Verdidebatt

Hvorfor eksisterer noe?

Eksistensen blir vanligvis tatt for gitt. Men jeg vil hevde at noe av det aller merkeligste og uforklarlige for oss mennesker er at det overhodet eksisterer noe som helst. Ved nærmere ettertanke er det ytterst merkverdig.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

De fleste debatter om Guds eksistens ender gjerne med mye temperatur og lite lys. Eksemplene her på Verdidebatt er like mange som demonene i svinene ved Gennesaretsjøen, nemlig legio. Mønsteret er gjerne at en eller annen kommer med argumenter for Guds eksistens for så å bli møtt av en hærskare av mer eller mindre opplyste antiteister av ulike avskygninger og temperamenter. Utbyttet av å følge med på disse debattene er omtrent like stort som å spise luft, nemlig null og niks.

En vesentlig årsak til at slike debatter er så lite givende tror jeg er å finne i at det i utgangspunktet blir stilt feil spørsmål. Det å kunne stille de riktige spørsmål er ofte en døråpner til ny og dypere erkjennelse, til å kunne betrakte et tema eller problem fra en annen innfallsvinkel, og til å kunne se ting på en ny måte og komme seg ut av fastlåse tankemønster.

En annen årsak til at debatter om Gud ender med høy temperatur og lite erkjennelse er at begrepet «gud» er langt fra entydig. Jeg vil hevde at det er en ytterst krevende oppgave å forstå hva de store klassiske tradisjonene forstår med «Gud» og «guder».  Få begreper er belemret med så mye historisk og personlig «slagg» som begrepet Gud. Man kan godt hevde at begrepet for alle praktiske formål er ubrukelig og at vi bør finne opp et annet begrep for å betegne den virkelighet som de klassiske og mer sofistikerte tradisjonene forstår med begrepet Gud.

Gjennom hele menneskehetens historie tror jeg det fins en sterk tendens til å forestille en slags «demiurg» som har designet verden og alt som er i den. Det er jo Platon i Timaios som innfører forestillingen om en demiurg som verdens Skaper. Senere har denne forestilling dukket opp med jevne mellomrom, og kanskje særlig etter at det mekanistiske verdensbilde fikk sitt gjennombrudd etter Newton.  Demiurgen ble av gnostiske retninger i antikken oppfattet som ond, fordi han var skaperen, eller kanskje rettere, designeren, av den materielle verden med alle dens ufullkommenheter.

Det er mulig, vil jeg anta, å argumentere for at de fleste debatter for eller mot «gud», egentlig er debatter for eller mot en demiurg eller en designer. Fra senmiddelalderen og utover mot den moderne tid skjedde det et forfall i tenkningen om den guddommelige virkelighet. I de klassiske teistiske tradisjonene hørte Gud og verden ikke hjemme i det samme koordinatsystem, så å si, fordi det var snakk om to helt forskjellige kategorier virkelighet. Mellom den guddommelige virkelighet og den skapte virkelighet forestilte teologene seg et uoverstigelig gap, en kløft som gjorde det umulig å tenke eller forestille seg Guds vesen eller essens.

Men i tidlig nytid ble det mer og mer vanlig å oppfatte Gud som tilhørende verden, han ble langt på hjemmehørende i samme koordinatsystem som den skapte og foranderlige verden. Følgelig ble det mer og mer vanlig å oppfatte gud som en del av den virkelighet vi alle tilhører, og plutselig har Platons demiurg dukket opp. I kombinasjon med fremveksten av det mekanistiske verdensbildet er ikke vegen lang til å tenke seg gud som en slags første årsak som setter verden i gang for siden å overlate den til seg selv, omtrent som ei klokke blir overlatt til sin egen skjebne etter at klokkemakeren er ferdig med sitt verk.

Når slike primitive og vulgære forestillinger om guddommen får feste seg i en hel kultur, er ikke vegen lang til ulike former for ateisme. Det å ta avstand fra slike vulgære forestillinger vitner om et visst høysinn, eller kanskje bedre et slags profetisk klarsyn for hva som kan godtas og hva som ikke kan godtas. Når jeg leser hva de såkalte nyateistene skriver, virker det ganske selvinnlysende at det er tanken om en demiurg de tar avstand fra. Jeg har i alle fall ikke lest et eneste ord hos Richard Dawkins som indikerer kjennskap til den klassiske teismen med læren om Guds enkelthet eller simplisitet. Denne mangelen på innsikt er vel kanskje ikke så merkelig all den tid kristne i stor grad selv oppfatter og snakker om Gud omtrent som en demiurg, eller som et vesen som er i virkeligheten og ikke en virkelighet som omfatter hele den fenomenale verden. For dersom vi tenker oss gud som et slags vesen som svever rundt i det ytre rom og styrer hendelsene her på jorda med en slags fjernstyring, er det åpenbart at vi er langt borte fra den bibelske og klassiske gudsforståelse. Ateisme er langt å foretrekke fremfor en gammel mann med hvitt skjegg i en eller annen fjern galakse.

All tenkning må ta utgangspunkt i den fenomenale verden. Dette bør være rimelig selvinnlysende. For hva annet har vi å ta utgangspunkt i? Vi må jo begynne der vi er og den virkelighet vi er og forsøke å orientere oss derfra og ut til hva til en mer eller mindre dekkende forståelse av hvordan virkeligheten henger sammen.

Noe av det første vi mennesker lærer er at ting kan gå i stykker. Mange tårer har gjennom tidene runnet nedover mangt et barnekinn i fortvilelse over at en leke eller en ball har gått i stykker. Sykler og biler, hus og hytter, klær og sko, eller hva du har, det varer ei kort stund og går i oppløsning. At noe kan gå i stykker eller oppløses indikerer at det har i seg selv ikke det prinsipp som holder det sammen. Eller sagt på en annen måte, det at noe sammensatt, som jo alt fysisk er, kan oppløses, viser at det ikke eksisterer nødvendig, men at det eksisterer kontingent. Det at noe er kontingent betyr jo at noe ikke behøver å være, det kan tenkes at det ikke er.

Den fysiske virkelighet er en sammensatt virkelighet fordi molekyler og atomer er sammensatte virkeligheter. Det betyr at de eksisterer ikke nødvendig. For de kan knuses og brytes ned og gå i oppløsning eller endre tilstand. Med andre ord må den fysiske virkelighet være kontingent, og det kan godt tenkes at det ikke finnes noen fysisk virkelighet. Det store spørsmålet er da: Hvorfor eksisterer det en fysisk virkelighet?

Eksistensspørsmålet ser ut til å være et spørsmål vitenskapen aldri kan svare på. For vitenskapen må alltid forutsette at det den studerer eksisterer, eksistensen kommer alltid forut for vitenskapen, og ikke som et resultat av et eller annet forsøk. Vitenskapen må forutsette at den fysiske virkelighet er alt som er, og den kan bare studere og forsøke å beskrive de lovmessigheter som synes å gjelde for denne virkelighet. Men det å si noe om hvorfor det overhodet eksisterer en fysisk virkelighet kan derfor aldri bli et vitenskapelig spørsmål.

I all hovedsak synes det å være to ulike svarmuligheter på eksistensspørsmålet. Det ene svaret går ut på at det finnes ingen årsak til at den fysiske verden eksisterer. Den kontingente verden er oppstått av intet uten noen grunn og den holdes oppe av intet. I så fall er det snakk om mer enn magi. For kaninen som blir tryllet fram er i det minste avhengig av at det finnes en magiker som kan trylle og som har til hensikt å trylle fram en kanin.

Den annen forklaring er at det må finnes en nødvendig og ikke-fysisk, ikke sammensatt eller simpel virkelighet, som er all værens grunn og som holder den kontingente verden oppe fordi den selv er nødvendig og absolutt. Denne virkelighet kan ikke være fysisk av de grunner som er angitt, nemlig at den fysiske verden er kontingent og dermed ikke nødvendig. Noe kontingent kan nemlig ikke være årsaken til at det eksisterer en kontingent virkelighet. Alle de store teistiske tradisjonene har alltid funnet den siste muligheten mest rasjonell. Det gjelder hinduismen, jødedommen, islam og kristendom. I seinere tid har det blitt en motesak å holde den første muligheten for rasjonell. Men hvordan kan det være rasjonelt å tro at noe kan komme av intet uten noen årsak? Hvor finnes det evidens for et noe slikt? Har noen sett en kanin poppe fram ut av det store intet?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt