Knefallet

Med Kina-vennen Børge Brende som utenriksminister, skulle alt bli så meget bedre. Isfronten etter tildelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo i 2010 skulle smelte. Nei til å møte Dalai Lama skulle utløse et kinesisk ja.

– Norges avgjørelse om ikke å møte Dalai Lama er en repetisjon av det samme feilgrep som mange andre har tatt, sier Sophie Richardson, Kina-direktør i Human Rights Watch. Hun tilføyer: – Hvilke andre avgjørelser vil Norge overlate til Beijing?

Det er oppsiktsvekkende at en erfaren utenrikspolitiker som Brende kunne ta så skammelig feil. Kina var naturligvis ikke fornøyd med at Norge ofret Dalai Lama på laksens alter, men ville ha mer. Landet krevde straks flere offer som langt på vei innebar kontroll over norsk politikk og norske prinsipper. Listen over kinesiske forventninger til Norge er lang. Grunnen til at dette skjer, er at de har sett at selv det rike Norge er et land de nå kan manipulere.

Etter hvert kan det gå opp for Brende og statsminister Erna Solberg at de blir nødt til å sette foten ned for ikke å tape selvråderetten og bli enda mer til latter og hoderystende fortvilelse blant menneskerettsforkjempere verden over. Da kan konsekvensene av deres nei til Dalai Lama bli langt mer omfattende og tirre Kina ytterligere. Kinas politikk overfor Norge går ut på å statuere et eksempel og inneholder trusler mot alle små land som våger å kritisere kjempen i øst.

– Å tillate Beijing å diktere hvem Oslo kan eller ikke kan møte, reiser spørsmål ikke bare om Norges uavhengighet, men også om landets egne prinsipper, sier Sharon Horn, administrerende direktør for Menneskerettigheter i Kina.

Samme dag som Dalai Lama forlater Norge, 9. mai, begynner Høyres landsmøte. Kanskje noen av delegatene vil støte på den smilende tibetaneren på Gardermoen når de strener mot Clarion Hotel? På landsmøtet vil statsminister og utenriksminister med patos snakke om alt Høyre har oppnådd, men i bakhodet hos delegatene ligger nok noen tanker rundt den skade de har påført Norge. Den eneste trøsten er kanskje at Høyres store sponsor og regjeringens fremste økonomiske bidragsyter, Stein Erik Hagen, nå er så fornøyd at han igjen foreslår å gi fredsprisen til Kina. Tanken på hva dette kan åpne av forretningsvirksomhet, må jo være forlokkende.

Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik mener det er uhørt dersom Kina krever at en norsk statsminister ikke gratulerer fredsprisvinnere som stormakten ikke liker. – Det er uansett en selvstendig vurdering som den norske statsministeren må ta, sier han til VG.

Det har også Erna Solberg sagt. Men etter det som nå har skjedd, kan vi tro på henne? Handling veier tyngre enn ord. Statsministeren og utenriksministeren står i fare for å bytte bort selvstendigheten mot kinesiske almisser. Og dette kan som allerede nevnt gå fra vondt til verre, når regjeringen stilles overfor kinesiske krav som selv en Solberg og Brende innser ikke kan oppfylles.