Prosentregning eller nytenkning?

Anne-Helene Ose-Johansen skriver i om pappapermisjon innlegget «Pappa er mors assistent» (Vårt Land 4. juli). Hun føyer seg inn i rekken av dem som setter sin lit til at store øremerkede kvoter av den eksisterende foreldrepermisjonen for far skal redde det norske likestillingsprosjektet. Dette er jeg kritisk til. Imidlertid setter hun søkelys på noe viktig: at pappapermisjonen ikke alltid fungerer etter hensikten.

I mange familier tar mor ut ubetalt permisjon eller ferie mens far tar ut pappaperm. Ose-Johansen mener dette gjør far til mors assistent. Jeg tror hun snur problemet på hodet. Sannsynligvis fungerer pappapermisjonen best i de familier som allerede er godt likestilte. I familier der likestillingen ikke er reell, er mor nødt til å ta ansvaret også i pappapermisjonen. Når vi ser at mødre vegrer å gå tilbake i jobb i pappapermisjonsperioden, kan dette være et tegn på at ordningen ikke fungerer etter hensikten. Kvinner som ikke har mulighet for å ta fri fra lønnet arbeid i fars øremerkede uker, kan ende som dobbeltarbeidende. I tillegg til at kvinner både er gravide, føder og ammer! Med såpass lite dokumentert effekt av pappapermisjonen, kan det være vi i stedet skulle tenke annerledes.

Kjempet fram. I praksis er øremerkede uker av fødselspermisjonen til far det samme som å ta et velferdsgode fra kvinner og gi til menn. Fødselspermisjonen er et velferdsgode som kvinnebevegelsen har kjempet fram til kvinner og barns beste. Øremerkede uker for far burde derfor komme i tillegg til den eksisterende permisjonsperioden.

Men så til det viktigste: Pappapermisjon blir fort feministisk symbolpolitikk som tar oppmerksomhet fra saker som likelønn og maktfordeling. For hvem tror egentlig at likelønn mellom menn og kvinner er mulig innenfor en kapitalistisk forbruksøkonomi? Men nettopp i fødselspermisjonen har vi en gylden sjanse til å innføre likelønn for alle!

Bedre betalt. Slik det fungerer nå, får fedre i gjennomsnitt bedre betalt for å passe barnet sitt i fødselspermisjonen enn kvinner gjør, fordi stønaden baserer seg på individuell inntekt. Enda planen altså var at de skulle gjøre samme jobb, nemlig å passe sitt eget barn og sitt eget hjem. En kvinne med god jobb får godt betalt for å passe sitt eget barn, og en kvinne som står utenfor arbeidslivet blir avspist med engangsstønad.

I stedet bør vi gi samme lønn til alle uavhengig av arbeidslinja, etter prinsippet lik lønn for likt arbeid. Da er vi et skritt nærmere likelønn og rettferdig fordeling mellom kjønnene og mellom foreldres ulike inntekt. Med tanke på at økonomi ofte oppgis som årsak i forbindelse med abort og at en slik ordning vil være gunstig for yngre foreldre, vil dette også kunne være med å få ned aborttallene og gi kvinner bedre mulighet til å bli mødre tidligere i livet.

Og ikke minst: Lik lønn for alle i fødselspermisjonen vil være et tydelig signal om at omsorgsarbeid er arbeid og at det blir verdsatt uavhengig av om det er kvinner eller menn som utfører det.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 9. JULI 2014