Verdidebatt

Guder og multiverser

Mange religiøse har gjennom historien følt behov for å få støtte fra vitenskapen for sin tro. Espen Ottosens siste forsøk lykkes ikke noe bedre enn de foregående.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Med jevne mellomrom kommer de gamle argumentene for gud opp igjen for så å bli tilbakevist. Det er ingen nye argumenter som blir gitt, men de samme gamle gjengangerne filosofer siden opplysningstiden har bevist ikke kan bevise eksistensen av en gud. For å komme i mål med argumentet for guds eksistens må man supplere vitenskapelige resonnementer med en dose ubetinget, blind tro.

Man skulle jo tro det var troens essens, men mange religiøse vil ha et vitenskapelig godkjent-stempel på sin tro. Nylig skrev Espen Ottosen i sin kronikk "Vitenskapelige argumenter for Gud" at vitenskapen etter hans syn peker på eksistensen av en gud, spesielt teorien om Big Bang. Videre skriver han at teorier om multiverset står i samme behov for (blind) tro som det troen på gud gjør. Begge deler er fullstendig feil. Kronikken viser videre at Ottosen ikke kjenner godt til vitenskapen om Big Bang og viser en problematisk forståelse av generell vitenskapelig tenkemåte.

Hverdagslig tenkning om kausalitet

Ottosen, og de kristne tenkere han refererer til, baserer sitt gudsargument på tenkning om kausalitet. Imidlertid er kausalitet et notorisk uklart og tvetydig begrep som har gitt opphav til en mengde pseudoargumenter.

Det kausale argumentet for gud forutsetter at "alt som skjer, eller alt som finnes, må ha en årsak", er selvinnlysende sann. Men det er ikke selvinnlysende sant. Dette argumentet plukket David Hume fra hverandre allerede på 1700-tallet. For hvorfor måalt som begynner ha en årsak? Prøver man å bevise dette innser man at man ikke kan gjøre det uten å forutsette nettopp det som skal bevises. (Prøv selv. Du klarer det ikke uten å forutsette et kausalitetsprinsipp.)

Vi mennesker er naturlige vesener med evolverte disposisjoner til å tenke i baner som gir mening i våre hverdagslige omgivelser. Kausal tenkning er nyttig for å få en viss orden på sanseerfaringene våre. Dette funker rimelig godt i vår verden der vi omgås såkalte mellomstore objekter. Men vår sunne fornuft bryter sammen når vi retter oppmerksomheten enten mot det veldig store eller det mikroskopiske, eller det veldig raske.

Vårt intuitive begrep om kausalitet villeder oss også på en mer grunnleggende og generell måte. Som de sosialt sofistikerte dyrene vi er, er vi utstyrt med en rask og effektiv fortolkning av andre personer, samt interaksjon med våre omgivelser, innenfor et konseptuelt rammeverk av intensjoner og handlinger. Herfra stammer vårt kausalitetsbegrep. Intensjoner er årsak til handlinger (virkning). Hvorfor gjorde du det? Fordi... Hvordan vi tenker om å lage ting er parallelt: Her følger virkningen, et produkt,fra et design, en idé om å manipulere et fysisk objekt på en foreskrevet måte.

Dette er uhyre effektivt for å forstå vår sosiale verden. Men det er lett å inngi det gyldighet utenfor dens domene. Barn, religiøse eller åndelige, vitenskapelig uskolerte eller psykotiske personer, har i større og mindre grad en (ubevisst) for aktiv bruk av dette intensjons og handling-rammeverket. De projiserer den også på den "sjelløse naturen". Da får man absurde spørsmål, som: Hvorfor kom denne naturkatastrofen, har vi misbilliget gudene ved å synde? Hvem eller hva har skapt universet, og hvorfor?

Som moderne naturvitenskap har demonstrert hinsides tvil, så er naturen fullstendig uten formål og årsaker. (At våre liv er fulle av mening påvirkes ikke av dette faktum) Moder natur er tross alt bare en metafor – det er ingen intensjonalitet der.

Utdrivelsen av årsaker fra naturen

Før den moderne, matematiske og empiriske vitenskapens inntog, rådet denne tankegangen også filosofien: Den er sentral i Aristoteles filosofi (skolastikken) – som, inntil den moderne epoke, var autoritativt ansett og lite utfordret. Deretter utviklet og blomstret naturvitenskapen i takt med at intensjoner og årsaker forsvant fra vitenskapen; med tiden, også fra metafysikken (ialle fall den gode sorten.)

Nettopp fordi kausal tenkning er noe som hører til vår hverdagslige, jordlige tilværelse, og ikke lar seg formalisere matematisk uten å miste sin opprinnelige mening, har den ingen rolle i å forklare hvordan vår virkelighet fundamentalt sett er. Vi har i alle fall ingen gode argumenter til å anta det; vi har kastet Aristoteles på bålet.

Det vi i vitenskapen ellers mener med kausalitet er visse typer statistiske sammenhenger. Visse sammenhenger som predikerer at, dersom man foretar en forandring ett sted, vil man se en korresponderende forandring et annet sted (legg merke til koblingen til intensjon og handling). Undersøker man fagene som forsker på virkelighetens mest grunnleggende struktur, nemlig fundamental fysikk, vil man se at kausalitet ikke har noen rolle i det hele tatt. Alt er matematiske strukturer og relasjoner, bevaring av visse konstante størrelser.

Modeller om verden

Kausalitet er altså ingen god guide til kunnskap om vår virkelighets grunnleggende struktur, eller som argument for gud. (For en oversikt over hele 36 argumenter for guds eksistens og deres tilbakevisninger, se her.) Når grunnleggende fysikk er ikke-kausal blir det litt ironisk når kristne apologeter som Ottosen bruker teorier i fysikk og kosmologi, som Big Bang, til å «peke [kausalt] mot en Gud».

Men først litt mer generelt om vitenskapelig tenkning. Ottosen skriver at teorier om multiverset ikke er direkte etterprøvbare, og bruker Richard Dawkins positive innstilling til dem som eksempel for å anklage en del ateistiske vitenskapsmenn for å være inkonsistente. De avviser tro på Gud som blind, men tror likefullt selv på multiverser, uten bevis – «bare av tro (eller hypotetiske modeller.)»

Men all vitenskap beskriver hypotetiske modeller. Dette gjelder like mye ukontroversielle teorier såvel som kontroversielle teorier i merkelig fysikk eller kosmologi. Det interessante spørsmålet er hvorvidt vi har berettiget grunn til å tro at den hypotetiske modellen er sann om vår verden. Det gjøres ved å teste empiriske konsekvenser de hypotetiske modellene har. Selv om man aldri kan bevise at en empirisk teori er fullstendig sann, kan man likevel ha fått testet teorien så grundig at man har berettiget grunn til å tro modellen svært nøyaktig stemmer overens med virkelighetens struktur. Dersom en rådende teori viser seg å være strengt tatt usann, kan vi likevel være sikre på at den nye teorien vil være svært lik, matematisk sett.

Teori om multivers er altså ikke i noen særegen posisjon når det gjelder status som «hypotetisk modell». Hvordan er det så med dens evidensgrunnlag eller dens testbarhet? Her kommer vi inn på mangelen på direkte etterprøvbarhet Ottosen anklager multiversteori for. Men heller ikke her er multivers i noen særposisjon.

Multiverser og dinosaurer

Det er helt vanlig for gode vitenskapelige teorier å komme med prediksjoner som ikke er direkte etterprøvbare. Men dette gjør dem slettes ikke uvitenskapelige. Bruker man Poppers innflytelsesrike krav om falsifiserbarhet, kan en teori helt fint ha en mengde prediksjoner som ikke er direkte etterprøvbare, sålenge den har minst én man kan teste.

Sorte hull, elektroner, ja selv levende dinosaurer, er uobserverbare entiteter som blir predikert av teorier det ikke råder særlig tvil om at stemmer for vår verden. Likevel har vi god grunn til å tro på deres eksistens. Og her kommer et viktig poeng: Man kan ikke velge og vrake fra en teoris logiske konsekvenser. Dersom en prediksjon viser seg ikke å stemme, kan man ikke velge å se bort i fra denne, late som om det ikke angår teoriens sannferdighet. Av samme logikk må man også godta, i samme grad som man godtar teorien ellers, de prediksjoner som ikke er direkte etterprøvbare eller virker svært kontraintuitive.

Selv ikke teorien om Big Bang er direkte etterprøvbar. Vi kan fremdeles ha de beste grunner til å tro at en slik teori stemmer. På samme måte vi har kunnet arbeide oss fra observasjoner av dinosaurbein til sofistikerte hypotetiske modeller med levende dinosaurer i vår jords fortid, har vi (indirekte) kunnet arbeide oss fra observasjoner av himmelen, samt ulike labforsøk, til de mest vanvittige teorier om den fasen av vårt tidlige univers vi kaller Big Bang.

Ingen Big Bang uten inflasjon

Big Bang var lenge en kontroversiell teori mange innen fysikk- og kosmologimiljøet så på med stor skepsis, og det med god grunn. Den hadde flere seriøse problemer. Blant annet hadde den ingen forklaring påhvordan denne «eksplosjonen» vi kaller Big Bang skjedde – det var egentlig bare en antagelse.

På 1980-tallet kom så teorien om inflasjon. Denne teorien ga ikke bare en forklaring på mekanismen under Big Bang. I tillegg løste den nettopp de problemene Big Bang-teori fra før hadde, og kombinert med teorier vi allerede har stor tro på, som relativitetsteori og kvantemekanikk, ga den flere prediksjoner som er testbare. Og disse skjebnesvangre testene har inflasjonshypotesen passert med glans.

Men hva er så forklaringen på inflasjon, eller hva forårsaket Big Bang i utgangspunktet? Her må vi imidlertid stoppe opp og spørre oss: Hva slags tenkning er det man forutsetter når man spør om dette. Er det den svært så begrensede hverdags-kausale tenkemåten som igjen lurer? I så tilfelle, er det like begrenset hvor gode svar man kan forvente.Stiller man seg i stedet spørsmålet innenfor matematisk fysikk, finnes det flere kandidater – dog riktignok spekulative.

Etterprøvbart multivers

Ofte trengs det en god del bearbeiding og tid for å finne ut hva en ny teoris logiske konsekvenser er. Man må på finurlig vis utlede disse, og man må se på hva man får når man kombinerer den med andre allerede godtatte teorier.

Det er her multiverset kommer inn. Rammeverket med størst enighet blant forskere, kalt kaotisk inflasjon, medfører nemlig at vårt synlige univers er langt fra det eneste som eksisterer, men er del av et større multivers. Nå finnes det forøvrig også modeller for inflasjon uten multivers, og heller ikke i fysikk og kosmologimiljøet er multiverset ukontroversielt. Alternative teorier og tilnærminger finnes, og en del forskere understreker at vi bør foretrekke disse, gitt at de ikke har som konsekvens eksistensen av andre universer som er umulige for oss å detektere.

Nylig leverte et teleskop på sydpolen en mengde forbedrede data, blant annet om den kosmiske bakgrunnstrålingen, som kunne ha vist at inflasjonsmodellene og tanken om multiverset ikke er sanne. Men multiverset besto testen. I tiden fremover vil vi stadig få bedre data som enten vil støtte hypotesen bedre eller falsifisere den.

(Et aspekt ved multivers er på sin plass å forklare her, et aspekt som gjør ideen litt mindre vill. Strengt tatt er disse universene innenfor ett og samme verdensrom. Et univers er definert som det som «rommet» som er synlig fra et spesifikt punkt i tidrommet. Gitt at vitenskapen ganske så entydig sier at verdensrommet er uendelig, er det da virkelig et så stort steg konseptuelt sett, at dette uendelige rommet har utallige universer?)

Vitenskapelig tro og religiøs tro

Ottosen liker nok å polemisere mot Dawkins. Men Dawkins er langt fra radikal når han uttrykker støtte til tenkningen om multiverset: Det er blant ekspertene på feltet overbevisningen om multiverset er størst. Inflasjonsteori, og utforskningen av implikasjonene om multiverset, er svært ungt. Det er vanlig at det tar en generasjon eller to før nye, suksessrike teorier blir generelt anerkjent i de vitenskapelige ekspertmiljøene.

I kosmologi samt i de grener av fysikk som omhandler vår fysiske virkelighets tidlige kjente fase får multiverset stadig er mer sentral og anerkjent rolle. Det at de beste teoriene vi har, i tillegg til å kunne løse svært alvorlige problemer, har kunnet komme med en rekke svært nøyaktige prediksjoner som har vist seg å stemme, er grunnen til dette.

Dette gir oss god grunn til å tro disse teoriene i stor grad stemmer overens med vår virkelighet.

Hvorfor en kristen gud?

I motsetning til dagens teorier i kosmologi har vi ingen gode grunner til å tro at kristendommen er sann. Med hensyn på hvilke prediksjoner som gis og hvordan de har blitt testet har de hellige tekstene til sammenligning ingen ting å komme med. Så hvorfor tro på den?

For å vise hvilken evidensiell avgrunn kristendommen står overfor, går vi for argumentets skyld med på at kausalargumentet er overbevisende og at Big Bang (derfor) peker på en gudommelig årsak. Men dette sier likevel ingenting om kristendommen. Det meste det sier er at et noe har forårsaket (hva enn det betyr) Big Bang, et noe vi kaller "gudommelig". At bibelen skulle beskrive noe av dette eller noe annet sannferdig er en helt annen hypotese, og en hypotese uten noen som helst vitenskapelig forankring. Selv om vi altså skulle gå med på kausalargumentets gyldighet og at Big Bang impliserer en slags skaper, hypotetisk sett, er det ingen kobling til jomfrufødsler, Jesu oppstandelse eller andre uvitenskapelige fantasier Bibelen er full av.

Når kristne, eller andre religiøse for den saks skyld, argumenterer for gud ved bruk av vitenskapelige teorier, så må de i ydmykhetens navn innrømme at det i beste fall viser til en deisme og ikke til noen personlig gud.

Kristendommens apologeter kan i hvert fall ikke gå tilvåre ledende vitenskapelige teorier for å finne støtte for guds eksistens.

Publisert på Minervanett.no 14.05.14.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt