Verdidebatt

Demonterte støttehjul

Framfor å lulle seg inn i gårsdagens folkekirketenkning, bør kirken følge Sørens Kirkegaards råd om å kaste seg ut på 70 000 favner dyp; si nei til milliardene fra staten og ta sjansen på medlemsavgift.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det burde vært innkalt til krisemøte i Den norske kirke, ikke for ta enda en runde på homofile som vil gifte seg i kirken, hvordan en skal organisere seg og bli arbeidsgiver for prestene, hvilke salmer som skal synges nå og da eller diverse liturgiske spørsmål. En burde drøfte hvordan en skal være kirke og få medlemmene til å betale når folkekirken er i full krise og en må regne med lavere bevilgninger fra stat og kommune?

Utviklingen er ikke til å ta feil av. Det er nå bare 62 prosent av befolkningen som blir døpt. I Oslo er det 40 prosent av medlemmer i Den norske kirke som ikke døper barna sine. Dåpsprosenten har falt med 10 prosent bare på fire år fra 2008. I denne perioden sank kirkelige vigsler med 15 prosent. En del steder er det fortsatt slik at godt over halvparten av de unge konfirmerer seg. Gruppen aktive kirkegjengere synker år for år. I en del bydeler i Oslo er Den norske kirke mer en minoritetskirke enn en folkekirke.

Magasinet Strek har i siste nummer foretatt et femti sider dypdykk ned i underliggende trender i folkekirken og stiller spørsmålet om hvilken strategi Den norske kirke akter å møte utviklingen med. Magasinets redaktør, Asle Finnseth, mener det haster for kirken med å kaste de statlige støttehjulene og legge opp til at medlemmene skal finansiere driften av kirken. Slik er det de fleste steder i verden. Vi skal ikke lenger enn til Sverige for å støte på «kirkeskatten».

Melde seg ut. «Gjønnesutvalget» foreslo alt i 2006 at kirken måtte få eller ta ansvar for egen økonomi. Når denne tanken ble gjemt bort, skyldes det frykten for at folkekirken skal svekkes om det blir mulig for landets innbyggere å velge bort medlemsavgiften. For syv, åtte hundre kroner året per medlem, burde det være mulig å finansiere Den norske kirke. Det vil selvsagt være noen titusener som vil melde seg ut, kanskje flere etter hvert. Men folk vil få et annet forhold til en kirke de aktivt vil være medlem i. Og kirken vil måtte ta ansvar for å organisere seg effektivt og kutte ut mye av det dobbeltarbeidet som skjer i dag.

«Tiden er ikke inne for denne debatten», sier talskvinnen for biskopene, Helga H. Byfuglien til Strek. Det er forståelig at en folkekirke som er i fritt fall, som trues av splittelse og som sliter med å bli enige om hvordan en skal organisere seg, ikke orker å ta fatt i spørsmålet om hvordan driften skal finansieres. Det er ofte slik med organisasjoner i krise. En har nok med seg selv, folk vokter sin egen tue og en makter ikke å forholde seg aktivt til utviklingstrekkene i omgivelsene.

Stortingsrepresentant Svein Harberg, leder for Høyres livssynspolitiske utvalg og for Familie- og Kulturkomiteen i Stortinget, sier til Strek at kirken gjør lurt i å utrede ulike modeller nå slik at en står rustet når debatten kommer for alvor. Han mener politikerne bør vurdere finansiering av hele frivillig sektor, herunder kirker og trossamfunn.

Kommunene. Det er ofte slik at når en føler seg klar, er det for seint. Det er satt i gang en prosess med tanke på voldsomme endringer på kommuneplan de neste tre årene. Med større kommuner må en forvente krav om sammenslåinger også innen kirkelig sektor med sikte på å spare penger. Og når det blir lenger avstand mellom menighetene og det besluttende organ, må en egne med redusert bevilgninger. Bevilgningene til dagens kirkelige aktiviteter med fallende oppslutning vil sitte lenger inne mange steder. Bare spør menighetene i Drammen der det var nummeret før det ble dramatiske kutt i bevilgningene i fjor.

Fri kirke. Den største strategiske feilen Den norske kirke kan gjøre, er å klamre seg til en folkekirkemodell, en finansieringsform og et styringssett som hører gårsdagen til. I framtiden gjelder det å være fri kirke og satse på at så mange som mulig av folket velger å høre til i en kirke framfor å leve som kirkeløse. For en kirke som i århundrer har sittet på statens fang, fortoner det å reise seg og gi beskjed om at en nå vil gå på egne bein også når det gjelder finansiering, som å oppsøke en krise. En krise er en kombinasjon av en trussel og en mulighet. For en kirke gjelder det å tro på mulighetene og ikke lukke øyne for de endringer som er på gang.

FØRST PUBLISERT SOM KOMMENTAR 15. JULI 2014 I VÅRT LAND

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt