Verdidebatt

Har demokratiet noen sjanse?

I en rekke europeiske land, særlig i de tyskspråklige, pågår det en interessant debatt om demokratiets fremtid.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Debatten har kommet til uttrykk i bøker, avisartikler, nettdebatter og i radio og fjernsyn, og den har skutt ekstra fart på grunn av valget til det europeiske parlament. Det var et demokratisk valg, riktignok med relativ svak deltagelse, men fremgangen for de høyreekstremistiske og populistiske partier har fått mange til å spørre: Har demokratiet noen sjanse?

Democrazy. I Russland ble dette spørsmålet avgjort ved maktskiftet Jeltsin-Putin. Demokratiet ble så kompromittert under Jeltsin at mine russiske venner sa at «democracy» var blitt «democrazy». Det som var igjen etter Sovjetunionens oppløsning – Den russiske føderasjon – truet også med å falle fra hverandre. Russerne så for seg det de har fryktet mest i sin historie – kaos og oppløsning. Samtidig så de hvordan noen få oligarker ranet til seg ufattelige rikdommer, mens vanlige folk mistet sine bankinnskudd og pensjonister og offentlig ansatte i lange tider ikke fikk utbetalt noe om helst. Store deler av det russiske folk havnet på fattigkassa - det vil si en fattigkasse som heller ikke hadde penger.

Det alternativet Putin kom med var hva jeg vil kalle demokratur – hverken demokrati eller diktatur. Intellektuelle og kunstnere kan protestere så mye de vil, men størstedelen av det russiske folk aksepterer det, slik de også applauderte innlemmelsen av Krim i Den russiske føderasjon.

De vestlige land satt igjen med svarteper etter at de aktivt hadde forsøkt å stimulere demokratibygging gjennom NGOs (Non Governmental Organizations) som ble oppfattet som innblanding i Russlands indre affærer.

Og samtidig har vi i vest måttet spørre: Fungerer vårt demokrati slik det skal? Har vår form for demokrati noen muligheter i fremtiden?

Reddes? Forskere, forfattere, mediefolk og politikere har lenge engasjert seg i denne debatt. Et av de sentrale spørsmål om ble stilt var: Kan demokratiet reddes i den form vi kjenner fra nasjonalstaten? Forskningsprosjektet RECON med professor i statsvitenskap Erik Oddvar Eriksen har belyst dette uten å gi helt entydige svar. Vi sitter fortsatt igjen med mange spørsmål:

Er demokrati mulig etter hvert som globalisering og av-nasjonalisering gir nasjonalstaten stadig mindre handlingsfrihet?

Hva blir det igjen av de enkelte lands demokrati når det utvikler seg overnasjonale institusjoner som velgerne, ja, politikerne, har liten innflytelse på. EØS er ett eksempel. Rike Norge punger ut, men har meget liten innflytelse i Brüssel.

Spenninger. Nå er det kommet ut en ny bok av professor emeritus ved ARENA, Johan P. Olsen – Folkestyrets varige spenninger: Stortinget og den norske politiske selvforståelsen. Olsen setter fingeren på det ømme punkt. Norge er både av utlandet og av oss selv blitt sett på som et av verdens mest velorganiserte land. Men tre store offentlige utredninger i løpet av det siste tiåret (Makt- og demokratiutredningen, Europa-utredningen og 22.juli-kommisjonen) har stilt meget dystre diagnoser for det norske utvikling.

Myndighet er overført til multinasjonale konserner, uavhengige forvaltningsorganer, rettslige institusjoner og markedsaktører (First House-syndromet!). Professor Olsen mener at den politiske handlefriheten og dermed folkets muligheter for å påvirke begrenses av økonomisk liberalisme og privatisering på den ene siden og konstitusjonalisme og rettighetstenkning på den annen side. Olsen påpeker at mens representativt demokrati forutsetter likhet ved at en borger har en stemme, så er private ressurser som penger, kunnskap, nettverk o.sv. svært ujevnt fordelt. Et moderne demokrati må leve med slike spenninger.

Brannfakkel. I Østerrike er det kommet ut en brannfakkel av en bok som fører videre debatter som lenge har rast i Tyskland – «Christian Ortner: Prolokratie. Demokratisch in die Pleite.» Ortner gir seg ikke ut for å være forsker, men er forfatter og spaltist "Die Presse" og "Wiener Zeitung". Han har forsøkt å ta pulsen på velgerne. Resultatet er skremmende. I et demokrati der stadig flere «naver», altså lever på det offentlige, bevilger politikerne stadig mer til velferdsstaten. På demokratisk vis tvinges staten til å leve over evne og til slutt gå konkurs i den grad en stat kan sies å gå konkurs.

Stadig færre borgere betaler i form av skatt og avgifter stadig mer til de som betaler liten skatt eller ingen skatt i det hele tatt. Da må staten sette seg i stadig større gjeld. Under Helmut Schmidt i 1975 var Tysklands budsjettunderskudd på 20 prosent av bruttonasjonalproduktet, i dag over 80 prosent. Tilsvarende tall for Østerrike i 1975 var 15.3 prosent, i dag 75 prosent. I andre europeiske land er det enda verre. Staten synker i ned i bunnløs gjeld.

Tror fortsatt. Christian Ortner har ikke oppgitt troen på demokratiet. Han er enig med Churchill som sa at »demokratiet er det dårligste av alle samfunnssystemer, bortsett fra alle andre». Men han spør om velgerne lever opp til de krav om kunnskap og innsikt som et fungerende folkestyre forutsetter. Han gjør dette retorisk ved å si at for å få kjøre bil, må man ta et førerkort og sette nøye seg inn i mye. Men for å gå til valg kreves ikke noe. Folk flest har mindre kunnskap om politikk og samfunnsforhold enn om kjørereglene og trafikkloven.

Ortner påpeker noe som politikere og velgere lukker øynene for, nemlig at på grunn av den negative demografiske utvikling blir det i fremtiden stadig færre arbeidsføre som må betale for stadig flere trygdemottagere. Det skjer på bekostning av fremtidige generasjoner. Tyske økonomer og demografer er bekymret. De spår en alderdomsfattigdom om femti år, mens seniorene i dag har det bedre enn noen gang og bedre enn mange yngre arbeidstakere.

Litt rabiat. En belgier som nesten kan virke litt rabiat, David Van Reybrouck, har skrevet en bok som har vakt stor oppsikt i Belgia og på kontinentet forøvrig og nå også er kommet på norsk – Mot valg. Til forsvar for demokratiet. Reybrouck tviler på om demokratiske valg alltid er det beste når det skal tas meget kompliserte og viktige avgjørelser. Han pirker dermed bort i det vi oppfatter som en forutsetning for demokratiet, et folkestyre uttrykt i valg.

Forfatteren mener man må skjelne mellom folk flest og de som virkelig kan og vil. Han er altså på linje med sin østerrikske kollega. Reybrouck påpeker noe jeg selv skrev for noen år siden og fikk skarpe reaksjoner på, særlig fra Ap-hold, nemlig at politikk blir et yrke for stadig flere. Et økende antall unge mennesker går etter høyskole- eller universitetseksamen rett inn i politiske verv, først som medhjelpere og sekretærer, senere som personlige rådgivere for kanskje å ende opp som statssekretærer eller statsråder hvis de ikke havner i Stortinget. De har aldri hatt en vanlig jobb; de har aldri vært ute i arbeidslivet. Politikk er deres yrke. Man må spørre hva dette betyr for representativitetsprinsippet som er viktig i demokratiet.

Hva Reybrouck vil ha i stedet er for meg noe uklart. Det kan virke som han tenker seg en slags form for loddtrekning. Man trekker ut noen av et større utvalg av kandidater, og blant disse velger man så en mindre gruppe og til slutt dem man vil ha. Resultatet antas å være representativt. Men betyr det mer kunnskaper og kompetanse?

Overvåkning. Heller ikke John Keane er fornøyd med demokratiet slik det fungerer i dag. Som forfatter og foreleser er han blitt en slags guru. Hans nye bok (Democracy and Media Decadence) har allerede skapt debatt. Keane mener at selv om det kan oppfattes som sensasjonsjournalistikk så er det viktig at makthaverne stilles til ansvar på en pågående og aggressiv måte. Du skal ikke stole på noen som du ikke kan kontrollere, mener han.

Keane kaller dette «overvåkingsdemokrati» – overvåking da selvsagt ikke slik NSA og nasjonale overvåkingstjenester bedriver– men at mediene og dermed publikum supplerer det gamle representative demokrati. Intet område av det politiske og sosiale liv skal kunne unndra seg medienes oppmerksomhet. Alt skal frem for offentligheten. Kean ser for seg en ny form for sosial «aktivisme». Den kan være både negativ og positiv, men tross alt er åpenhet og synlighet viktig for at demokratiet skal kunne fungere.

John Keane har tidligere skrevet flere viktige bøker, blant annet The Life and Death of democracies, som har fått leserne i Europa til å tenke på en ny måte. Den litteratur som finnes på engelsk er tilgjengelige for folk flest. Synd bare at så få leser tysk og at det blir stadig færre som gjør det. For det er i Tyskland, Østerrike og Sveits den aller viktigste samfunnsdebatt føres i dag.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt