Ting du ikke får høre på 17. mai

Solidaritet, frihet, likhet, brorskap, folkestyre, fred, Nansen og Amundsen. Din lokale versjon av 17.-maitalen vil sannsynligvis inneholde noen av disse begrepene. Det er trygt, det er ukontroversielt, det er norsk.

Men det er ting som ikke nevnes. Få eller ingen talere tør lenger å snakke om den avgjørende betydningen kristen tro har hatt for vår historie, vår jus, vår moral, kultur og tenkesett. Ingen 17.-mai-talere snakker med begeistring om den eneste revolusjonen vi noengang har hatt – kristningen av Norge. Frykten for reaksjoner fra illsinte humanetikere gjør at språk og vinkling endres. Og i misforstått toleranse dropper mange 17. mai-komiteer det verset av fedrelandssalmen hvor det står: "Du sende ditt ord til Noregs fjell, og ljos over landet strøymde".

I dette innlegget skal jeg fortelle noe av det 17.-mai-talerne ikke forteller deg om Norge - fordi de ikke vil eller fordi de ikke vet. Så hold deg fast.

Hvorfor vet vi så lite om kristningen av Norge?

De fleste nordmenn har bare et vagt bilde av hva kristningen av Norge dreide seg om. For de fleste av oss dreier det seg om vage minner om trostvang og omvendelse med sverd, men det faktiske kunnskapsnivået er lavt. Grunnen kan være at hele vår historiefortelling i nær hundre år har vært påvirket av en kulturradikal elite som har ønsket å tone ned kristendommens betydning. I Bulls gamle norgeshistorie, pensum fra min tid på videregående, har kristningen fått én og en halv sides overfladisk omtale. Det er omtrent like mye plass som er viet Svalbard og okkupasjonen av Øst-Grønland. Kanskje ingen overraskelse når man vet at Edvard Bull var en marxistisk inspirert historiker som var mest opptatt av arbeiderbevegelsens framvekst. Men Bull var ikke alene. Tendensen til å framstille kristningsverket som noe ytre og politisk, og ikke noe som vedrørte folk flest, har vært dominerende.

Hvordan skjedde kristningen?

Kristningen var – selvsagt – en lang prosess. 1030, som er det årstallet de fleste husker,  er snarere avslutningen på en prosess som hadde foregått siden tidlig 900-tall. Ihvertfall.

I 1024 går en konge i land ved Moster på Bømlo, ved en kirke som Olav Trygvasson hadde bygd. Hans navn er Olav Haraldsson, mannen som senere fikk tilnavnet «den hellige». Med seg har han engelske prester og biskoper. På Mosterting vedtar Olav og biskop Grimkjell den såkalte «kristenretten» - den loven som skal være modell og inkorporeres i loven ved de ulike lagtingene.

Inntil da hadde Norges rykte på kontinentet vært ganske frynsete. En samtidig kilde forteller at "disse nordboerne holder aldri opp å slakte ned og ta til fange de kristne folk, å ødelegge kirkene og brenne byene deres. Overalt ser vi ikke annet enn døde kropper – geistlige og lekmenn, adelsmenn og vanlige folk, kvinner og barn. Det finnes ingen vei eller sted som ikke er dekket av døde. Vi lever i nød og angst midt oppi denne ødeleggelsen av det kristne folk." Slik hadde det vært siden 793, da vikinger kastet seg over klosteret i Lindisfarne. De neste 250 årene gjorde nordboerne seg kjent som blodtørstige, grusomme og ubarmhjertige. Vi var Taliban før Taliban, eller Boko Haram på norsk. Vi var et land NATO burde invadert, om NATO hadde eksistert. Men istedenfor å sende tropper, sender europeerne misjonærer. Ganske ublodig og ganske vellykket.

For den største juridiske snuoperasjonen i Norges historie har ikke vært Grunnloven av 1814. Den blir for flau vind å regne i forhold til den stormvinden kristenretten var. Det forsto også våre forfedre på Eidsvoll, som blant annet kalte Grunnloven for «Restaurationen» - en restaurering eller fornyelse av kristenretten, men nå i luthersk ånd.

Hva var så radikalt med lovene i kristenretten?

Og hva var det som var så radikalt med bestemmelsene i kristenretten? Så radikale at Mosterting framstår nesten som en nesten revolusjonær hendelse? La oss se på noen av de viktigste.

Barns rettssikkerhet

Inntil 1023 var det for eksempel lov å sette uønskede barn ut til ville dyr. Eller, en far kunne selge barnet som slave om han hadde dårlig råd, som såkalt «skyldtrell». En mann hadde heller ikke juridisk ansvar for egne barn før han valgte å sette barnet på kneet - derav ordet knesette - og erklære at dette var hans.

Men fra 1024 skulle det å sette barn ut i skogen straffet med strenge bøter, for det ble forkynt at bare Gud kan bestemme over liv og død, ”for vi er Hans eiendom og skapt i Hans bilde”. Og en far skulle ta ansvar for egne barn – «ethvert barn som blir født i vårt land skal vokse opp», het det.

Det tok litt tid før dette ble gjennomført. Den eldste Gulatingsloven hadde en overgangsregel for vanskapte barn – de kunne legges på kirkegulvet til de døde. Og i Borgartingsloven blir det bestemt at en mor som vil kvitte seg med et nyfødt barn må sitte på kirketrappen med barnet i armene til det sluttet å puste. Men også disse reglene ble ettehvert opphevet.

Frigivelse av slaver og menneskerettigheter

I 1023 var en stor del av befolkningen rettsløse slaver. Noen nevner så mange som 60%, men tallet er uvisst. Noen av disse stammet fra vikingetokt, andre hadde kommet i slaveri som følge av uoppgjort gjeld, fordi de var blitt solgt av sine foreldre eller fordi de selv eller slektninger hadde begått en forbrytelse. En slave kunne selges, seksuelt misbrukes, mishandles eller drepes av eieren.

Men fra 1024 blir det bestemt at slaver etter hvert skal frigis – for Guds skyld, for det står «På en søndag eller foran den hellige natt, skal man gi trellen fri.» Fordi for Gud teller trellen like mye som høvdinger og frie bønder, noe som er en helt radikal og ny tanke.

Alle kjenner ordet frelse. Mindre kjent er det at ordet kommer av «frihals», en frigitt slave som ikke lenger måtte bære slaveringen rundt halsen. For om Gud har satt oss fri, hvorfor skulle ikke vi setter hverandre fri?

Sigurd Opdahl skrev i sitt verk om menneskerettighetene at «Kristendommens høye menneskevurdering er i det hele en forutsetning for at menneskerettstankene kunne bli levende». Når «Gud er alles venn», som det ble sagt på Mosterting, så forstår vi etterhvert også at alle mennesker har samme verdi.

Og selv om klasseskillene fortsatte, så inneholdt Olavs lover bestemmelser som ga rettssikkerhet for alle, også slaver. Dette var en sann revolusjon, og begynnelsen på slutten for slaveriet - inntil det kom tilbake noen hundre år senere.

En arbeidsreform

Det ble også bestemt at søn- og helligdager skulle helligholdes ”med gudstjeneste og hvile fra arbeid”. Det gjaldt ikke bare frie menn, men også for leilendinger og slaver. Dette var vår første arbeidsmiljølov, og første gang de rike og mektiges rett til å bestemme over leilendinger og slaver utfordres.

En familiereform

I tidligere tider ble det forventet at en kvinne skulle være trofast mot sin mann, mens mannen kunne ha både flere koner og elskerinner på si. Men fra 1024 blir det forventet troskap fra begge sider. En kvinne var ikke lenger en vare som mannen kunne låne bort til en omvandrende gjest, eller svikte når han følte for det, men en han skulle verne og beskytte. Flerkoneri blir forbudt, selv om det såkalte frillevesenet skulle leve ennå en tid.

En rettssikkerhetsreform

Og fra 1024 blir det forbud mot å dra på viking i eget land, eller såkalt «herjing». Hør bare hva Snorre skriver om herjing: «Det hadde vært skikk i Norge at sønner av hirdmenn eller rike bønder tok ut på hærskip og skaffet seg rikdom på den måten at de herjet både utenlands og innenlands.»

Eller som man også kan si det; organisert plyndring av fattige.

«Men etter at kong Olav tok kongedømmet», forteller Snorre, «fredet han landet og stanset alt ran der i landet, og om det så var sønner av mektige menn som gjorde fredsbrudd eller annen lovløshet, da nøyde han seg ikke med mindre enn at de mistet liv og lemmer så sant han kunne straffe dem.»

Og ganske snart stoppet herjingene ute i Europa også, hvor vikingene hadde vært en sann plage. Vikingetiden var over, og Norge var med i det gode selskap ute i Europa.

Du lærte ikke dette på skolen, sa du?

Ikke noe av dette lærte jeg på skolen. Det gjorde sannsynligvis ikke du heller. Mange av oss har hatt historielærere som har snakket foraktelig og lettvint om trostvang og omvendelse med sverd - for det skjedde også – men uten vilje og evne til å se det store bildet. For kristningen av Norge var så mye, mye mer – det var en revolusjon av hele vår tenkning og vår måte å leve på.

Hva om historielæreren din hadde valgt å framstille Olav som den som fikk slutt på slaveriet i Norge? Eller den som satte en stopper for utsetting av barn? Eller som stoppet plyndringen av de fattige? Ville fordømmelsen av Olavs voldsbruk vært like ensidig?

Er vikingetiden noe å være stolt av?

Sant å si har jeg alltid undret meg litt over romantiseringen av vikingene. Personlig er jeg ikke stolt over å være etterkommer av mennesker som brakte død og fordervelse til Europa, og jeg synes vel egentlig ikke noen bør være det.

Men noe er jeg stolt av. Jeg er stolt av den måten de gamle nordmenn tok imot det nye budskapet på. Jeg er stolt av at de harde og ubøyelige vikingene valgte å ydmyke seg og si; fra nå av skal det være annerledes. Fram til nå har vi drept, voldtatt, vi har hevnet oss, vi har tatt oss elskerinner, vi har ranet, vi har tatt oss slaver. Men fra denne dagen går vi i en annen retning. Fra nå av skal Gud ha en plass i våre liv og i vårt land. Fra nå av skal Kristus være vårt ideal for hvordan livet skal leves.

Og som det står i loven – "kongen skal være vår venn og vi hans venner og Gud være alles venn".

Riktig god grunnlovsfeiring - og gratulerer med dagen!