Religion og vitenskap

En rekke av C.S.Lewis foredrag om den kristne tro er samlet i boken "God in the Dock" utgitt i 1971. Her oppdager man fakta som fremdeles er ukjente for mange og høyst interessante i debatter om tro og vitenskap. Den norske oversettelsen ble utgitt i 1994.

Denne tråden fokuserer på det 4. kapittel i boken som heter "Religion og vitenskap" og foredraget ble holdt i 1945. Dette omhandler en disputt forfatteren hadde med en ateist som argumenterte hvordan vitenskapen kunne brukes til å avkrefte at mirakler fantes. Og at de tidlige kristne filosofene ikke forholdt seg til vitenskapen slik vi i dag kjenner den. Her argumenterer C.S. Lewis for tro på mirakler og imot denne generelle oppfattelsen av historien.

I starten av kapittelet diskuterer de om det kan være et skille i de logiske konklusjonene som trekkes i matematikklovene og naturlovene. Ateisten mener initialt at logikken er direkte overførbar og dermed gjør hendelsene i naturen selvforklarende og deterministiske. C.S. Lewis argumenterer ikke direkte imot denne påstanden men legger til en tilleggsfaktor i beregningen av naturhendelsene. Noe kan tukle med naturen slik at fysikkens lover tilsynelatende endres og denne innblandingen er det vi kaller et mirakel.

Mot slutten av kapittelet kommer de inn på den allmenne oppfattelsen av at de gamle kristne filosofene trodde at jorden var flat og at stjernene bare var noen kilometer unna. Her poengterer C.S. Lewis noe som kan gi et helt annet inntrykk av denne oppfattelsen. Et aldri så lite signal om at løgnen kan ha større makt og innflytelse over vår allmenne oppfattelse enn vi ofte liker å innrømme. Jeg vil sitere fra de siste 2 sidene i kapittelet, rett etter Lewis viste til at noen kan blande seg inn i naturhendelser:

"Dette er egentlig ganske pirkete," sa min venn. Du ser, min egentlige innvending går mye dypere. Hele bildet av universet - slik vitenskapen har vist oss det - gjør det fullstendig tøvet å tro at Kraften bak det skulle være interessert i oss små skapninger som kryper rundt på en liten, uviktig planet! Bare mennesker som trodde at jorden var flat og stjernene noen kilometer unna kunne finne opp noe slikt."

"Når trodde menneskene det?"

"Hva? Alle de gamle kristne typene du snakker om gjorde jo det. Boethius, Augustin, Thomas Aquinas, Dante."

"Jeg beklager," sa jeg, "men dette er faktisk et av de få tema jeg virkelig vet noe om."

Jeg rakte ut hånden mot bokhyllen. "Ser du denne boka?" sa jeg, "Ptolemeus´ Amalgest. Vet du hva dette er?"

"Ja svarte han. "Det er det astronomiske standardverk som ble brukt gjennom hele middelalderen."

"Vel, les dette," sa jeg, og pekte på bok 1, kapittel 5.

"Jordens, "leste min venn, litt nølende ettersom han oversatte latinen; "Jordens størrelse er, i forhold til avstanden til de faste stjerner, helt ubetydelig og kan best sammenlignes med et matematisk punktum!"

Der var en ny, kort pause.

"Visste de virkelig det da?" sa min venn. "Men ... men ingen av vitenskapshistoriene - ingen av de moderne oppslagsverkene - nevner dette faktum."

"Nettopp," sa jeg. "Jeg skal overlate til deg å tenke over hva grunnen kan være. Det ser nesten ut som noen var opptatt av å fortie det hele, gjør det ikke? Jeg lurer på hvorfor?"

Der var en ny, kort pause.

"Uansett," sa jeg. "Vi kan nå formulere spørsmålet helt presist. Folk tror vanligvis at problemet er å forene det vi nå vet om universets størrelse med våre tradisjonelle religiøse ideer. Det viser seg å ikke være problemet i det hele tatt. DEt egentlige problem er dette: Universets enorme størrelse og jordens ubetydelighet har vært kjent i århundrer, og ingen drømte noen gang om at det hadde noe med det religiøse spørsmål å gjøre. Så, for mindre enn hundre år siden, kastes dette plutselig fram som et argument mot kristendommen. Og menneskene som kaster det fram tildekker omhyggelig det faktum at dette har vært kjent lenge. Synes du ikke dere ateister er noen underlig godtroende mennesker?"