Kan vi fatte det ufattelige?

69 år etter at vi på filmavis, i pressefotos og reportasjer fikk se de nazistiske utryddelsesleirer med gasskamre, krematorier og haugevis av lik kommer vi stadig tilbake til spørsmålet: Kan vi fatte det? Kan vi fatte det ufattelige?

I 1945 trodde de fleste av oss at folkemord aldri kunne skje igjen. Det som hendte med jøder og sigøynere gjorde et så sterkt inntrykk på oss at vi trodde den tid var definitivt forbi da mennesker myrdet hverandre bare fordi de tilhørte en annen rase eller hadde et annerledes livssyn eller religion.

Men så skjedde det påny – massemyrderiene i Srebrenica og andre steder i det tidligere Jugoslavia. Naboer voldtok og drepte hverandre; mennesker som tilsynelatende hadde levet sammen fredelig, ble bitre fiender.

Serbere myrdet bosnjaker og kosovo-albanere, kroatene ødela ikke bare den gamle, historiske steinbroen i Mostar, men gikk løs på kvinner, barn og eldre som slett ikke var våpenføre. Kroatene fordrev hundretusener av serbere fra områder de hadde bebodd i lange tider og hadde vært Habsburg-monarkiets forsvarslinje mot ottomanene. Og serberne la for dette Vukovar i ruiner og gjort det til vår tids Stalingrad. Kosovo-albanere og bosnjaker besvarte serbiske overgrep med samme mynt. Ondskapen hersket over et Balkan som gjennom århundrer ikke hadde vært ukjent med den slags.

Så fikk vi folkemordet i Rwanda der en million av tutsier og moderate hutuer ble massakrert uten at verden gjorde noe som helst. Så ble det lagt lokk på den ufattelige tragedien selv om dette var sår som ikke kunne leges og kanskje aldri vil gro. Det skulle ikke lenger snakkes om det fryktelige som var skjedd, for nå var det økonomisk vekst som stod på dagsorden. Og Frankrikes ansvar for det som skjedde dysses ned, nå som den gang.

Verdenssamfunnet trakk ikke engang så mye lærdom av dette at det kunne forhindre nye folkemord i Sør-Sudan, Den sentralafrikanske republikk og Syria. Og hva ser vi nå i Irak?

Sigøynerne myrdes ikke en masse i dag, men de diskrimineres og forfølges. Og de omtales, slik Erna Solberg meget riktig påpekte, på samme måte som nazistene snakket om jødene. Erna Solberg skal aldri glemmes for at hun som statsråd sa nei til å være med på seremonien på Akershuskaien hvis ikke også sigøynere (rom-folk) og tatere fikk være med. Nå er de alle representert ved denne årlige minnemarkering, også homofile som var enda en gruppe nazistene var ute etter og som nå forfølges i det ortodokse Russland og det ortodokse Serbia og vil bli truet igjen i Polen dersom den erkekatolske Kaczinski kommer tilbake til makten igjen. Alle steder er det såkalte kristne nasjoner.

Og antisemittismen er ikke død. Den har dukket opp igjen ikke bare i Midt-Østen, men også i Europa, samtidig som vi får stadig mer kunnskap om hva som skjedde for over sytti år siden. Timothy Snyder har i «Bloodlands» påvist hvordan to tredjedeler av de seks millioner myrdede jøder ble tatt allerede før utgangen av 1942, mens det industrielle massemyrderiet i Auschwitz kom først senere. I Auschwitz ble foruten vest-europeiske og ungarske jøder også sigøynere, polakker og russere tatt livet av. Vi skal heller ikke gemme de to sistnevnte kategorier, og vi skal huske på at dette hverken var en «polsk konsentrasjonsleir», som Obama sa, eller en konsentrasjonsleir på «polsk territorium». Det var den gang et tysk område.

Den kjente tyske historikeren Hans Momssen og andre forskere er kommet med nye bøker som forsøker å få oss til å fatte det ufattelige. Og Håkon Harket har i «Paragrafen» dokumentert hvor dypt jødehatet satt i det norske folk og hvor representativt det var for Eidsvoldsmennene. Jøder ble nektet adgang til Norge mye lenger enn i de fleste andre europeiske land.

At heller ikke jesuitter kom inn er nesten en kuriositet når vi tenker på at den kanskje mest fremskrittsvennlige og humanistiske pave vi har hatt i nyere tid, er jesuitt.

Men selv om vi etter hvert får mer kunnskap om hva som skjedde, er det vanskelig å ta dette inn over seg, slik jeg måtte gjøre da jeg på Fredshuset i Risør skulle holde et foredrag i forbindelse med overrekkelsen av «Fangenes testamente» som Aktive Fredsreiser og Fredsforskningsinstituttet PRIO deler ut.

«Må du enda engang vandre i Gehenna», spurte min kone som har opplevet sjikane og trusler gjennom mange år på grunn av mitt engasjement.

Det måtte jeg.

Og da støtte jeg på Odd Abrahamsens gjendiktning av den litauiske lyrikeren Eduardas Miezelaitis «Hva har de gjort?»:

Her lå en landsby. Nu er den forsvunnet.

Her fantes det en liljedam og en bro.

Nå er det bare høstvinden som pisker

og sliter i de sorte trærne i haven.

Bare en hvit skorsten står der alene

som en dyster og modig soldat.

Poplene strekker ut sine grener som hender

for å verge fugleredene mot ilden.

Der slår bare ugresset rot.

Det lukter av brann og mugg.

Jeg løfter hånden og holder den for øynene:

Hva har de gjort? Rundt oss finnes det bare graver.

Nettopp slik føler jeg når jeg reiser i «Bloodlands» der ikke bare de tyske nazister, men lokalbefolkningen myrdet jøder og der jeg fortsatt opplever en latent anti-semittisme.