenbindingen mellom matematikk, observasjoner, tabeller og religiøs kultus og gudenavn slik det her fremgår i læreboken om kronologi.

På denne bakgrunn vil jeg hevde at Rama er en Arier og at begge er uttrykk for Værens tid, de er dette tegnets tjenere.

De laget lover som var riktige for tiden og ordnet samfunnet deretter.

Arierne ikke er et spesielt folk eller en spesiell ætt som «kommer til Nord-India», men alle folkene markerte solens inngang i Aries.

Alle ble ariere, det vil si, de godkjente å være under stjernetegnet Aries, men ikke alle viste arisk oppførsel og karakter; i Ramayana fortelles det at Baratas mor viste uarisk oppførsel.

Nå skulle Aries herske, og folkenes ordninger var en tolkning av «tidens tegn»! Vi fikk et «aristokrati», og folkenes førere ble Rama, Abram,Ramses osv…

Da «arameeren» Jesus avsluttet Værens tid, etter 2000 år med loven og ofringene, var han selv offerlammet som oppfylte loven.

Så valgte han seg fiskere som sine disipler og fikk sitt symbol «fisken» på sitt kors,  da var solen gått inn i fiskenes tid for å gjøre fiskene til herskere i 2000 år. Paven inntok keisertronen, tok på sin fiskehatt og hersket over «kirken».

Nå er vi på vei til Vannmannens tid.

Jesus sa til disiplene: …når dere går inn i byen vil dere se "en mann med en krukke". Følg ham, og i det hus han går inn, skal dere gå inn……der skal vi holde påske.»

Da Rama ble fredløs, fulgte en yngre bror, Laksmani, med på vandringen i skogen og det heter om Laksmani at han "bar vannkrukken".

Her er mange "spor i ord".

Jeg undrer meg over dem og over at disse tingene ikke lenger er kjent.

Vi har lett for å glemme helt,  og vi har faktisk nesten visket ut sporene av en fortid vi ikke liker.

Jeg tror ikke det er klokt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt