Verdidebatt

Likegyldighet er folkekirkas lim

Når det kirkelige etablissementet legitimerer sin status gjennom de medlemmene som ikke finnes i kirkebenkene, er service-kirka et faktum. En vi-både-ringer-og-bringer-kirke, blir fort en hul konstruksjon, og likegyldighet fungerer dårlig som lim.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det ble ikke ja til vigsel for likekjønnede i Den norske kirke i denne omgang. De fleste er nok likevel enige om at det bare er et tidsspørsmål før homofile kan vies også innenfor kirkeveggene. Men før kirka tar opp neste runde i homokampen, må vi ta debatten om folkekirka.

La meg innledningsvis si følgende: Jeg er en av dem som er mektig skuffet over Kirkemøtets vedtak. Og når jeg nå stiller spørsmålet om hvem Den norske kirke er, så handler ikke det om hvem som en gang skal få sitte til bords i Guds rike. Det er riktignok vanskeligere for en rik nordmann å komme inn i Guds rike enn for en Porsche å komme gjennom et nåløye. Men som kjent: Alt er mulig for Gud.

Alt er imidlertid ikke mulig for Den norske kirke. For Kirkemøtet var det ikke en gang mulig å samle seg om et vedtak for hvordan man fremover skal forholde seg til homofile og ekteskapsinngåelse. I etterkant er det blitt mye bråk. På sosiale medier raser mennesker over kirkas diskriminering. Den norske kirke er i utakt med folket, sies det. Og det er ingen tvil om ar kirka har et problem. Men problemet er det motsatte: at folket i folkekirka ikke definerer seg som kirka. Og for meg kan det se ut som om homosaken i stor grad handler om en legitimering av denne distansen. Kirkas påståtte mørkemenn er lette å ty til når kirkemedlemmer forklarer hvorfor de bare går i kirka når de ”må”.

For de som nå skriker høyest og truer med å melde seg ut: Går de på gudstjeneste når ribba ikke steiker i ovnen? Stemte de ved siste kirkevalg? Har de noen gang kokt kirkekaffe eller bakt kringle eller vært på dugnad på menighetshuset? Ville de følt seg bekvemme med å stå i kirkedøra og ønske menigheten velkommen søndag kl.11? Homosaken mener de mye om. Men i påska er afterski viktigere enn korsfestelse.

På twitter hevder biskop Sommerfelt at kirka er det samme som alle døpte. Teologisk sett må han gjerne hevde det. Men når det kirkelige etablissementet legitimerer sin status gjennom de medlemmene som ikke finnes i kirkebenkene, da er service-kirka et faktum. En vi-både-ringer-og-bringer-kirke, blir fort en hul konstruksjon, og likegyldighet fungerer dårlig som lim.

Jeg tror Den norske kirke må ta inn over seg at folk flest er mer engasjert i å pusse opp huset enn i Kristi oppstandelse. Det har sine åpenbare utfordringer å være kirke i et rikt velferdssamfunn. Få trenger kirka som sikkerhetsnett. For den som er vant til å kunne shoppe det man ønsker seg, er kirkas budskap og forpliktelse sjelden fristende nok. Og det bør ikke kirka prøve å være heller. PR-byråer bør vi ligge langt unna. Når evangeliet møter virkeligheten er det ikke med silkehansker.

Kirka skapes ikke ovenfra. En kirke kan ikke vedtas. Ei heller av et samlet Storting. Kirke er noe som blir til. Nedenfra. Når folk møtes og feirer gudstjeneste, når de deler tørr kjeks og avalkoholisert vin, når de engasjerer seg, snakker, baker, strikker og deltar. Det er da kirka blir til.

Kirka er folk. Men homofilisaken har nok en gang vist oss at folkekirka er en illusjon.

På trykk i Aftenposten 23.04.14

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt