Lamaene og deres dødelige hyrder

At den hellige lamaen fikk adgang til riket, burde ha ført til en skittentøyvask. Og for så vidt: Fra de erfarne samfunnsdebattantenes tørketråder blafrer nå de reneste og peneste, mest fargerike, mykgjorte og velduftende togaliknende munkeplagg som for anledningen er å oppdrive. Et henrivende og medrivende syn.

Dette er farger og former som i et tusenår har dekket til en bestialsk undertrykking av den arbeidende befolkning i Tibet. Den p.t. livaktige Dalai Lama er forhåpentligvis den siste av den nederdrektige banden. Til gjengjeld overtas Tibet av et han-kinesisk kollektivt klansystem som er minst halvparten så ille, og som regjeringen Solberg-Jensen for anledningen satser på.

Den asiatiske despotismen, et system med viktige historiske røtter som ennå dominerer halve jordkloden, har hatt sine mer ekstreme former i “nord-koreansk” djuice-system og tibetansk buddhisme. (Begge former er blitt tilbedt av SV-folk og liberalere her hjemme.) Forskjellen mellom Kim Jong-un og dagens “Dalai Lama” er at den førstnevnte ikke er kastet ut ennå, mens den sistnevnte ikke har hatt anledning til å drive reinkarnert torturvirksomhet etter at kineserne i 1959 tvang ham ned den indiske skråningen.

Tibetansk buddhisme gir et erkebilde på fordektheten i all religion: Dens påtatte avsky mot å drepe noe levende vesen er et skalkeskjul for å holde undergivne mennesker i tortur i det evinnelige: Dreper du et menneske, mister du din evne til å la det lide. Et åndelig betont redselsregimente som dette har knapt hatt sin like på kloden. Med sin oppslutning om Lamaen har egentlig den politisk korrekte, liberale norske eliten kompromittert seg kraftigere enn en skulle tro var mulig. Den har falt pladask for brutalitetens sentimentale aspekt. Folk som Heydrich og Himmler kunne myrde hundretusener, forutsatt at de fikk kompensere for påkjenningen med noen timer ukentlig finkultur. Tilsvarende kan en lama i den norske finstua spytte ut banaliteter om menneskeverd som en dekkmantel for grusomheter som historisk har rammet en hel tibetansk jordbruksbefolkning, fra småbarn til oldinger via mengder av arbeidende mennesker. Dalai Lama er neppe noen reinkarnasjon, slik han selv (og Nobelkomiteen, kanskje) tror; men at han er en inkarnasjon av alle søtladne frasemakere kan en finne ved å sjekke noen eksempler Arnt Folgerø trekker fram i en nylig artikkel på Document.

Et aktuelt aspekt ved alt dette er de følger det får for vurderingen av den sterke islamofile falanksen blant norske intellektuelle. Tilfellet Dalai Lama illustrerer i hvor ufattelig liten grad denne falenksen er i stand til å gjennomskue religionenes undertrykkende funksjon. Det skulle være såre enkelt å forstå den rolle islam spiller i asiatiske herredømmeforhold, spesielt i jordbruket. Den asiatiske form for jordbesittelse, inbefattet dens forvrengte kollektivisme, trenger et brutalt kommandosystem (her er uttrykket “kommandoøkonomi” virkelig på sin plass) for å fungere. Om det hele foregår gjennom fantasiløse appeller til rå makt eller gjennom svermerisk bruk av røkelse, har mindre å si.