Snu speilet!

Det er sommer i nord. Når vi kler av oss klærne og trekker i bikinien, skal vi samtidig huske på å snu speilet. For det er ikke våre ærlige kropper som trenger å avsløres. Det er drittdrømmeprodusentene i glanset innpakning vi skal avkle.

Jeg kjøper ikke dameblader, og jeg leser dem heller sjelden. Men i det siste nummeret av Kamille står et intervju med forklefeministen, så jeg kjøpte bladet for å se hvordan det ble. Og jo da, intervjuet var greit nok det. Intervjuene med de andre feministene også. Selv om Kamille selvfølgelig måtte introdusere feminisme som et trendy begrep, og på den måten gjøre feminisme til noe ufarlig og uforpliktende som er umoderne neste sesong.

Nei, jeg pleier ikke lese dameblader. Og med et eksemplar av Kamille i hendene skjønner jeg at det sparer selvfølelsen min for massive angrep og bekymringssenteret i hjernen min for en masse unødig tankespinn. Bladet Kamille vil fortelle meg noe jeg ikke vil vite. De vil jeg skal speile kroppen min i et retusjert ideal og være misfornøyd med den jeg er. De vil tjene penger på skammen min, og gjøre drømmene mine om til drittdrømmer.

Glansede magasiner selger. Og det de selger er det den svenske feministen Nina Björk så treffende kaller drittdrømmer. En drittdrøm er en drøm som har gått gjennom forbrukersamfunnets tankekvern. Som mennesker har vi drømmer, om kjærlighet og nærhet blant annet. Det er flott, og det er dypt menneskelig. Men forbrukerkulturen gjør at vi erstatter disse drømmene med drømmer om ting som kan kjøpes. Blader som Kamille lever av å lyve og fordreie blikket og drømmene våre. Vi drømmer om kjærlighet, men streber etter en perfekt kropp. Vi drømmer om nærhet, og kjøper en bikini.

Damemagasinene er glansede utgaver av beinhard kapitalisme. De er forbrukerkultur i smekker innpakning, og det nytter ikke be dem skjerpe seg. Kamille og andre glansede magasiner og hele reklamebransjen lever av at vi ikke er fornøyde. Det er misfornøydheten, det er den som driver oss til hele tiden å hige etter noe nytt. Vi er ikke bra nok, og vi er lurt opp til å tro at vi kan kjøpe oss ut av misfornøydheten. Men det vi kjøper er en drittdrøm, den er varig og hul som en såpeboble. Fascinerende, men tom. Det eneste drittdrømmen bærer med seg, er begjæret etter en ny. Og det er det som er hele poenget, at vi stadig begjærer noe nytt, kjøper noe nytt. At bikinien vi kjøpte i fjor er avleggs. Det er det det er penger i. Det er det som holder hjula i gang i en kapitalistisk forbruksøkonomi.

Avisa du holder i hånda er også avhengig av reklamebransjen. Alt vi kjøper er det. Så hvorfor henger jeg meg opp i de glansede magasinene? Er de verre enn andre? Ja, de er det. Fordi de ikke tilbyr noe annet. De lever i symbiose med reklamebransjen. Det er nesten umulig å se forskjell på annonser og reportasjer. Glansede magasiner tilbyr ingenting utover drittdrømmer. En bikini er tross alt en bikini. Den kan være umoderne, men den er fremdeles en bikini. Sånn er det med kjøkkeninnredning også. Og aviser. Men de glansede magasinene er så å si selve innbegrepet av forbrukersamfunnet. De selger først og fremst hule drømmer.

Når vi ser oss selv i speilet, tror vi kanskje at vi ser sannheten. Vi tror vi ser kroppen vår som den er. Det er feil. Vi gjør ikke det. Det vi ser er et speilbilde av de forventningene vi har til hva en kropp skal være. Blikket vårt er formet. Noen har vist oss hvordan en kropp skal se ut. Noen har vist oss at fett og valker er mindre verdt en stramme muskler. Noen har vist oss at kroppshår er ekkelt, at kvinnekroppen skal være tynn og like glatt som sidene i glanset magasin. Vi er blitt speilet i retusjerte kropper. Vi ser oss selv gjennom et ideal som forbrukerkulturen har tegnet opp for oss. Vi er lært opp til å se på kroppen vår som en fasade, som en utside, som et skall. I speilet ser vi et investeringsobjekt, og som enhver vare på et marked har den en prislapp. Likevel vet vi at dette ikke er sannheten om å være menneske.

Som mennesker møter vi verden som kropper. Det er ikke sånn at vi har en kropp, at kroppen er sjelens innpaktning. Nei, vi er kropper. Kropper som lever og kan dø. Sårbare kropper som trenger omsorg. Som kan gjøre oss hjelpeløse og hjelpetrengende. Som gjør oss avhengige av andre mennesker. Kroppen er ikke en fasade eller et skall, slik som de retusjerte bildene i Kamille gir inntrykk av. Kroppene er oss, og de er vår mulighet til nærhet og kjærlighet.

Mennesker er kropper og mennesker trenger nærhet og kjærlighet. Og det er det vi drømmer om alle sammen også. Og det er disse drømmene glansede magasiner og reklamebransjen lever av å fordreie til drittdrømmer, til begjær etter ting som kan kjøpes for penger. Og det er alvorlig fordi de på den måten ødelegger forholdet mellom mennesker. Vi speiler oss i magasinenes glansede sider og dermed i andre menneskers blikk. Vi blir stående foran speilet. Vi blir så opptatt av hvordan vi tar oss ut, at vi mister evnen til å ta oss ut. Vi blir innestengt i kroppene våre, i skammen vår. Men kanskje finnes det likevel en vei ut.

Det er bikinisesong, og kroppene våre skal frem i sollyset på badestrender og i parker. Og det er nå vi har sjansen. Det er nå vi har muligheten til å snu speilet! For kropper kan ikke lyve. Det vi ser på badestranda er ikke mer eller mindre falmede fasader. Det er ikke skall med mennesker inni. Det er mennesker!

Kropper er ærlige. Så når vi i sommer går omkring på badestranda blant avkledde menneskekropper, da kan vi huske å snu speilet. Vi kan speile de retusjerte kvinnekroppene på glanset papir i våre ærlige kropper. Vi kan avsløre forbrukersamfunnets drittdrømmer som gjør oss og drømmene våre til varer på et marked. Vi kan speile idealkroppen i virkelige kropper og se at glansede magasiner og kapitalistiske forbruksøkonomi aldri ha hatt som mål å gjøre oss fornøyde. Og så kan vi se det: At vi ikke trenger å gå omveien om forbruk og drittdrømmer for å få kjærlighet og nærhet.

Snu speilet! Kropper kan ikke lyve.

En noe forkortet utgave av denne teksten sto som

kronikk i Dagbladet 03.06.14