Krigen alle taper

Den beste formulering i de siste ukers stadig mer intense Midt-Øst-debatt står TV 2`s Fredrik Græsvik for – «Ingen vinner denne krigen. Alle taper». Det er en vurdering som ikke bare går på de direkte parter i Midt–Øst-krigen, men gjelder også de mange på begge sider som slenger om seg med bastante og giftige påstander.

Fortsatt synes jeg angrepene på NRK`s Sidsel Wold skiller seg ut med det intense hat som ligger bak. Wold skjelles ut ikke bare som «antisemitt», men også som «araberhore». Hvorfor kunne ikke hennes kritikere nøye seg med å si at de er uenig i hennes dekning av Gaza-krigen og så påpeke hvor hun tok feil? Ensidighet og feil har hun nok i farten gjort seg skyldig i.

På den motsatte fløy skiller Elisabeth Norheim seg ut med sine perfide angrep på MIFF (/Med Israel for fred). «De svina» kaller hun dem og legger til: «Dere er virkelig Satans barn slik dere holder på.» Det er andre gangen hun dummer seg ut. Det skal mindre til for å stimulere ustabile fanatikere til livstruende vold. Det har jeg adskillig erfaring med når det gjelder voldstrusler både fra ytterste venstre og ytterste høyre hold, skjønt høyre-venstre-perspektivet egentlig ikke er dekkende fordi de ekstreme møter hverandre når de går sirkelen rundt.

Men en ting er de helt ekstreme trusler som fremsettes i Midt-Øst-debatten. Kritikkverdig er også utspill som gir seg ut for å være saklige. Det er en grenseløs dumhet når den israelske ambassaden henvender seg til norske medier og ber dem ikke bruke Mads Gilbert som står midt oppe i elendigheten og gjør det en lege skal gjøre, lindre smerter og redde liv. Han må mene hva han vil om Hamas, men hans hjemmeside bærer ikke preg av noen ukritisk beundring for en bevegelse som praktiserer Sharia-lover, undertrykker kvinner, misliker uavhengige, kritiske medier og sender raketter mot uskyldige sivile i Israel.

Dette forstod Kongen da han ga Gilbert kommandørkorset av St. Olav. Kongen ga Herman Kahan den samme høye utmerkelse, ikke på grunn av det Kahan måtte mene om Israel, men for hans utrettelige arbeide mot antisemittisme og all annen rasisme. Hissigproppene på begge sider kunne ha mye å lære av Kongen.

Redaktør Erling Rimehaug skrev nylig en klok kommentar med tittelen «Israel - landet vi elsker eller hater». Ja, nettopp slik er det: De som har preget de siste ukenes Midt-Øst-debatt har enten elsket eller hatet Israel. Mange har ikke fått med seg at det israelske samfunnet i dag ikke er det samme om det kibbutz-samfunn som Arbeiderpartiet og LO i sin tid beundret.

De har heller ikke forstått at det er høyst ulike oppfatninger innad i Israel og at verdens jøder slett ikke er noen hjernevasket, entydig masse som roper «Right or wrong, my Israel». Hvorfor skal da jøder til enhver tid avtvinges en erklæring om hva de mener om israelsk politikk?

Omgangen med historiske fakta blir ofte temmelig ensidig. Mange Israel-kritikere mener åpenbart at jøder har tatt livet av et enormt antall muslimer. Det motsatte er tilfellet. Langt flere muslimer er blitt drept av andre muslimer enn av jøder og kristne. Tenk på den irakisk-iranske borgerkrigen som krevde millioner av ofre og der det ble brukt gass slik Hussein også gjorde mot kurdiske sivile. Jeg kommenterte i sin tid denne krigen og jeg dekket borgerkrigen i Jordan der kongens beduinstyrker brukte kanoner og haubitzere mot forsvarsløse palestinske flyktninger. Titusener av de PLO-folk som flyktet med Arafat til Syria ble der massakrert av «pappa Assad», faren til den nåværende diktator. Jo, jeg skulle gjerne ha hørt Sidsel Wold fra Aleppo.

Men når dette er sagt synes jeg det er skremmende ufølsomt når et styremedlem i MIFF sier at det er ikke så mange som mister livet i Gaza. Hvor mange er «mange»? Og hva med alle oldinger, mødre og små barn som dr. Gilbert forsøker å hjelpe? Er ikke disse ofre mange nok?

Når denne Gaza-krigen er over og mens vi venter på neste krig i Midt-Østen - og den kommer- kan alle eksperter på sosiale medier som er blitt mobilisert på begge sider, sette seg ned og reflektere over hvilke «sannheter» og «bortforklaringer» de har spredt. I den verbale krig på de sosiale medier, ja, også i bruken av fotos og video, har de opptrådt temmelig kynisk.

Når fasit skal gjøres opp er jeg redd for at det israelske forsvaret (Israeli Defence Force) og Israel-vennlige grupper ikke kommer særlig bedre ut av det enn såkalte Palestina-venner. Jeg bruker bevisst uttrykket «såkalte». For den arabiske sidens «vennskap» med palestinere er meget relativ. Mange arabiske stater bruker palestinerne, men gir dem ikke rettigheter og muligheter til å føre et menneskeverdig liv. Palestinerne, som er de best utdannede i den arabiske verdcn, brukes så lenge de andre arabere har nytte av dem.