Rasisme og sosial forakt

Ser vi på det europeiske kontinent er vi ikke i tvil om at det var tilfelle under krigen og også etterpå, ja, det er også situasjonen i enkelte land i dag.

At vi nordmenn også hadde våre svin på skogen, fikk jeg påny demonstrert da jeg gikk gjennom den illegale presse. Det aller meste av den holder mål og de som stod bak, med fare for eget liv og sikkerhet, fortjener all den heder de har fått.

Men det var noen skremmende unntagelser, og de stod selveste Arne Skouen for med «Skinnbrev, fra Oslo». Bjørn Stallare, alias Arne Skouen, går der til angrep på de såkalte «tyskertøser, som fniste og fjollet og vrikket på hoftene og var aldri hjemme om nettene…»

Skouen møtte en slik en på Drammensveien og beskriver henne som «heslig, forstemmende, forfallen…» Kvinnen forbinder han med «Donnerwetter» siden det åpenbart var et av de få tyske ord hun kunne. Hun hadde ifølge Skouen bare en «ørvesle ert av en hjerne».

Jeg kan huske i maidagene 1945 hvordan såkalte jøssinger som aldri hadde risikert noe under krigen, klippet håret av slike jenter og lot de gå spissrotgang mens folk spyttet på dem og slo. Det må man si var litt av en krigsinnsats.

Bergens Tidende-journalisten Helle Aarnes skildret den behandling disse jentene fikk i en artikkelserie som hun meget velfortjent fikk Den store journalistprisen for. Senere kom boken Tysker-jentene. Historiene vi aldri ble fortalt. Det er smertefull, men nødvendig lesning.

Men Arne Skouen nøyde seg ikke med å ta bare «tyskertøsene». I et annet «Skinnbrev» beskriver han tyske kvinner i Oslo, altså de som var kommet med de tyske styrkene og tjenestegjorde på kontorene deres.

«Herregud hvor stygge de er», skrev Skouen, « det er først og fremst noe i veien med ryggraden. Enten er den altfor lang, så de går og tripper på korte kommodeben med baken helt nede i skohælene, eller den er for kort, så baken runder seg like under skulderbladene, med ben så lange at de alltid ser ut som om de går på tå hev….Ansiktet kan deles mellom to typer: det markerte geskjeftige eller det runde dorske. Det markerte, geskjeftige tyske kvinnefjeset er nesten alltid brunøyd, og munnen grenseløst høyrøstet i en jomfrunalsk komitemøteskvalder som får det til å grøsse i oss. Det runde dorske er om regel blåøyd og med kviset hud og nisseflettet hår og med stor kroppslig lubbenhet. Og lubbenheten sitter alltid over enden.»

Herregud, hvilket kvinnesyn. Hvor ville Bjørn Stallare ha plassert Angela Merkel, mon tro? Grekere og andre søreuropeere som konsumerer mer enn de tjener, gir i dag tyskerne skylda og fremstiller Merkel med Hitler-bart og hakekors.

Nå kan man si at dette var krigens dager og da brukte man vel et slikt språk. Men Arne Skouen lot dette komme ut i bokform etterpå, og han beklaget aldri hva han hadde skrevet. Generelt ba han aldri om unnskyldning for noe.

Dette reduserer ikke den fantastiske innsats Arne Skouen gjennom et helt yrkesliv gjorde for samfunnets tapere. I Dagbladet var han en autoritet som det gjaldt å få på sin side dersom det var uenighet om noe. Selv opplevet jeg Arne Skouen som en viktig støttespiller da vi skulle gå over til tabloid og enkelte ønsket mindre kultur, politikk og utenriks til fordel for sensasjonsjournalistikk.

Arne Skouen stod for kvalitet, selv om «terningkastet» som han innførte da han var i VG, neppe kan sies å ha noe med kvalitetsvurdering å gjøre. Terningen faller jo ned helt tilfeldig. Heller ikke dette kan jeg huske Arne Skouen sa at han angret, men jeg kan ta feil. Feil tar jeg imidlertid ikke når jeg trekker frem hans syn på tyske kvinner og hans fremstilling av «tyskerjentene».