Verdidebatt

Rama og Sita. En meditasjon. Del 2.

Kanhende er du som leser dette svært fremmed for tanken om å ha med «fremmede» religioner å gjøre. Det ligger en naturlig angst for «avguderi» i en slik aktivitet. La meg derfor si det tydelig, så ikke du misforstår meg: For meg er Bibelen alt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Dette underlige, at det finnes «andre» religioner, er for meg bare flere utslag av «den ene»,  vi har bare ikke nøkkelen til å forstå dette ennå.

Men en gang,  når Menneskesønnen kommer i skyen skal ethvert menneske se ham. Og de vil alle være forberedt,  hver på sitt vis,  slik misjonærene opplevde at forutsetningene for å tro evangeliet var tilstede hos oss alle.

Religionsforskerne har sitt fokus på hva som er "lånt fra andre" religioner, eller hvem som har et opphavelig eierskap til en tanke. Det er deres måte å komme til rette med at religionene kjenner på et innbyrdes slektskap, som likhetene i ulike språk.

Vi er jo svært vant til at kristendom har like person- og hendelsesreferanser med jødedom, mens det ikke er omvendt.

Paulus f. eks. er ikke en person i Jødedommen, men en kristen vil søke også etter forutsigelser om Paulus i GT's skrifter.

Når vi leter etter Jesus, eller Paulus, i GT, søker på en annen måte. Vi tror på det skjulte i en tekst og leter for å hente det frem, enten det er fortellingsstoff, lov eller profetord.

Slik finner vi "de samme" personene igjen på flere måter også i andre religioner.

F.eks. Abram! han omtales i Bibelen som stamfar til dem som ble til tre forskjellige religioner, Israel, Ismael og dem som har Abrams tro.

I Koranen, er han også åpent omtalt.

Jeg vil gjerne vise at Abram også er tilstede i den hinduistiske urfortellingen, bare ikke like åpenlyst som i Koranen, men skjult, f. eks i navnene og parallelle utsagn. Jeg ønsker å vise at dette er nært beslektede religioner.

Dette er til glede og undring, ikke til bekymring!

Vi er f. eks. ikke bekymret når vi leser at Moses ble opplært i all Egyptens visdom, eller at Josef ektet datteren til den øverste presten i On, som var et av datidens store religiøse kunnskapssenter.

Og vi er heller ikke bekymret når våre egne «prester» utdannes i vår moderne materialistiske kunnskapstradisjon!

Hvorfor skulle vi så la oss forskrekke av at det også er visdom i Hinduismen.

Når jeg nå vender tilbake til Rama og Sita er det for å lete etter det vi har felles med dem.

Jeg skrev, i del 1, hvordan Rama og BRama  og AbRam  har en indre sammenheng som også vises i betydningen av navnene , bl a. : "høy far", "begynnelsen", "alles opphav", "stamfar".

De er som beslektede tanker.

I Bibelen kjenner vi livsvesenenes 4 ansikter , og vi tolker dem som bl.a. de 4 evangeliene. På samme vis er Brahmas 4 ansikter tolket som de 4 delene av Veda.

4 ansikter, 4 skrifter! slike likheter gleder meg dypt! for talen i disse likhetene går parallelt…… som en religionenes synopse.

AbRam: Rams far.  Jeg avsluttet "del 1" med den tanke at Rama i Ramayama var et uttrykk for Værens tid.

Abram bodde i fjellene, Brahma bodde på Merufjellet.

Det heter i religionshistorien at de gamle gudene var fjellguder, de  bodde på toppen av fjellet.  Vi lager fremdeles dette gamle verdensfjellet, berget det blå, som hvelver seg over jorden, men nå for å nyte det moderne planetariets tekniske dyktighet.

Dette er "gudenes tingfjell".

Om vi stiger opp på fjellet, merker vi ekkoet av mange av GTs tekster, bl.a der Moses stiger opp på Sinai for å motta loven.

Vi får «stige opp» med Abram, opp i fjellene der han bor, og skue med Brahma høyt der oppe på Merufjellet og forsøke å se sammen med dem det enorme «Pan-o-Rama» som åpner seg.

Det er der vi får øye på Sita, Ramas hustru.

I Brahma er selve livskraften som et såkorn.

Hans hustru, Saraswati, er som plogskjæret.

Det heter om den nyfødte Sita at hun ble funnet i en plogfure, som barn av moder jord. Hun er altså et såkorn.

Så gjør vi som Rama, leter etter henne!

Leter vi etter henne i det greske språket er Sita(sitos) hvetekornet.

Jesus forteller oss at han sådde godt såkorn i sin åker, men fienden sådde dårlig sæd i den samme åkeren.  Av det gode såkorn vokste «Sita», hveten, frem, og av den dårlige sæden vokste det opp  ugress. Arbeiderne ville luke bort ugresset, men Jesus ba dem om å ikke gjøre det, for de kunne komme til å skade «Sitas» røtter.  «La begge vokse sammen inntill høsten…..» sa Jesus.

Markus evangelium sier det enkelt slik : «av seg selv bærer jorden «Sita»…

Stefanus forteller i sin tale, rett før hans martyrium, om den store hungersnøden som rammet både Egypt og landene rundt om. Der sier han :» men da Jakob fikk høre at det var korn (Sita) i Egypt, sendte han våre fedre dit……» Det var for å finne Sita at Israel dro til Egypt.

Vi aner at det er menneskets lodd å søke Sita, dyrke og ivareta henne.

Også på hebraisk er hvete «Sita»(Chittah).

Hvetehøsten fulgte tett på bygghøsten, pinsen, og byggen gir den første «førstegrøden», men jeg merker meg at de, både»hvete og bygg» er nært knyttet til løftet om «landet», Kana’ans land, det landet som «flyter av melk og honning»!

Profetene, som Joel 1.11, klager over at «Sita» er gått tapt slik Rama klaget over tapet av Sita.

I Matt 13 sier Jesus at såkornet er ordet, og det som vokser frem er «Sita».

Slik er Brahmas livskraft og Jesu såkorn samme urbilde på «det levende ordet».

Kornet og ordet har iboende krefter som virker av seg selv.

På Japansk er «Sita» et ord for språk, folkenes tungemål, og selv her i vårt eget språk har vi «spor av Sita i ord»…. som f. eks. ordet «sitat».

Å lete etter innholdet i ord og navn, og å "sitere" dem, er som å nyttiggjøre seg kornets rikholdige næringsstoffer.

Platon viser eksempler på hvordan navn og ord har ulike lag av betydninger som gir kontaktpunkter til visdomslitteraturen i de ulike kulturene.  I hinduismen er det sagt om mantraene at alles navn skal høyaktes, for de er utsptunget fra himmelen.

Her er altså de gamle veiviserene enige.

Så skulle vel også Sita, det jordbundne kornet, født i en plogfure ha sitt himmelske utspring? Finnes det korn på himmelen?

Stjernebildet Jomfruen har korn i sitt himmelske bilde. Det er uttrykt ved hovedstjernen i Jomfruen, stjernen Spika.

Jeg googlet de to, Sita og Spika, og fant mange utenlandske artikler, bl.a eng Wikipedia, som bandt dem sammen og som viser at Sita er nøkkelen inn i Indisk tidsregning.

Sita er et punkt på ekleptikken som står i direkte opposisjon til Spika i Jomfruen. Dette er startpunktet for «måneknutene» langs ekleptikken.

Måneknutene er ca 27- 28 stykker, etter Indisk tidsregning, fordelt på «års-sirkelen»,  med 2-3 slike «Nakshatra» som de kalles,  i hver måned.

Det punktet der de begynner, er Sita. Det er den 13/14 april. Dette kalles også Meshadi som betyr «Start of Aries» og er en helligdag til ære for Rama.

Rama, Værens tid, starter i punktet Sita. Der er de forbundet. Og der er tidsregningens faste utgangspunkt.

Også i vår kalender er det vårgjevndøgn som er tidsregningens faste punkt.

Og her, i dette punktet på himmelen, er Jomfruens kornaks, Spika, nøyaktig motsatt på himmelen.

Det er herfra vi kan prøve "å telle Abrams ætt".

Det er en forbindelse mellom Abrams ætt og Brahmas såkorn.

Brahmas hustru, Saraswati, er plogskjæret kornet legges i, mens såkornet på hebraisk er «Zara», og hun som bærer frem Abrams ætt, heter Sara.

Plogen trekkes av oksen. Så da "Oksens tid" var over ble Sita lagt i plogskjæret.

Værens tid var tiden for "ordet", den skrevne lov, skrifter og offer. Det er hovedkarakterene i denne tiden fra Abram til Kristus, og det er betegnende at offeret oftest var en vær.

Ser man på denne tiden i hinduismen er det Vedaskriftene, med deres ordninger for lov og offer og skriftet Ramayama som begynner den nye tiden.

Det er hovedordningene i to kulturer som her inntreffer, parallelt.

Jesus, ofrer seg selv som et siste offer, et evigvarende offer.

Om ham het det at han var ordet som ble kjød, og han var hvetekornet(sita) som måtte i jorden og dø for at det kunne spire frem nytt liv.

Slik avsluttet Jesus den gamle tid, Værens tid, og innledet den nye tid, Fiskenes/Jomfruens tid.

Nå som Fiskenes tid er til ende, skal Sita, hveten, høstes og taes vare på, mens ugresset buntes sammen av høstfolkene.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt