kristenkonservativ egoisme

For en tid tilbake hadde Vårt Land en sak som omhandlet kristnes politiske ståsted. På bakgrunn av en undersøkelse la avisen frem tall som viste at medlemmer i frikirker i økende grad stemmer til høyre i politikken, og at stadig flere medlemmer av statskirken beveger seg til venstre i det politiske landskapet. For oss som har fulgt med i kristen-Norge en del år både fra innsiden og utsiden, er ikke dette oppsiktsvekkende. Jeg stopper allikevel ikke å undre meg over dette. At noen kristne går til venstre for sentrum er fra mitt ståsted og forståelse av kristendommen naturlig. Det fremstår også logisk at mange kristne stemmer til høyre politisk, men jeg undrer meg over at de gjør det.

En tydeligere støtte og sympati til Israel, en sterkere vektlegging av det tradisjonelle i landet vårt, derigjennom kristendommens prioriterte stilling, er sannsynligvis avgjørende politiske saker for den kristenkonservative. Det er forståelig nok ut i fra det tankesettet kristenkonservatismen har. Det som får meg til å undre er at de samme kristne velgerne går god for en rekke tanker og ideer, som jeg vanskelig ser er forenlige med kristen tro og tanke. I den nyliberale tanken ligger ideer som nører opp under ren egoisme. Er støtten til Israel og et håp om kristendommens prioriterte plass i samfunnet, viktigere enn at samfunnet i større grad overlater folk med ulike ekstra utfordringer til seg selv? Er det greit for konservative kristne at folk får lettere tilgang til alkohol, noe som igjen bidrar til større forbruk og skade for seg selv og andre? Er det greit for denne religiøse gruppen å stenge andre mennesker ute fra mulighetene til et bedre liv? Er det greit for dem å bidra til at ideelle organisasjoner som for eksempel Frelsesarmeen, risikerer en for hard konkurranse ved at helse og omsorgsarbeid konkurranseutsettes?

Er det i det hele tatt greit for det konservative kristen-Norge at økonomisk profitt prioriteres fremfor hensyn til enkeltmenneskers og samfunnets ve og vel? Argumentet og svaret mot min undring pleier å være at individene må ut å hjelpe hverandre. At nestekjærlighetstanken skal appellere til dette. Dette er ingen motsetning til at man i samfunnet legger best mulig til rette for at hjelpeinstanser, og andre ordninger som bedrer forhold for vanskeligstilte, fungerer godt. Vi trenger begge deler og det er et felles ansvar som burde være fritt for profittankegang. Derfor offentlige ordninger.

Det er i disse undringene over mange kristnes høyrevridde politiske ståsted, at jeg sitter igjen med inntrykket av at det til syvende og sist gjelder å redde seg og sitt. Både her og nå og i et evighetsperspektiv, skjønt evigheten kan de ha for seg selv. Hvordan det går med de andre er antakelig ikke så farlig. Hvor viktig er kristendommen da? En kristendom lent mot høyresiden baner veien for en lite troverdig religiøs idé. Dette minner meg i grunn om tidligere storheters tanker om religion som en sovepute for menneskeheten, men det kan vi ta en annen gang.