Verdidebatt

Film: 20 Feet from Stardom

Tilfeldigvis fikk jeg nylig se «20 Feet from Stardom», årets Oscarvinner i dokumentargenren. Her i landet er filmen mest kjent for å ha slått ut den delvis norskproduserte dokumentaren «The Act of Killing», men den står mer enn godt på egne ben.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Nå håper jeg det går kort tid før vi også får se den på norske TV-skjermer. For dette er både fascinerende og tankevekkende.

Regissør Morgan Neville gjør nemlig det ingen har gjort før ham; forteller historien om «the backup singers»; de anonyme amerikanske kordamene som de fleste verdensstjerner fra 60-tallet og utover var helt avhengige av. Og som de fleste av oss utenfor bransjen aldri har hørt om. Darlene Love, Merry Clayton, Judith Hill, Táta Vega, The Waters Family og ikke minst «backup-dronninga» Lisa Fischer sang skjorta av alle – men ble verken rike eller særlig berømte. Kanskje ikke før nå, siden både filmen og et flunkende nytt platealbum går verden rundt. Ferdig med sangkarrieren gikk de gjerne ut i vanlige jobber, og slo de på radioen i huset de vasket, hørte de sine egne stemmer, men ingen i radioen fortalte hvem som egentlig sang.

– Når du først begynner å lytte, hører du oss overalt, sier førnevnte Fisher (54) i et intervju med New York Times.

Og det er dette filmen handler om: De vi hører er ikke dem vi tror vi hører. Vi blir lurt, hver eneste dag. Men verken filmen eller dem den handler om er egentlig preget av bitterhet. For det meste er de preget av helt andre ting.

De fleste backup-singerne vokste opp i svarte gospelkirker og begynte karrieren omtrent før de kunne snakke. Oppveksten foredlet deres talent bedre enn noen talentfabrikk, men den ga dem også en innstilling om å tjene, bygge oppunder andre framfor å stikke seg fram selv. Det passer dårlig for en som vil opp og fram i popverden. De sang ikke for å bli rike, konkurrere eller imponere, musikken var livet og kallet, mange av dem ofret familieliv og egen økonomi for at stjernene skulle bli stjerner.

Og minst like fascinerende; det mange av disse backup-kvinnene egentlig gjorde, var å prise Gud. Eller som Merry Clayton sier i filmen: «Egentlig er det litt frustrerende, for jeg vet at dersom jeg gir meg helt og fullt til musikken, så går det over i lovprisning».

Lisa Fisher vant en Grammy i 1992 – for øvrig den eneste av dem – men fant snart ut at hun ikke likte seg i rampelyset. Ingen skulle bestemme over hennes liv og dytte henne fram på scenen, hun følte seg mer hjemme i backup-rollen. Så hun ble der. Og folk som Mick Jagger, som har turnert med frøken Fisher i flere tiår, Stevie Wonder, Bruce Springsteen, Sting og andre som Neville har intervjuet, bekrefter historien; disse kvinnene var enormt viktige for dem.

– De frelste oss, sier en av verdensstjernene, husker ikke hvem. Artister kom og gikk på stjernehimmelen, de fikk sin lønn på jorden og la seg på sine laurbær, mens de egentlige heltene stod i det, dag etter dag i studio, senkveld etter senkveld, i tiår etter tiår.

Bransjen visste hva de var gode for, internt var de både bejublet og beundret, men ikke utad. Som filmindustriens stuntmenn gikk de inn og gjorde det ingen andre kunne. Og som i filmbransjen fulgte musikkbransjen sine egne lover; de valgte ut hvem som skulle bli berømte, og hvem som bare skulle være nyttige.

Slik kunne de gi Vesten det Vesten ville ha: Hvite stjerner - med svarte stemmer.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt