Verdidebatt

Om tungetale

Det stunder mot pinse, og det kan være grunn til å si noe om å tale i tunger. Tungetale er noe som blir latterliggjort av noen og lovprist av andre. Hva går det egentlig ut på?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Tungetale er ikke et språk i vanlig forstand. Her er det ingen grammatikk og ingen ordlister. Den lyder forskjellig fra person til person. Og den som hører på, hører bare meningsløse lyder.

Noen synes det virker skremmende. Når tungetalen fremføres med stor intensitet, er det for eksempel lett å forstå at det kan virke skremmende på barn. Kloke voksne skjermer og forklarer. Men tungetale kan også foregå i helt rolige former, og det er ganske sikkert det vanligste. I alminnelighet er det heller ingen tilhørere. Det er en del av det private bønneliv. Det kan skje i en andaktsstund eller når man ellers kjenner behov for å be. Gjerne på bussen – det er ingen forutsetning at man skal be høyt!

Hva er så poenget? Poenget er at når man taler i tunger, kan man få sagt det man ellers ikke har ord for. Man slipper å streve med å finne uttrykk for det man vil si. Man kan bare gi seg over til Gud og øse ut for ham det som hjertet er fullt av – av lengsel og bønn, lovsang eller klage. Dette kjennes som en befrielse. Og det er godt å ha en man kan fortelle alt til.

Tungetalen utgjør en stor velsignelse i mange menneskers liv.

En ting som sikkert vil overraske mange, er at tungetale ikke er noe som skjer bare blant kristne. Det forekommer også i andre religioner. Det er et allmennmenneskelig fenomen. Hva er det da som er så spesielt med den kristne tungetalen? Det er at den er knyttet til det kristne evangelium. Forskjellen ligger i hvem vi henvender oss til. Når vi ber i tunger, ber vi til vår gode Far i himmelen. Vi stoler på nåden som Jesus har vunnet for oss. Vi tror at det er Den hellige ånd som har gitt oss denne troen, og at det også er han som gir oss den gaven det er å kunne tale i tunger. Vi kristne kaller det en nådegave. Det betyr at tungetalen er en gave som er gratis og ufortjent.

Jeg for min del har bare talt i tunger en eneste gang. Det er mange år siden nå. Det gikk slik til: Jeg var inne i en tung periode, og en dag tenkte jeg at det kunne være godt å tale i tunger. Jeg hadde hørt noen gi det rådet at hvis man ville gjøre det, så skulle man bare sette i gang som best man kunne, og så ville det gå videre av seg selv. Jeg prøvde det. Til å begynne med ble det jo bare lyder som jeg satt og fant på, og det var ikke virkelig tungetale, men etter få sekunder gled det videre av seg selv, uten at jeg styrte det bevisst. Jeg hadde full kontroll på den måten at jeg kunne stoppe når jeg ville, og det var ikke noe ekstatisk ved det. Det kjentes like naturlig som å puste eller som å nynne på en kjent melodi. Det bare fløt av gårde.

Dette gjorde meg godt. Jeg har ofte hørt om mennesker som lovpriser Gud i tunger, men for min del var det ikke lovsang. Det var en klagesang! Vi finner mange slike i Bibelen. Og nå var det jeg som satt der og øste ut det jeg hadde på hjertet. Det kom fra mitt hjertets dyp, uten at jeg trengte å anstrenge meg for å finne ord. Jeg fortalte Gud om det som jeg ikke hadde ord for. Det lettet. Jeg var trygg på at Gud skjønte hva jeg hadde på hjertet.

Dette er altså den eneste gangen jeg har talt i tunger. Det har hendt at jeg har bedt om det ellers også, men jeg har ikke fått det tilbake foreløpig. Det har ikke plaget meg. På den annen side har jeg begynt å tenke at jeg skulle gå mer bevisst inn for det og prøve å finne ut om det er noe som hindrer meg. Kanskje det kan la seg gjøre å arbeide med saken, uten at jeg akter å la meg stresse.

Å kunne tale i tunger er en gave som kan påkalle en viss oppmerksomhet. Det er noe spesielt, og man kan fristes til å tro at man er blitt en moden og langtkommet kristen hvis man får det til. Slik er det ikke. Spektakulære nådegaver er gaver, og Gud gir sine gaver til dem han vil. De er ikke nødvendigvis tegn på at man er en moden kristen. Det bør man være klar over selv, og det bør andre være klar over. Det er ingen grunn til å bli høy på pæra, og man skal ikke bruke tungetalen til å fremheve seg selv. Man er heller ingen tilkortkommen kristen dersom man ikke taler i tunger.

Ikke alle kristne taler i tunger. Det er et faktum, og det kan man ta med stor ro. Apostelen Paulus skriver om dette i sitt første brev til korinterne. Her underviser han om nådegavene i kapitel tolv. Først skriver han at vi får forskjellige nådegaver, den ene slik og den andre sånn. Én blir det gitt å tale visdom, én annen får ulikeslag av tungetale osv. Her står det ikke noe som tilsier at alle skal tale i tunger. Paulus sammenligner det kristne fellesskapet med en kropp – Jesu kropp. Hver for oss er vi lemmer på hans legeme, og apostelen skriver at vi har forskjellige oppgaver og nådegaver. Så spør han retorisk: ”Er vel alle apostler? Er alle profeter? Er alle lærere? Gjør vel alle under? Har alle nådegaver til å helbrede? Taler alle i tunger? Kan alle tyde tungetale?” Det opplagte svaret er nei. Ikke alle taler i tunger, og Paulus gjør ikke noe oppstuss av det.

Samtidig er Paulus takknemlig for at han selv taler i tunger, og han skulle ønske at også alle de andre gjorde det. Dette er en gave som alle kan be om. I praksis er det altså ikke alle som får den. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har noen nokså udramatiske tanker om hvorfor jeg ikke har fått den selv. For eksempel er jeg ikke den som har lettest for å gi slipp på kontrollen. Tungetale har noe med det å gjøre – å våge å kaste seg utpå. I utgangspunktet tenker jeg at tungetalen ikke er noe som Gud ønsker å holde tilbake fra noen. Men kanskje det er noe han trenger å lære noen av oss før han gir oss gaven? Dette er jo noe av det spennende med å være kristen – det er ”å søke for å finne, og å finne for å søke videre.” (Augustin)

Jeg tror ikke det blir slik noen gang at alle kommer til å tale i tunger, men det går an å strekke seg etter det, og jeg er sikker på at langt flere enn i dag kunne få del i det. Mange vil oppleve det som en fornyelse i livet som kristne.

Jeg er nødt til å si at spørsmålet om tungetalen, og om alle kristne skal tale i tunger, berører en smerte for mange mennesker. Dessverre har det vært slik at det gode budskapet om tungetalen mange steder ble til et press. Selv har jeg aldri opplevd det, og jeg har virket i mange menigheter i Norges land. Jeg har heller vært i sammenhenger der vi var for lite flinke oss imellom til å løfte tungetalen frem som en gave og en mulighet. Men i mange miljøer ble det slik at det som skulle være en gave i stedet ble en belastning for dem som ikke fikk den. Og belastningen ble desto større fordi det het seg at dette var så lett! Det var jo bare å be om gaven! Det var jo bare å ta imot! Og når man da ikke klarte det som var så enkelt og lett, så ble nederlaget desto større.

Det som gjorde saken enda tyngre, var at man i flere sammenhenger så på tungetalen som et tegn, ja, endog selve tegnet på at man var åndsdøpt – noe som igjen skulle innebære at man var kommet opp på et høyere nivå i kristenlivet. Det nivået alle kristne skulle være på! Man kunne få høre: "Det er vel og bra at du er frelst, men nå må du komme videre!" Og tungetalen ble tegnet på dette. Så lenge man ikke talte i tunger, var man på det uferdige begynnernivået.

Her snakker vi om noe som mange kristne har lidd under. Jeg hører lite om det i dag, men jeg hørte om det i mine første år som prest på syttitallet. Da fikk jeg høre sterke historier om folk som virkelig hadde lidd under denne læren og den mindreverdighetsfølelsen og prestasjonsangsten som fulgte med.

Jeg mener at man ikke minst innenfor pinsebevegelsen misforsto noe vesentlig her. Jeg finner i Bibelen at vi alle skal vokse som kristne, og at det er en vekst som skal vare livet ut. Men det er ikke dekning for å tale om noe slags trinn 1 og trinn 2 – ett for nybegynnere og ett for viderekomne - og tungetalen blir da heller ikke tegn på noe slikt. Jeg tror ikke dette holdes frem like mye nå til dags i pinsemenighetene. Det er dessuten mitt inntrykk at en del ledere innenfor denne bevegelsen i Norge har tatt et oppgjør med sider ved tidligere tiders forkynnelse.

Kanskje de uheldige sidene ved praksisen rundt tungetalen er barnesykdommer, etter at tungetalen ble gjenoppdaget i den kristne kirke for vel hundre år siden? Den var så å si ute av bruk, og pinsebevegelsen har hovedæren for at den ble tatt i bruk igjen. Det er lov å håpe på at den vil bli brukt med forstand og under klok veiledning av lederne for våre ulike menigheter. Langt på vei tror jeg at det allerede har skjedd.

Siden tungetalen ikke er noe vanlig språk, finnes det heller ingen vanlig oversettelse. Derimot finnes det som kalles tydningens nådegave. Den består i at noen befinner seg på samme bølgelengde og har den åndelige sensitiviteten som skal til, slik at de kan tolke meningen bak en annens tungetale og formidle den til en forsamling. Paulus skriver at man ikke skal tale i tunger i en forsamling hvis det ikke er noen som kan tyde.

Jeg håper at dette innlegget kan gi flere lyst og mot til å be om tungetalens gave. Det er kanskje uvant, men det er faktisk ikke farlig! Jeg går tilbake der jeg startet: Med tungetalen får vi hjelp til å bære frem for den nådige Gud alt som ligger oss på hjertet. Det er en velsignelse.

Med dette ønsker jeg alle en god pinse!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt