Europa, Europa, har du ingen ting lært?

Ved en skjebnens ironi faller den farligste konflikten i Europa siden Berlin-krisenes tid sammen med hundreårsmarkeringen for den første verdenskrig. Og valget til det europeiske parlamentet er på samme dag som det skal velges ny president i Ukraina. Mange spør nå: Europa, Europa, har du ingen ting lært?

Dette var den alvorlige undertonen i forbundskansler Angela Merkels tale forleden her på Breitsheidplatz i Berlin der ruinkirken med det mektige klokkespillet står. Mens rabiate protestanter hylte og skrek så jeg fikk vondt i ørene forklarte Merkel rolig og ovebevisende hvor ille det ville ha stått til på vårt kontinent dersom vi ikke hadde samarbeidet. Sammen med sin utenriksminister, Frank-Walter Steinmeier, forsøker Merkel å få de russiske ledere til å forstå at de må kompromisse for at ikke krisen i Ukraina skal komme helt ut av kontroll og true freden i Europa.

Samtidig med dette valgkamparrangementet, som tyskerne typisk nok kalte "Europa-fest", var det her i Berlin en konferanse der forfattere fra hele Europa deltok, og ute i Potsdam møttes polske, tyske og ukrainske skribenter til en meget viktig dialog.

Synd bare at det ikke er noen faste norske korrespondenter i Berlin som kunne dekke disse viktige arangementer. NRK har en freelanser som gjør en utmerket jobb når hjemmeredaksjonen finner ut at Europa og Tyskland er interessant, men ellers sitter nordmenn på sine tyttebærturer og ser med langkikkert på det som skjer i en verdensdel vi tilhører, enten vi vil eller ikke. Dette er ikke noe innlegg i vår hjemlige EU-debatt som virker som en grammafonplate det er gått hakk i, men et hjertesukk over at vi ikke tenker som Arne Garborg: "Eg er jærbu og europear."

Forfatterne fra 24 land var opptatt av det europeiske mangfold, av hvordan vi skal finne en fredsbevarende fellesnevner samtidig som de enkelte folk ivaretar sin kulturelle egenart. Den ukrainske forfatterinnen Oksana Sabuschko  mente det var "en hunger etter gode historier", og den dansk-østerriksk-tyske forfatteren Janne Teller mente det var et alternativ til det kapitalistiske rop etter "raskere", "større" og "mer", den fordummelsesprosess som raserer den europeiske forlagsverden og som også rammer gamle norske kulturforlag. Europeere trenger kulturell sikringskost, var konferansens credo.

Det var forøvrig interessant at Angela Merkel i sin tale la så stor vekt på det almenmenneskelige og det kulturelle som bærebjelke i det europeiske samarbeidet, ikke bare banker og finansinstitusjoner som er de som har tjent mest på euro-krisen. Og bortsett fra de som hylte mest og ikke ville høre fikk vi alle som stod i skyggen av Kaiser Wilhelm Gedächtniskirche en sterk følelse av av dette er en skjebnetid for Europa.

Dette understrekes ikke minst av alle de bøker som er kommet ut om den første verdenskrig som la grunnlaget for den annen verdenskrig, den kalde krigen og de nasjonale og etniske motsetninger etter Berlin-murens fall. Konflikten i Ukraina blir helt uforståelig dersom vi ikke går tilbake til den første verdenskrig og det store historiske perspektiv.

Jeg leser i øyeblikket parallelt flere nye bøker om 1914 samtidig som jeg tar opp igjen den kontroversielle Fritz Fischer-boken fra 1961, "Griff nach der Weltmacht", der han gir tyskerne hovedskylden for den første verdenskrig. Den australske historiker, nå professor i Cambridge, Cristopher Clark, fordeler skylden mer. Hans bok ("Sleepwalkers") som også er kommet på norsk, har vakt stor diskusjon her i Tyskland. Det har også flere andre bøker, blant annet av Herfried Münkler. Og det kommer stadig nye  bøker og skrifter om skjebneåret 1914.

Det er påfallende hvor mange jeg ser sittende på U-bahn, i parker eller på kafeer og leser om den første  verdenskrig, de følger den fikk for vårt kontinent og hva vi kan lære av dette idag. Ved siden av å ha en hund er dette en god måte å komme i prat med folk på. Den aller nyeste boken om 1914 og den mange mener er best, er Freiburger-historikeren Jörn Leonhards "Die Büchse der Pandora. Geschichte des Ersten Weltkriegs". Leonhard har sannelig åpnet Pandoras boks. Han er en skarp analytiker som skriver en slags total-historie. Han har det store overblikk, men får samtidig frem det personlige og lokale både ute i felten og på hjemmefronten.

Leonhards tese er at "seierherren var selve krigen", det vil si alle de krefter som utløste den og som aktørene ikke lenger hadde kontroll over. Det er nettop dette som skremmer meg med Ukraina-krisen, at den skal komme helt ut av kontroll og rive øst og vest med i en konflikt som ingen egentlig ønsker. Det lokale får bestemme det totale og opptrappingen stanser ikke før det er for sent. Europa, Europa, har du ingen ting lært?