Guri Riksaasen

14

Ærlighet i tiggernes tid

Hva er det i tilværelsen til denne observante og sterke kvinnen som gjør at hun velger å komme til Oslo for å sove ute og tigge sammen med mannen sin? Har hun det ikke bedre i sitt eget hjem?

Publisert: 8. mai 2014

Jeg ble kjent med Elena da hun hadde sin faste tiggerplass utenfor kontoret der jeg jobber. Jeg ble glad i Elena. Varmen, nærheten og humoren hennes skapte et tomrom i meg da hun reiste i august. I oktober-november kom hun og mannen tilbake for noen korte uker og vennskapet vårt fikk utvikle seg. De spiste ved mitt bord og sov i min seng, og da de reiste inviterte de meg til sitt hjem i Romania.

I februar reiste jeg sammen med kjæresten min til den lille landsbyen hvor Elena og mannen bor. Jeg savnet henne og var spent påhvordan kvinnen jeg kjenner som varm, omtenksom og klok lever når hun ikke tigger pågata i Oslo. Og hva er det i tilværelsen til denne observante og sterke kvinnen som gjør at hun velgeråkomme til Oslo foråsove ute og tigge sammen med mannen sin? Har hun det ikke bedre i sitt eget hjem?

Vi fløy til Bucuresti og tok toget tre og en halv time vestover forbi Craiova i distriktet Gorj. Påveien såvi hus langs jernbanelinja som knapt var for kvisthaugeråregne. Andre steder såvi koselige tun med lave hus, klessnorer mellom frukttrærne, høner og småkjøkkenhager. Gjetere vandret tålmodig med småsaueflokker. Unge gutter sto bøyd over havarerte motorkjøretøyer i ulike faser av håpløshet og hoiet og vinket mot toget med latter i ansiktene. Kvinner med lange skjørt og skaut knyttet stramt i nakken fortalte oss at de var roma.

Elena, mannen hennes og en nabo møtte oss påen liten forblåst stasjon, og vi kjørte seks-sju kilometer til den lille landsbyen Tintaren hvor riksveien og jernbanelinja skjærer gjennom det flate, nakne landskapet. I Romania ble roma tvangsbosatt påslutten av femtitallet som en del av kommunistregimets assimileringspolitikk. I Tintaren bor alle roma i en og samme gate som strekker seg fra riksveien til jernbanelinja. Det er kanskje femti hus i gata, men det er ikke sålettåsi, for bak husene som ligger ut mot gata, noen av dem er riktig fine, er det brakker, hytter og skur hvor det ogsåbor folk.

Elenas hus har en smal gang og to rom. I gangen har hun et gammelt kjøleskap og en komfyr drevet påpropan og et smalt salongbord som fungerer som kjøkkenbenk. En enkel, grov stige leder opp til et kaldloft. Det innerste rommet er det minste. Påknappe ti kvadratmeter har de en seng, et lite bord med radio og speil i hjørnet, et hjemmesnekret bord som står inntil veggen og som flyttes fram til senga når vi skal spise, og en vedkomfyr med kokeplater. Veggene er sterkt rosa med veggtepper og falmede familiefotografier. Her sover de, lager mat, spiser og vasker seg. Vi fikk sove pågjesterommet som står klart for de seks voksne barna som nåbor i Italia, Spania og Frankrike.

Ingen hus i gata har innlagt vann. Da jeg hvisket’Elena, jeg måtisse’, tok hun hånda mi og leide meg pågjørmete stier til detåpne landskapet bak husene. Der er det en lokal søppelplass hvor de etter beste evne forsøkeråbrenne søppelet sitt, og utedoer i ulik standard pårekke og rad. Såvidt jeg kunne se hadde alle innlagt strøm. Både ved, propan og strøm er ekstremt dyrt. Hos Elena er det lys i alle rom, en enkel lyspære henger ned fra taket, og et blinkende madonnabilde pågjesterommet, men det er ogsåalt. Strøm er dyrt.Åholde varmen gjennom vinteren koster to, tre tusen norske kroner, alt ettersom hvor hard vinteren er. Det er mye når sosialstønaden er pårundt 200 norske kroner i måneden per person.

Ute i gata var det stille om formiddagen. Alle barna går påskole. De fleste fullfører 10år grunnskole, men fåfortsetter. Kvinnene bruker dagen påvasking og matlaging. Det er tidkrevende og tungt arbeid uten innlagt vann og med lite strøm. De mennene som ikke er påjobb, venter. De samles rundt gatas lille lokale butikk som ogsåfungerer som kafe. De snakker om hvor de har vært og hvor de skal dra. Mange hus står tomme fordi de som bor der er i Italia foråjobbe.Åjobbe kan bety alt fra småjobber i jordbruket, salg og tigging. I februar var mange i Italia fordi det er for kaldt nordover. De som har jobb her i området driver stort sett med salg av ulikt slag, både fordi Romania har en skyhøy arbeidsledighet hvor roma stiller bakerst i køen, men ogsåfordi lønningen for en lærer eller sykepleier er sålav at det knapt er tilåleve av. Tidligere hadde flere roma arbeid i jordbruket i Sør-Europa, men pågrunn av denøkonomiske krisen har disse arbeidsplassene forsvunnet. En nabo gjør det noksågodt påsalg av brukte klær, det var han som hentet oss i bil påtogstasjonen, men ogsåhan sliter med inntektene nå. Han forklarer at et stort problem er at mange roma har hatt uregistrert arbeid i andre land og dermed ikke har rett til pensjon. Nåsitter de igjen med en minimal sosialstønad som bare nesten fyller magen og som langt fra varmer huset. Elena og mannen hennes har mat og varme gjennom vinteren fordi de tigger i Oslo og låner av naboer.

Når barna kommer hjem fra skolen og kvinnene er ferdige med første arbeidsøkt, tar aktiviteten seg opp i gata. Folk kommer ut og slår seg ned påde mange benkene. Noen biler kjører fram og tilbake, men hest og kjerre er like vanlig. Mange hus befinner seg påulike stadier i byggeprosessen, men vi ser bare forsiktig byggeaktivitet i ett hus. Nysgjerrigheten påhvem de to norske er, er stor. Mange vil posere og fortelle sin historie. Det er mange historier. En eldre kvinne gjør sterkt inntrykk påoss når hun kommer med portrettet av sin avdøde datter og vil posere utenfor huset der hun bodde.

Når mørket faller slår kulda inn og gata tømmes pået blunk. Det gjelder ikkeåslippe kulda inn i kroppen. I mørket er det vanskeligåbalansere påden gjørmete stien til utedoene og løshundene gneldrer truende. Vi tisser i mørket bak huset påenkleste vis. Lys siver ut mellom plankene i et skur. Der bor Larissa pååtteår sammen med to brødre og bestemoren sin. Bestefaren er en kjent tigger i Oslo.

Er det sant at de som tigger i Norge tilhører eliten i Romania? Er det sant at de bor i palasser? Det er det ikke lettåsvare påut fra vårt lille besøk. Det er helt sikkert at ikke alle som trenger hjelp kommer seg til Norge eller andre steder. De som kommer til Norge, kommer fordi de har muligheten til det. De har en bil, eller kjenner noen som har en bil, eller låner penger til billetten og kommer ikke hjem før de kan betale. Akkurat nåer dette deres mulighet tilåskaffe seg mat og varme og kanskje bygge litt påhuset sitt og skaffe en framtid for barna. Det er det alle snakker om; barna. Larissa viser oss stolt skrivebøker fulle av sirlig løkkeskrift. Med mye fnising tester hun det hun har lært i engelsktimene påoss. Når jeg spør om hun vil gåpåuniversitetet i Craiova når hun blir stor, ler hun. Det er utenkelig. Hva slags framtid skal Larissa møte? Hvem skal sørge for at hun får utvikle sine talenter og bidra med sine ressurser i samfunnet?

Det er lettåvære enig i det opplagte i at fattigdomsproblematikken som fører tiggerne til Norge og Oslos gater, måløses i Romania av rumenske myndigheter og EU. Arbeidsplasser med en lønnåleve av og innlagt vann og kloakk foråfrigjøre kvinnenes tid og arbeidskraft måvære selvsagte og klare mål. Men det vil ta tiårågjenoppbygge en sunnøkonomi i et land som Romania. Norge kan ikke matche Romanias langsiktige mål med kortsiktige tiltak som ikke bidrar til annet ennåskåne de rike fra synet av de fattiges elendighet.

Selvsagt har Elena det bedre i sitt eget hjem, sitt eget land. Men akkurat någir det henne ikke mat påbordet og varme i ovnen.

Vår demokratisk valgte regjerings forslag til Stortinget om åla kommunene åpne for lokale forbud mot tigging handler dessverre ikke først og fremst om hvem de, tiggerne,er. Det forteller dessverre mest om hvem vi er og hvem vi vil være.

 

Takk til Thor Inge Kufaas for følge på reisen og gode råd.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere