Bedre enn pistol

Festivaler og prosjekter er blitt den nye måten å organisere kulturlivet på. Man kan naturligvis velge å klage over at det er vanskelig å få drevet kulturarbeid på det jevne når alle støtteordningene er rettet inn mot skippertak og eksperimenter. Men akkurat nå vil vi heller glede oss over de mulighetene som faktisk finnes til å oppleve et mangfoldig kulturtilbud.

Risør Kammermusikkfest, som foregår i sørlandsidyllen nå, ble etablert i 1991, og har siden med sin store suksess inspirert andre små byer til å satse på høy kvalitet i små formater. De har som målsetning både å være et nasjonalt og internasjonalt forum for kammermusikk, samtidig som de også skal stimulere musikk- og kulturlivet i Risør og regionen.

Bredspektret. Adskillig flere år på baken har Festspillene i Nord-Norge. De feirer sine 50 år nå, med et bredspektret program som spenner fra folkefest på kai og torg til meditative arrangementer i kirker og konsertsaler. Men også disse har bifokale briller på: De vil både løfte fram det lokale kulturlivet og hente kunstnere fra utlandet.

Liv og røre. Opprinnelsen til Festspillene i Nord-Norge henger sammen med gjenreisingen av landsdelen etter de voldsomme skadene som ble påført under krigen. Det gikk med små steg, for dette var før oljerikdommen begynte å risle velstand og krav ut over landet. Men aktivitet på mange fronter var i gang. Dansere, visesangere, forfattere og kunsthåndverkere organiserte seg: Etableringen av egne kulturinstitusjoner sto høyt på prioriteringslista – eget landsdelsteater og eget universitet. Nordnorsk Kulturråd ble etablert i 1964.
I denne perioden av pågangsmot og oppdrift var det at noen personer i Harstad stakk sine hoder sammen og begynte å oppildne hverandre til å få i gang et musikalsk sommerarrangement i byen på Hinnøya. De ønsket å lage litt «liv og røre i byen». 22. juni 1964 ble Stiftelsen Festspillene i Nord-Norge opprettet.

Jubileumsbok. I jubileumsboka som nå er utgitt, finnes et høytidelig bilde av det første styret: Åtte av byens brave menn – ingen kvinner naturligvis, men en av mennene het i det minste Mensen - satte i gang med å skape det som nå har vokst til å bli en av de største norske festivalene. Årets festspill ble åpnet lørdag av Dronning Sonja. I åtte dager syder Harstad av kulturelt liv. Det er lett å forstå at mange Harstadværinger holder seg hjemme denne uka, og gjerne tar ut ferie også, for å ha anledning til å delta på flest mulig av arrangementene.

Skuffet. Festspilldirektør Tone Winje er skuffet over at ikke kulturkanalen NRK P2 har funnet programmet interessant nok til at de ville komme og gjøre opptak av konsertene for å dele med lyttere over hele landet. Skuffelsen er forståelig, og deles av mange som ikke har mulighet til å reise til Harstad, men som er opptatt av å holde seg oppdatert på hva som foregår på våre viktigste festivaler. Men kultursjef Hege Duckert forklarer at når antallet festivaler går opp, må noen av de gamle vike plassen for å gi sendetid til de nye. Det er enkel logikk.

Pistol. I kveld er det i hvert fall duket for sterke opplevelser både i Harstad og i Risør. I nord kan man oppleve en nyskapende konsertvariant: Gunhild Bjørnsgaard har koreografert saksofonisten Rolf-Erik Nystrøm og perkusjonisten Eirik Raude til å danse mens de spiller musikk av Iannis Xenakis sammen med danseren Nina Biong. I Risør kan man høre kontratenoren David Hansen framføre eldre musikk på mer veletablert vis, men temaet er aktuelt så det holder: Svik og tilgivelse. En kvinne og en mann går gjennom en nattemørk, kald skog. Under denne nattlige vandringen tilstår kvinnen at barnet hun venter, ikke er hans, men unnfanget med en annen under et intenst øyeblikk av begjær, men uten kjærlighet. Hun mottar til slutt mannens tilgivelse, og paret forsones. Sterk historie, tonesatt av Ernest Chausson. Noen ganger ender slike med pistol. Her er det musikken som skisserer en annen løsning. Som den ofte gjør. Evert Taube sa: Utan sång som går til hjärtat, kann människan inte leva.

Så enten det skjer i det jevne eller på festival: Takk til alle som er med på å skape kunstneriske rom for refleksjon om våre liv. Det enkleste er pistol, heter det, men det enkle er ikke alltid det beste.