Colosseum

Mye er sagt om gevinster fra OL i Oslo, eller ulemper hvis det samme skulle skje. Slik foregår også debatten andre steder i verden hvor internasjonal arrangementer skal holdes. Dette er penger vi kunne brukt på helse og skole er et argument, dette vil ruste opp diverse sektorer som ellers aldri ville få oppmerksomhet er et annet argument. På internasjonalt nivå argumenteres det også på et felt som nevnes tidvis, og altfor lite – nemlig menneskerettigheter.

Pro gruppen globalt sett vil hevde at slike arrangementer hjelper med å belyse brudd på menneskerettigheter og dermed får stater til å skjerpe seg på dette feltet. Mot gruppen mener at dette ikke har noen effekt og at man neglisjerer menneskerettigheter for underholdning.

Sannheten ligger i det siste. Men er boikott veien å gå? Hvis ja, må det alltid være boikott? For arrangementer må holdes et eller annet sted, dermed blir det en vurderingssak om hvor alvorlige brudd på menneskerettighetene skal være. Videre er det ingen hemmelighet at internasjonale organisasjoner som FIFA og IOC er lite demokratiske og svært lite transparente. Er det slik at økonomisk styrke skal bestemme utfall hvilke byer som skal få tildelt arrangementer? Reform kreves, men hvilken?

Kostnaden

Det er noe forunderlig over argumentasjonen fra dem som er imot OL i Oslo. Det at penger alternativt kunne brukes på helse og utdanning høres flott ut, men hvis et av verdens mest ressurssterke nasjoner pr. innbygger ikke kan finne rom for et idrettsarrangement så er det usolidarisk å la andre ta denne kostnaden. Enhver nasjon kan anvende penger på helse og utdanning istedenfor olympiske leker.

Den finansielle biten er mer prekær med tanke på alternativ bruk i land som har større ulikhet og fattigdom. En annen kostnad som måles i rettigheter er enda større i land som begår overtramp på disse frihetene.

Bahrain Grand Prix ble avlyst i 2011 på grunn av massive protester og det ble vist stor skuffelse fra interesserte om denne beslutningen. Gleden ble derfor stor da det året etter ble holdt arrangement, til tross for brutale reaksjoner fra myndigheter mot sivile. Her var underholdningen viktigere enn andre menneskers friheter, og det ble gitt svært liten oppmerksomhet til det siste. Brått forsvinner dem som mener at slike arrangementer hjelper på menneskerettighetssituasjonen, for til syvende og sist så er det bare et argument for å nå målet om underholdning – vår tids Colosseum.

I Ukraina satt Yulia Tymoshenko fengslet mens Euro 2012 ble underholdning for massene. Stater og grupper kom med kritikk på diverse områder til landet, men det ga ingen endring i form av politiske rettigheter – situasjonen ble som erfart verre i landet etter lekene.

I Sotsji skulle en tie for homofiles rettigheter, eller politiske dissidenter være seg tsjetsjenere eller demokratiforkjempere i Moskva. Det som skulle bidra til å vekke oppmerksomhet rundt menneskerettighetsspørsmål ble nå noe som skulle bidra til å holde tett om disse brudd.

I India ble det under verdensmesterskap i cricket gjort rom for stadion og turister ved å ‘rydde’ vekk slumstrøk. Tvangsflytting skaper for disse fattige mennesker usikkerhet også på jobbfronten. Mens vi snart skal nyte av fotballmesterskap i Brasil protesterer alle lag av samfunnet mot kostnadene for arrangementet som alternativt kunne brukes på noe annet. Bare så det er sagt i klartekst, de har en grunn til å klage på kostnadene.

Boikott eller ikke

Så, bør man boikotte? Internasjonale sportslige arrangementer binder folk sammen. Det skaper en form for harmoni og et arena som beviser at konkurranse i god sportslig ånd bidrar til å styrke menneskelige bånd. OL i Berlin i 1936 ble ikke boikottet, noe som burde ha skjedd, men denne ga samtidig politisk markering hvor afroamerikanske løpere vant sine konkurranser i møte med Hitlers overmennesker. Til sammenligning ble OL i Moskva i 1980 boikottet fordi en mektig nasjon var involvert i en kald krig – argumentasjonen for boikott var dermed ikke brudd på menneskerettigheter, men på selve den politiske konflikten.

VM i Qatar 2022 har fått sterk kritikk både i form av at landet ikke er en fotballnasjon og at tildelingen ble gitt under suspekte forhold. Videre har over 1.200 menneskeliv gått tapt for å bygge anlegg for arrangementet. Arbeidsforholdene og rettigheter tilknyttet disse er så elendige at mennesker blir utmattet, og hvis de ikke orker mer så er de ferdig på jobb. Hvis tildelingen av VM som nå er under spørsmål ikke trekkes, kommer vi til å underholdes på bekostning av blod.

Ethvert tilfelle er særskilt og må veies opp, og slik systemet er lagt opp i dag vil det kreves reformer innad IOC og FIFA for å få en prinsipiell tilnærming til kriterier for å få tildelinger. Kostnad for et arrangement må også være blant kriteriene og spleiselaget fra bedre stilte nasjoner må inn i bildet. Men boikott må forekomme i svært prekære situasjoner. Hvis man virkelig skal mene at rettighetssituasjonen skal bli adressert, så må slike begivenheter anvendes som pressmiddel og ikke et prestisjeprosjekt for å legitimere makthavere.

Reformen

IOC og FIFA bør bli mer demokratiske i form av at transparitet og etterprøvbarhet blir vitale virkemidler. At en liten gruppe får dominere spillereglene, gjennom sine kontakter sikre sine perioder og derfor også bli influert ved valg av byer og nasjoner for konkurranser er uholdbart. Nylige avsløringer om VM i Qatar er ingen hemmelighet, FIFA har vært skandaleomsust lenge uten noen vesentlige forandringer i dets system.

Men som med reform av FN og Sikkerhetsrådet vil det ikke komme en ønsket reform innen IOC og FIFA før sterke nasjoner engasjerer seg. Og her kommer du og jeg inn i bildet. Aksepterer vi underholdning når andre mer prekære forhold råder? Det ønskes ikke å avskaffe sportslige arrangementer, som nevnt er disse nødvendige – bare se på hvilken positiv gevinst Street World Cup har gitt til gatebarn rundt om i verden (kan bemerkes at denne kunne få mer oppmerksomhet).

Men det ønskes at en blir seriøs når det argumenteres i at slike arrangementer også skal belyse og bedre for mennesker som har sine friheter innskrenket. Arbeidernes rettigheter i Qatar er ikke alene fagforeningers interesse, utbygging av arenaer i Brasil og India skal ikke komme på bekostning av fattige som må tvangsflyttes, og ikke minst, arrangementer skal ikke bidra til selvsensur fordi disse befinner seg i Beijing eller på Sotsji.

Og mens vi snakker om reform og hvor FN også er nevnt er det ønskelig at Vesteuropeiske demokratier blir premissleverandører. Ansvar for beskyttelse doktrinen diskuteres kun når situasjoner denne anvendes for kommer til dage. En har med andre ord ikke dannet et standpunkt og bruker tid på å diskutere fordeler og ulemper mens sivile blir massakrert. Sikkerhetsrådets veto-makt blir kun kritisert i perioder med økt konfliktnivå enkelte steder i verden, for så å stilne. Jan Egeland har lenge snakket om behovet for reform i FN systemet i en mer demokratisk retning. En ideell verden ville hatt et Sikkerhetsråd hvor veto-makten ikke eksisterte, og i en pragmatisk verden ville veto-makten blitt erstattet med en forholdsvis stemmeandel til de sterkere stater – kun slik kan en plan legges og aksepteres. En privilegert part gir ikke fra seg makt uten press, derfor må alternativet ha støtte i nettopp denne vesteuropeiske konstellasjonen.

Dette kan borgere av disse nasjoner presse frem, for ansvaret kan legges oppover i et maktstruktur, men det er vi – stemmeberettigede – som legitimerer deres makt. Inntil videre ønskes en god VM i Brasil, med både oppmerksomhet rundt utfordringer i regionen og på Spania som personlig favoritt.