Katolsk flerguderi

I yngre dager hadde jeg en venninne fra et katolsk land i Europa. Hun var oppdratt til å fremsi bønner til helgener og kunne flere av dem på rams. Etter hvert som tenårene svant ble hun bekymret for at hun fortsatt ikke hadde fått seg en kjæreste, og syklet derfor ukentlig til nabobyen hvor et kapell var vigslet til en helgen som nettopp var behjelpelig med å ordne romantiske allianser for sine tilbedere. Hun tente sine lys, knelte og fremsa sin bønn til denne helgen. Men effekten uteble, og tilslutt oppgav hun denne metoden og flyttet til Norge, bort fra småbyen til et åpnere og friere miljø, hvor hun kunne gjøre sine egne valg – og ble en omsvermet ung dame. Hun forlot både sin tro og sin kirke. En del år senere ble jeg med henne på en tur til hjemlandet, hvor hun hadde frydefull glede av å stikke innom flere kirker og forsyne seg med hellige lys som ble tatt med hjem til Norge som hevn.

Daglig er det hundretusener av katolikker som kneler eller står med bøyd hode foran bilder av helgener og fremsier sine bønner, altså til døde mennesker som har fått status som bønnesvarere med mirakuløse evner.

Jeg mener denne helgendyrkelse er en primitiv form for flerguderi (polyteisme) , som i ulike versjoner gjenfinnes i religiøse tradisjoner som de fleste av oss er oppdratt til å avvise som avguder. Man både lovpriser og ber til mennesker som blir gitt overmenneskelig status i himmelen. I kirker over hele verden er det egne altere til disse, troende kneler for dem og ber ritualiserte bønner. Det kan da ikke være tvil om at slik praksis bryter med forestillingen om monoteistisk kristendom, selv om det også i dette hierarkiet av mektige vesener også finnes en ”hovedgud”. Katolske apologeter sier at helgnenes oppgave er å gå i forbønn for de troende, og derved utføre en mindre ”guddommelig” handling. Men uansett har disse himmelske vesener en selvstendig funksjon, og relaterer seg direkte til den håpefulle jordiske tilbeder. Kirkens egne ritualer åpner ikke bare for en forbønnsfunksjon, hvor helgenenen viderebringer den troendes bønn. Helgnene lovprises og æres som selvstendige himmelske vesener, både gjennom ritualisert hyllest, lys, kneling, offer og glorifiserte bilder i egne kapeller.

Jomfru Maria står her selvsagt i en særstilling, med en posisjon i verdens katedraler som overgår endog mange hinduistisk gudeskikkelser (Verdens mest polyteistiske religion). I vårt eget land stusses det ikke over følgende lovprisning:

 "Hellige Maria, Jomfru og Mor, du Dronning over Nordens land, med alle slekter priser vi deg salig,"

Og den fromme eller nødstilte sjel kan be om hjelp på følgende måte til et hundretalls av helgener:

 "Mikael, Peter, Johannes. Andreas, Lavrans. Thomas, Olav, Klement og Nikolas. Alle helligmenn, pass godt på meg, natt og dag, livet mitt og sjelen min."

Jeg forundres over at ”opplyste” venner ved konvertering og medlemsskap bidrar til å legitimere den katolske kirkes syn på homofili, abort, skilsmisse og gjengifte. Men i like høy grad stusser jeg over at de samtidig bidrar til å støtte og opprettholde en helgenkultus som overgår hva som helst innen den alternative New Age-kultur eller den karismatiske pinsetradisjon.