Venner som ikke er venner

Gode venner gir veiledning, dårlige venner lar en holde på med sine feil, og det er det selverklærte venner av partene i Midtøsten nettopp er, de er venner som er svært dårlige til å være det.

Det går fort å skille på støttespillernes engasjement begrunnet i ideologi eller medmenneskelighet. Og gitt omfanget av hatretorikk er det ikke rart at israelske høyreradikale demonstrerer i gatene hvor drap på arabere legitimeres, eller at demonstrasjoner ender opp i å barrikadere synagoger under voldsomme antisemittiske tilrop i hjertet av Europa. En hjelper ikke dem en hevder å være venn av, en hjelper kun ens eget ego ved å få bekreftelser fra likesinnede.

Det spiller ingen rolle lenger, hva noen maktmennesker tok for seg på vegne av hele folkeslag for generasjoner siden. Realitetene i dag er at det bor to grupper mennesker på et lite stykke land, hvor den ene nyter rettigheter og frihet, mens den andre ikke gjør det. Likevel binder fortidens avgjørelser skjebnen til dem i dag.

Sett bort ifra avhumaniseringen og propaganda, hva er det som egentlig holder fredsprosessen tilbake? Hva blir konsekvensene av dette for partene og til sist men som altfor sjeldent fremkommer, hvor ligger løsningen?

Om formål

Hvis fred ønskes, og det fra israelsk hold, en suveren makt i forhold til naboland og palestinerne, er et genuint ønske om fred, hva er da formålet med den politikk som føres?

Hvis formålet med separasjonsmuren er å hindre palestinsk terror, hvorfor bygges denne på palestinsk territorium? Hvis det virkelig var bekymring for terror hadde det da ikke fantes bosettinger innenfor muren, som har kortere rekkevidde til potensielle terrorister.

Svaret er rimelig klart, formålet med muren er annektering av Vestbredden. Muren skjærer enda dypere inn i områder rundt Jerusalem, noe som gjør Øst-Jerusalem en integrert del av Israel og separerer byen fra palestinske selvstyremyndigheter. Dette er latterliggjøring av fredsprosesser og bidrar ytterligere til ydmykelsen av et helt folk.

Tvangsflyttingen av palestinerne fra sine hjem er på sitt høyeste med en økning på 75% fra sommeren i fjor mot årsslutt. I samme periode fordoblet antallet rasering av palestinske hjem og bygg. Ifølge Haaretz ble det i 2012 avdekket planlegger å utvide bosettinger på det som utgjør 10% av Vestbredden. Levy-komiteen konkluderte med at Vestbredden ikke lenger er okkupert territoriet, hva kan palestinerne konkludere av slike stadfestelser?

Tilbake til den nåværende konflikten på Gaza. En stat har rett til å forsvare seg ved aggresjon fra en annen stat. Israel kontrollerer fortsatt luftrommet, grenseovergangene (sammen med Egypt) og kysten til Gaza. Landet kontrollerer også en buffersone fra grensen og innover. Med en så hermetisk kontroll, er det forunderlig å kalle området for en suveren stat (som Israel likevel ikke anerkjenner) og snarere innenfor jurisdiksjon som kan kalles kolonistyre. Internasjonal rett nevner behovet for å beskytte seg selv, men har også krav om at den okkuperte part får tilstrekkelig beskyttelse.

Det stemmer at Hamas søker ly og har sine utskytingsramper fra bebodde områder. Gir dette, med de militære fremskritt vi har gjort hittil, en grunn til å bombe sivile områder? Hvis Israel advarer sivile mot å flykte fra sine hjem fordi et bombeangrep nærmer seg, hvem er de første til å forlate området? Nettopp militante som vil søke ly. Dette er ikke ukjent for Israel. For Hamas og Islamsk Hellig Krig er det økt rekrutteringsgrunnlag til sine apparat. For Israel enda mer usikkerhet i fremtiden. For sivile palestinere er det ruiner og døde slektninger.

Hamas brant seg kraftig da det tok dem tid å bryte sin allianse med Bashar Al-Assad. Det har også kostet dem mye å gå i forhandlinger om ny overgangsregjering med Abbas. Den mer militante garden likte dette dårlig. De fikk sitt ønske og har nå Israel å takke for sin økende popularitet blant palestinerne. Hamas er ingen demokratisk eller human organisasjon, men de har element av resistans blant palestinerne som de føler er mistet hos Fatah.

Hamas og Islamsk Hellig Krig skyter raketter og har som mål å drepe sivile, og de har selv klart å drepe palestinske barn med disse rakettene. De bedriver kjappjakt av meningsmotstandere og skyr ikke midler i så måte. En så autoritær og hensynsløs organisasjon får være premissleverandør for palestinerne fordi Israel gir dem definisjonsmakten.

Om veivalg og konsekvenser

Konflikten ligger ikke i mangel på å anerkjenne Israel som en jødisk stat. Det er avsporing fra fredsprosessen og det er urettferdig mot israelerne selv når en prøver å prakke på dem en identitet de ikke selv vet hva er. For hva innebærer det å være jødisk stat?

I et etnisk parameter vil det være en rasistisk stat. I en sterk teologisk definisjon vil det innebære at Halakha lovene gjelder istedenfor en sekulær Grunnlov. For ortodokse holder det å være jøde så lenge en har en etnisk avstamning fra den jødiske etnisiteten, for reform-jøder går definisjonen heller på om den individuelle aksepterer Toraens budskap, og til syvende og sist, hvem bestemmer og legger definisjonen? Vi vet alle hvilke konsekvenser som kommer av dette, det er bare å se til Pakistans prosjekt med å definere en islamsk stat.

Istedenfor å be palestinerne akseptere Israel som en jødisk stat burde Israel heller be om en anerkjennelse av landet som en demokratisk, pluralistisk stat, hvis offisielle religion er jødedommen og hvis majoritet er jødisk – og en slik anerkjennelse foreligger allerede.

Palestinske selvstyremyndigheter aksepterte formelt delelinjen fra 1947. Slik situasjonen er nå aksepterer ikke Israel delelinjen de facto. Dvs. det området som ble gitt Palestina er i stor grad okkupert av Israel. Området som krysser dagens status mot delelinjen er derfor områder som er okkuperte. Noe annet blir tidsfyll i diskusjoner. Det er først og fremst palestinerne som trenger en anerkjennelse, og denne forsøkes gjennom FN-institusjoner, noe som heller ikke er akseptabelt for Netanyahu.

Det er ikke forhandlinger hvis disse ikke skjer på like premisser. Netanyahus eget parti har det programfestet at de ikke kommer til å anerkjenne en palestinsk stat. Mens det kreves at det før forhandlinger gis opp på tilbakevending av flyktninger, så ønskes det samtidig å utvide bosettinger. Å bosette folk på okkupert territoriet for senere å kalle det endrede realiteter er bevisst strategi.

Fortsetter dette er det to mulige utfall, enten vil Israel bli en apartheidstat, som det er på vei mot, eller så blir landet nødt til å akseptere en en-statsløsning hvor palestinerne nyter like rettigheter som israelerne.

Første scenario støttes av 23% av israelerne i en meningsmåling utført av Dialog Institute. Dette vil medføre innskrenkning av rettigheter for israelske borgerne. Sensur på deres meninger og begrensninger på ytringsfriheten. Det foreligger allerede forslag i Knesset om å straffe og bøtelegge frivillige organisasjoner som anses å ha en ‘antinasjonal agenda’. Bevegelser med tilknytning til venstresiden eller fredsaktivister merker allerede innskrenkninger på dette. Videre vil en prosess med erklæring av landet som jødisk stat også utelukke meningene til de mer sekulære og gi en endelig seier til de ortodokse som Ben-Gurion så vidt klarte å tøyle.

Mest av alt vil dette skape en underklasse av palestinske borgere som ikke vil ha sivile rettigheter. Dette er en reell utvikling og da kan en med god margin stadfeste at landet har gått over fra en okkupasjonsmakt til en apartheidstat. Det vil også medføre tvangsflytting av palestinerne utenfor landets grenser. Allerede i dag gjøres det vanskelig for arabiske beduiner i Negev, og det forekommer stadig tvangsflyttinger og bosettinger i Negev og Galilei for å ‘korrigere’ demografien.

Scenario to vil bevare Israels demokratiske og sekulære profil, men den vil endre demografien i det vesentlige. Israel vil ikke lenger være en jødisk majoritet, dette vil spesielt partier på den ytre-høyresiden protestere mot, som allerede i dag har problemer med sin arabiske minoritet. Dette alternativet vil være noe palestinerne selv vil forstå at være den eneste mulige løsningen. Hvilken fremtid sionismen har i dette er klart, den vil slutte å opphøre. En tidel av israelerne støtter denne løsningen.

Om fredsarbeidet

En av de mer realistiske fredsprosessene ble lansert av ingen andre enn partene selv. Det var på et lavere nivå i diplomatiets hierarki og hadde flere konkrete delmål. Beilin-Rabbo prosessen la grunnlaget for at partene selv kan enes og det gjennom å dekonstruere problemstillingen og vike vekk fra nasjonalsjåvinistisk retorikk.

Justisminister Tzipi Livni kommenterte nylig at landet lever i en boble og at den største problemstillingen er konflikten med palestinerne og hvis det er umulig å finne en partner i palestinerne så burde Israel få til en avtale med verdenssamfunnet. Israels hovedanliggende bør være dets sikkerhet. Det kan den besørge med en samarbeidsavtale for grensekontroll og etterretning. Allerede i dag samarbeider palestinske myndigheter på dette feltet med.

Selv Hamas har uformelle relasjoner til Israel. Ahmad Jabari, en kommandør for Hamas var etter Israels ønske ansvarlig for å opprettholde kontroll over militante bevegelser på Gaza. Det var gjennom ham at soldaten Gilat Shalit ble frigitt, senere ble Jabari drept av Israel under Gaza-konflikten i 2012.

Palestinernes hovedanliggende er en levedyktig stat gitt etter grensene fra 1967. Det innebærer at Israel gjør kompromisser på sine bosettinger, og at palestinerne finner alternativer for flyktningene. Slike kompromisser kommer i løpet av en forhandling, ikke på forhånd. Den gevinst Israel kan ha, gjennom handel og relasjoner til sine naboer ville utvilsomt være større enn den bistand landet får fra private donorer eller den Amerikanske stat. Israel er dømt til å eksistere, men det gjelder også Palestina. Rundt en tredel av israelerne støtter dette utfallet.

Å sitte i den andres sko, å forstå folk sine ergrelser, deres menneskelige behov, er det vi som gode venner kan gjøre for å bidra. Videre er det verdt å dvele ved dette; hadde konflikten oppstått i dag, hadde vår lojalitet ligget i menneskeskapte identiteter eller i universelle sannheter som likhet og rettferdighet?

Innlegg første gang publisert på følgende nettside