Magne Lerø

Sjefredaktør i Dagens Perspektiv/Ukeavisen Ledelse
96

Pensjon i tynn tråd

De offentlige pensjonsforpliktelsene er blitt så gigantiske at regjeringen, som ifølge Erna Solberg skal strutte av handlekraft, ikke orker annet enn å skyve det hele under teppet enda et år.

Publisert: 26. mai 2014

Det offentliges pensjonsforpliktelser overfor sine ansatte beløper seg til 4.355 milliarder kroner. Det er mer enn vi har syltet ned i Oljefondet. Hvert år øker forpliktelsene med flere milliarder. Politikerne vet at dette ikke kan fortsette, ikke engang for søkkrike Norge. Vi kan fort komme i den situasjon at pensjonsforpliktelsene vokser raskere enn de fondene staten eier.

Problemene har oppstått fordi kostnadene med såkalt ytelsesbasert pensjon har økt dramatisk som følge av høyere levealder. I slike ordninger er arbeidstaker sikret 66 prosent av lønnen ved fratredelse så lenge de lever. I stat og kommune og i frivillige organisasjoner har de slike ordninger. I næringslivet har de for lengst tråkket på bremsen. Ytelsesbaserte ordninger blir erstattet på løpende bånd med såkalt innskuddspensjon, selv om ansatte er imot. Når minimum 2 prosent av lønnen settes inn på en konto for hver ansatt, er det avkastningen som avgjør hvor stor pensjonen blir. Det blir mer usikkert for de ansatte, men arbeidsgiver blir kvitt en risiko og vet til enhver tid hva pensjonen koster. LO mener arbeidsgiverne har sluppet for lett unna og sier de er klare for streik for å tvinge NHO til å forbedre dagens innskuddspensjon.

Da pensjonsreformen ble vedtatt i 2007, var tanken at den skulle gjelde både for privat og offentlig sektor. Arbeidstakerne i stat og kommune satte seg imidlertid på bakbeina - og slik sitter de fortsatt. De er overbevist om at de vil komme dårligere ut om de aksepterer å gå over på innskuddspensjon. Det har de rett i. Kanskje en ny ordning som er på trappene der en kombinerer elementer fra ytelses- og innskuddspensjon, kan gi en løsning.

Ingen lokkemat. For å lede arbeidstakerne i stat og kommune ut av ytelsespensjonen, må arbeidsgiver ha noe å lokke med. Så langt har ikke regjeringen hatt noe lokkemat å komme med. Derfor er det bare tusenlapper det forhandles om i årets lønnsoppgjør. Pensjonsmilliardene er feid under teppet.

Pensjonsforpliktelsene skaper hodebry på mange plan. Når arbeidsgiveransvaret for prestene nå skal føres over til Den norske kirke, kan det kanskje snekres i hop en spesialavtale som gjør at de fortsatt kan forbli i Statens pensjonskasse. Det er en dårlig løsning. Det som bør gjøres, er å føre pensjonsforpliktelsen over fra staten til kirken. Da må staten bla opp en del milliarder som må kostnadsføres i budsjettet. Det sitter langt inne.

Krise i kulturen. Flere diakonale institusjoner har pensjonsforpliktelser som de ikke orker å forholde deg til. Flere av disse organisasjonene er teknisk konkurs. De drømmer om et under, at staten skal løse problemet ved å ta et jafs fra Oljefondet og føre over til dem. Kirkens Bymisjon er en av de få organisasjonene som har tatt grep for å få kontroll. Til høylytte protester fra de ansatte har de meldt seg ut av Virke for å få avviklet ordningen med ytelsespensjon. Andre organisasjoner sover sin tornerosesøvn – det er en søvn inn i konkurs og død.

Noen av landets kulturinstitusjoner er enda verre ute. De 42 organisasjonene som er organisert i Norsk teater- og orkesterforening (NTO), har i løpet av fire år fått økt pensjonspremiene sine med 72,5 millioner kroner og mangler 800 millioner kroner for å få dekket sine pensjonsforpliktelser. Situasjonen er mest kritisk for Operaen i Oslo som på grunn av økte pensjonskostnader må kutte staben med 32 årsverk i år.

Utsette. For en uke siden ble det i tariffoppgjøret for dansere, skuespillere og sangere enighet om å utsette problemene enda et år. De skal i samlet flokk ned på sine knær og be staten om mer penger. I mellomtiden skal de utrede en ordning med innskuddsbasert pensjon. De ansatte vil bli satt under et sterkt press for å godta at ytelsespensjonen skrotes. Hvis ikke, må flere ansette bli oppsagt.

Kulturminister Thorhild Widvey er ikke den som gir ved dørene. Hun sier til Klassekampen at hun ikke har noen krisehjelp å komme med. Institusjonen må selv løse problemene med økte pensjonsutgifter.

De ansatte i staten akter å forbli pensjonsbaroner så lenge som mulig. De trenger ikke bekymre seg for konsekvensene. Prester og andre ansatte i kirker og organisasjoner har neppe noe annet valg etter hvert enn å skille lag med de statlige pensjonsbaronene og innstille seg på en dårligere pensjonsordning enn de fleste av dem har i dag.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 26. MAI 2014

Kommentar #1

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Pensjonsbaronene i staten må være menn i 100 %.

Publisert rundt 7 år siden

Du glemmer at staten er en kvinnelig arbeidsplass, og menn som arbeider der har hatt alle fordeler både når det gjelder stillinger, lønninger og andre goder.

Skjer det noe med en ansatt må de på eget ansvar ordne opp uten hjelp fra noen. Det blir feiet under teppet.  

Slik skaper man en hardhudet arbeidstaker, som ikke går av veien for å hjelpe andre som ikke kan hjelpe seg selv samtidig som man ivaretar egenomsorg.

Pensjon er oppskrytt.

Jeg planla min pensjon da jeg var 25, innbetalte ekstra hver mnd. i de periodene jeg hadde barselpermisjon. Den var ikke gratis før.

Å være frisk i helsevesenet kan bety store utfordringer.

Man liker best å forholde seg til passive, hjelpeløse ansatte som ikke kan stå opp for seg selv. 

De gir ingen kamp, bare resignasjon.

De blir en sak i NAV.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere