Kongolandsbyen 2014.

Hundre år etter hundreårsmarkeringen har kunstnerne, Lars Cuzner og Mohamed Ali Fadlabi, rekonstruert landsbyen på samme sted som den sto i 1914.

Underlig og fremmed for folk flest, er den blitt gjenstand for mye oppmerksomhet, og diskusjonene den vakte vekker noen ettertanker.

Agnes Moxnes sier at når Grunnlovsjubileet skal oppsummeres og evalueres, kan Kongolandsbyen komme til å innta plassen som årets mest oppmerksomhetskrevende og interessante prosjekt.

Thomas Hylland Eriksen sier at Kongolandsbyen ikke bare manglet innbyggere, men også tekster som kunne knytte prosjektet mer spesifikt til diskusjonen om norsk identitet.

Og det er norsk identitet kunstnerne berører ved kunstprosjektet sitt, men ikke bare norsk identitet, det er en del av den vestlige verdens historie vi møter i gjensynet med de spinkle stråhyttene.

Ved Kongoutstillingen er den Norske delaktigheten i Europas rasisme og imperialisme ubehagelig nærværende.

Vi minnes gamle fordommer, og det «tomme» rommet Hylland Eriksen kritiserer,  gir rom for samtidsrefleksjoner.

Vi tenker at her kunne vi i våre dager hatt f. eks.en Rom-leir, en overbefolket «fremmedarbeiderleilighet», et asylmottak eller et annet nåtidig fenomen som gnager i vår sosiale samvittighet.

Kongolandsbyen viser oss at vi var hva vi fortsatt er, desverre.

Nå skal det sies at da utstillingen ble laget i 1914, var det ikke TV.

Om våre TVprogramskapere hver dag skulle sensurere alle innslag som appelerte til sensasjonslyst, underholdning, eller opplysninger om noe som kunne virke eksotisk, ville verden kanskje vært et bedre sted!  men det er den altså ikke, og det var den heller ikke.

Man tillot seg å tilfredsstille nysgjerrighet og skuelyst dengangen også.

I Kongolandsbyen kan vi ta inn over oss vår kulturs nære skam, utbyttingen av andre mennesker, vår egen griskhet og skamløse plyndring av andre folks livskraft og rikdommer.

Vi betrakter slaveriet som en skamplett i historien, og vi vil helst ikke huske hvordan vi deltok i denne menneskehandelen.

Det kjennes utidig, nesten uhøflig, at noen trekker dette frem i vårt stolte 200 års-jubileum!

Hva betyr denne landsbyen nå? Så lenge etterpå? Nå som vi er opptatt av å sikre oss de siste restene av vårt velferdssamfunn.

Vi tenker ikke over, og vil ikke tenke over, at likesom vi utnyttet de andre dengangen, slik har vi idag tatt våre samfunns realverdier fra våre egne barn.

I våre dager tillater vi de upersonlige, usolidariske internasjonale selskaper å gjøre oss alle til slaver under kapitalens strenge herredømme.

Så når vi vandrer om i Kongolandsbyen og minnes, ser vi nåtidens nye undertrykte og fremtidens kapitalsterke herskere stige frem i det tomme, åpne rommet mellom  stråhyttene:

Her sitter fremtidens fattige, europeernes barn, som slaver og tiggere, forde foreldrene solgte ut alle Europas realverdier for å oppnå et kort glimt av ekstrem luksus.

Her sitter de, uten vannrett, med forgiftet jord og ber om en arbeidsplass mellom kapitalismens stråhytter.

Det er sikkert noen som kommer og filmer.

Noen rebeller som lager et lite eksotisk program som provoserer herskerne.

Jeg har et barndomsminne som dukker opp ved synet av Kongohyttebyen. Kirken delte ut sparebøsser for misjonen.

Sparebøssene var var i rød, stiv papp dekorert med bilder av nettopp slike stråhytter som er bygget i Kongolandsbyen, og mellom hyttene gikk tynne, karikerte innfødte i stråskjørt.

Rundt hele esken stod det en tekst i store bokstaver som jeg kunne stave meg gjennom: «Stakkars små i hedningeland.»

Mor passet på at småmynter ble lagt i esken, for den skulle leveres igjen i kirken.

Jeg klarte i et ubevoktet øyeblikk å bende opp sprekken i bøssa, riste ut pengene og putte dem i bukselomma, men min altseende mor fikk meg til å innrømme hva jeg hadde gjort med ordene: «at du kunne stjele! Også fra de stakkars små i hedningland!»

Så er jeg visst Europeer jeg også.