A-laget og B-laget

De som sterkest tar til orde for at de såkalt passive ikke bør ha samme innflytelse i kirken som de aktive (jfr. Ottosen), stiller egentlig spørsmål ved hele den demokratiske modellen som Den norske kirke er bygd opp rundt. Det hadde da vært spennende å høre hvordan Ottosen tenker å måle aktivitet. Ved opprop i gudstjenesten? Grad av innlevelse og puls under prekenen? GPS? For måling må jo komme som en konsekvens av Ottosens syn, ellers gir det ikke mening å operere med begrepene aktiv og passiv.

Dette bringer oss så over til neste dilemma: Har verdien av aktivitet dypest sett også noe å gjøre med teologisk grunnsyn. Ta meg for eksempel; jeg er over snittet tilstedeværende i kirkelige sammenhenger - inkludert gudstjenester - men har over mange år vært liberal i synet på homofilt samliv. Teller da mitt aktivitetsnivå nok for aktivitetsagentene, eller er jeg aktiv på feil premisser? Vil den kirkelige GPSen alltid plassere meg utenfor kirka, uansett hvor hardt jeg prøver?

De klatrer opp et rep dynket i olje som framfører synspunkter både om aktivitetsnivået og beveggrunnene til dem som melder seg ut av kirken. Enda nærmere et solid mageplask nærmer noen seg når det gjøres ukvalifiserte antakelser om kirkenærhet og kirkefjernhet for de resterende 3,8 millioner døpte som fortsatt ønsker å være en del av folkekirka Den norske.

Jeg tror mange aktivtetsideologer gjør lurt i å holde et litt fastere grep rundt den første steinen før de gjør flere forsøk på å dele Den norske kirkes døpte i et A-lag og et B-lag.