Verdidebatt

Gubben Noah

Er historien om Noahs ark vanntett? Du stiller feil spørsmål.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Humaniora- og klimakrisen: Den norske Noahs ark-mottagelsen kan gi oss noen hint om begge deler.
    
(Trykket i Dagbladet, 23. april.)

NOAHS ARK HAR PREMIERE på norske kinoer, og mottagelsen blant de mer prosaisk anlagte av oss, fornekter seg ikke. Alle verdens dyr i én båt? Hallo, liksom.

Eller som en ertelysten Birger Vestmo i NRK spør i sin filmomtale: «Hvordan skal én eneste DNA-linket familie kunne klare å gjenbefolke en hel klode?».

Erlend Loe, undertiden Aftenpostens utsendte, er også bekymret for menneskehetens slektslinjer: «Den forstyrrende tanken man sitter igjen med er: Hvem i all verden skal befrukte dem som skal føre livet videre?»

Befruktningslære, altså. Man blir nødt til å spørre seg: Har de enkelt og greit ikke forstått hva en mytologisk fremstilling er for noe? Var det ikke hint nok at Noah brukte 120 år på å ferdigstille arken? Eller at han ble 950 år gammel?

Sitter Erlend Loe med den samme «forstyrrende tanken» når Peer Gynt rir på en reinsbukk og overlever fallet fra Gjendineggen og helt ned i Gjende?

Hallo, liksom. Det er jo et fall på flere hundre meter!

For spørsmålet er selvfølgelig ikke om historien om Noah er troverdig eller sann, hva nå det skal bety, men hvilke sannheter den forteller oss. Om mennesket. Og menneskets plass i verden.

Det er dette som er hele poenget med allegorier og myter. De er ikke sanne i en eller annen snever, historisk forstand – men det betyr ikke at de er usanne.

Kanskje var det et arbeidsuhell, for dette vet språkarbeideren Erlend Loe utmerket godt. Ta bare hans egen Naiv.Super. (1996), er den sann? Tja, det spørs helt hva du mener. Den har naturligvis ingen historisk faktisitet. Men det betyr ikke at den er usann. Den sier masse sant om unge menn på nittitallet. Ja, vil jeg hevde, bedre vitnesbyrd kan knapt oppdrives.

For sannhet er ikke utelukkende knyttet til ett språkspill, eller én måte å bruke språket på. Språket er rikere enn som så, og måten det uttrykkes på må forstås innenfor sin kontekst eller erkjennelseskategori.

Tenk på den to år gamle jentungen som kommer hjem fra barnehagen med en tegning av mor. Dette er jentas språk, og det er selvfølgelig fullstendig irrelevant om tegningen gir et «riktig» bilde av mors ansiktstrekk. Dette vil enhver mor kunne underskrive på: tegningens verdi avhenger på ingen som helst måte av dens tekniske utførelse.

Det er noe annet som er langt viktigere. At den uttrykker noe som er sant. I dette tilfellet vil den for eksempel lære oss at mennesket er et vesen som er i stand til å elske – og til å uttrykke det.

Og hadde tegningen vært noe sannere om streken var mer presis? Nei, slett ikke. For det er altså ikke strekens pålitelighet som er interessant, men hva den betyr. Tilsvarende med Noahs ark: om fortellingen er «plausibel» har ingenting med saken å gjøre. Spørsmålet er hva den betyr.

Å etterlyse arkens historiske meritter er derfor like tåpelig som den liksom-belevne storebroren som henger seg opp i at lillesøsterens tegning av mor er «feil». Ja, den «er ikke maken» og nesa er plassert over øynene. Men hva så?

Denne veslevoksne storebroren er ikke helt tatt ut av lufta. I norsk offentlighet finner vi eksempler på mennesker – både apologeter og religionskritikere – som i fullt alvor diskuterer Noahs (u)mulige reise i lys av meteorologi, ark-eologi, zoologi, geologi, ingeniørkunst, matrasjoner, sjøvettregler og i det hele tatt.

Slik har det altså blitt. Det er en offentlighet der hele erkjennelseskategorier avvises fordi de er «unyttige» eller «urealistiske». Snusfornuften herjer med skjønnånden. Det er dette som er krisen i humaniora.

For nedbørsmengder eller forplantningsstrategier for x antall år siden kan ikke ingeniøren Noah lære oss noe som helst om. Det ligger hinsides fabelens fullmakter. Det er så man begynner å lure – har de ikke lest sin Karl Ove Knausgård? For Knausgård skriver med kraft og bravur om Noah i En tid for alt (2004). Og vet du hva? Ikke et eneste sted blir han distrahert av tanken på hvordan «en DNA-linket familie kunne klare å gjenbefolke en hel klode».

Så hva skal vi med historien om Noah?

Det finnes det – naturligvis – ikke noe fyllestgjørende svar på, men vi kan merke oss tre motiver: Fordervelsen, ansvarliggjøringen, håpet.

For det første: Flommen, ødeleggelsen, vannet og kaoset er voldsomme metaforiske uttrykk for menneskets selvforskyldte destruksjon. Dette har fått en helt ny klangbunn mot vår tids største utfordring: klimakrisen. Barnets krusedull kan fortelle oss noe om kjærligheten som ikke Shakespeares sonetter kan. På tilsvarende vis kan historien om Noah være vel så egnet til å vekke oss fra vår karbonslummer, som den nye, alarmerende delrapporten til FNs klimapanel (offentliggjort 31. mars). Her kan Noahs påminnelse gi oss et nødvendig tupp i ræva.

To: Ansvarliggjøringen. Det er mennesket – ingen skjulte, irregulære krefter – som forderver og ødelegger jorden. Dette er radikalt. Om mennesket er problemet, er også mennesket løsningen. I dette ligger ingen resignasjon, men kimen til en ansvarliggjøring. Noahs mandat plasserer mennesket i sentrum av en lovmessig verden som styres etter et sett naturlover. Her er spiren til hele den moderne økofilosofien (mennesket som forpakter) og den naturvitenskapelige metode (mennesket om utforsker).

Tre: Håp. Å strebe etter en bedre verden har sin forutsetning i håpet; at krafttaket har en hensikt. Det er ikke håp som i passiviserende fortrøstning («det ordner seg nok»), men som i mobilisering og virketrang. For bærekraftige løsninger finnes. En båt kan bygges. Og i enden av fortellingen finnes det en regnbue – en pakt og et tegn på at det nytter.

Men det krever innsats. Bare spør Noah.


Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt