I intervjuet i dagens VL viser jeg - og Trude Brosvik - til saksfelt hvor partiet har store ambisjoner, men hvor regjeringens kurs er en annen. Da blir det viktig å spørre om det er ambisiøst nok å begrense skader, begrense hastighet på en gal kurs, eller om vi bør fremstå tydeligere i slike verdispørsmål som et alternativ til regjeringens politikk. Kan vi også i større grad utnytte den friheten også samarbeidsavtalen gir?
Vi er et sentrumsparti, og da har vi historisk sett trivdes best i sentrum, også oppslutningsmessig. Det er her friheten ligger i samarbeidsformer, som ikke binder oss ensidig til en side. Dette samarbeidet må det investeres i. Dette adresserer jeg til flere partier.
Jeg legger merke til nestleder Dagrunn Eriksens kommentar i VL om "partiet har ikke inntatt noen langsiktig borgelig posisjon". Jeg sier: Dagens samarbeidsavtale er ikke en varig, god løsning". Som en støtte til det Dagrunn sier: Om KrF skal konkurrere i borgelighet, er vi jo dømt til å tape.
Ja, vi skal respektere inngått avtaler. Det gjelder begge parter. Men man må evaluere underveis, ikke vente i fire år. Avtalen og dens intensjoner kan bli undergravet av regjeringens politikk. Eksempel:
På rusfeltet er det lovet positive tiltak. Men regjeringen, som ikke skal rokke ved hovedlinjene i norsk ruspolitikk, har allerede brukt virkemidler som økt tilgjengelighet og større kvoter for tax-free. Økningen i alkoholkonsum skal forsterkes. Når konsumøkningen allerede idag skjer på flyplassene og ikke i Vinmonopolet, betyr det at Vinmonopolets sentrale posisjon som redskap i ruspolitikken undergraves. Slike eksempler viser at intensjonen med avtalen ikke tas alvorlig. De mange små steg er farlige når de går i gal retning.