Verdidebatt

Pene mennesker er mer intelligente

Fra tid til annen beveger vitenskapen seg inn på områder der vi foretrekker en enighet mellom natur og våre oppfatninger om det politisk korrekte. Men naturen tar ingen slike forbehold.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Når noe er for godt til å være sant, så stemmer det som regel ikke. Dette gjelder i vitenskapen som ellers. Derfor ble jeg mistenksom når jeg i Viten-seksjonen i Aftenposten 18.04, i artikkelen Vi tror de pene er flinke, kunne lese at det ikke er noen kobling mellom intelligens og skjønnhet, selv om vi har en tendens til å tro det. Er naturen virkelig så politisk korrekt?

Nei. Magasinet Phychology Today har en spalte der evolusjonspsykologen ved LSE Satoshi Kanazawa skriver om harde fakta om menneskenaturen, kalt The Scientific Fundamentalist. Kanazawa skriver om nettopp dette. Undersøkelser med langt større tallmateriale viser en sterk korrelasjon mellom intelligens og attraktivitet. Faktisk så er intelligens like sterkt korrelert med attraktivitet som med utdannelse.

Hvorfor er det slik?

For det første så ville et fravær av kobling være veldig merkelig gitt det man vet om genetikk og evolusjon. Både intelligens og fysisk attraktivitet er trekk som i høy grad er arvelige. I den evolusjonære historien til mennesket har vi grunn til å anta at intelligens har vært en viktig faktor i å øke individets 'fitness' og sosiale status i gruppen. Spesielt hos menn medfører dette gjerne å få avkom med de mest attraktive kvinnene. Dette fører så til en oppsamling av gener for intelligens og attraktivitet hos de samme individene, da avkommene får begge deler (uavhengig av kjønn).

Alternativt så kan det være at samme gener uttrykker begge trekk. Det vil si, personer med en sunnere genetisk profil samtidig er mer intelligente og mer attraktive.

Uansett hvilken av disse to forklaringene er riktige, så er det et faktum at intelligens og skjønnhet har en viss kobling.

Sannheten i tallene

I studien Aftenposten refererer til var det brukt en forholdsvis liten gruppe mennesker (40 kvinner og 40 menn). I tillegg kan det være andre forhold i studiedesignet som gjorde at denne effekten uteble. Datagrunnlaget i studien til Kanazawa derimot er langt større. Denne studien – The National Child Development Study (NCDS) – inkluderer alle barn født i Storbritannia i løpet av en uke (mars 1958), hele 17 000 barn.

For alle disse barna ble deres lærere spurt om gi en fysisk beskrivelse av dem, både ved en alder av 7 og 11 år. Barn som ble beskrevet som attraktiveved begge tilfeller, ble definert som attraktive. Videre tok disse personene 11 forskjellige kognitive tester ved 7, 11 og 16-års alder. Her fant de en signifikant korrelasjon (0.381) mellom gruppen attraktive og intelligens. I snitt hadde gruppen attraktive mer enn 10 IQ-poeng over gruppen ikke-attraktive (104,23 og 91,81).

Denne korrelasjonen er som nevnt like stor som korrelasjonen mellom intelligens og skolegang/utdannelse. Det betyr i praksis at hvis du leter etter indikasjoner om noen er intelligente, så vil det være like effektivt å se hvor attraktive de er som det er å undersøke deres skolemessige bakgrunn.

Skjønnhet er objektivt

Men hva er skjønnhet? Det er en ganske vanlig oppfatning at skjønnhet er subjektivt – selv om all erfaring jo tyder på det motsatte, tenker man seg om. Det er ikke vilkårlig hvem som blir ansett som attraktive. Selv om det er variasjoner i smak og behag, er det likevel en stor nok overlapp til å utgjøre en form for objektiv konsensus. Dette gjelder heller ikke bare innenfor én kultur, men er et universelt resultatstandarder for skjønnhet er like på tvers av kulturer. De er medfødt.

Disse standarderene er symmetri, "gjennomsnittlighet" og sekundære seksuelle indikatorer. Symmetribetraktninger, både for hele kroppen, men spesielt ansiktet, sammenfaller med våre oppfatninger om skjønnhet. I tillegg er symmetri et matematisk og dermed kvantifiserbart trekk, noe som har gjort det mulig å lage dataprogrammer som kan regne ut skjønnheten til et ansikt, et mål som i stor grad sammenfaller med våre oppfatninger om skjønnhet.

Symmetri er en egenskap som henger nært sammen med fysisk helse. Parasitter og kontakt med giftige stoffer (patogener) under utviklingen tenderer å forstyrre symmetrien. Det samme gjelder genetiske feil, som ved mutasjoner og innavl. I miljøer der farer som parasitter og patogener er større, legges også mer vekt på fysisk attraktivitet når det gjelder valg av make.

"Gjennomsnittlighet" er en litt kjedeligere egenskap. Alle våre trekk, deres lengder, bredder, størrelser, har en normalfordeling i befolkningen. Ekstremt få har ekstremt stor nese, osv. Gjennomsnittet for hvert trekk spiller også inn på hva vi finner attraktivt: Jo nærmere midtverdien, desto mer attraktivt.

Den siste kategorien, sekundære seksuelle indikatorer, går på ytre trekk som er viktige i seksuell seleksjon. Disse er forskjellige for kjønnene. Dette er trekk som har blitt frem fremvalgt formodentlig på grunn av deres koblinger til økt 'fitness' hos bæreren. Dette er trekkene vi finner sexy.

Et litt morsomt eksempel her er stor hake hos menn og store øyne og stor panne hos kvinner. Menn har tross alt en tendens til å lene hodet bakover, få haken til å virke større, når de viser seg frem, mens kvinner gjør det motsatte, lener hodet ned, for å få øynene og pannen til å virke større.

Sivilisasjonens modererende effekt

På lik linje med symmetri, har også disse sekundære seksuelle indikatorene varierende styrke med hensyn til miljøet. Selv om de alltid har en viss virkning, kan de i visse miljøer få økt virkning, gjerne i de miljø der trekket indikatoren er ment å signalisere, blir viktigere for overlevelse. For eksempel i utrygge miljøer, med utbredt vold og usikkerhet, er typiske alfahann-egenskaper ansett som mer tiltrekkende for kvinner enn i tryggere miljøer. Logisk nok.

Mer generelt kan vi si at sivilisasjon, i betydningen tryggere forhold og mer frihet og velferd, har en modererende effekt på vår evolusjonære arv, eller ballast. I studien artikkelen i Aftenposten skriver om legger man raskt skylden på århundregammel kulturell ballast når det gjelder hvorfor vi tror pene mennesker er mer intelligente, særlig våre stereotypier på hvordan intelligente mennesker ser ut. Selvfølgelig har kulturen en del å si når det gjelder våre stereotypier. Men som vi har sett, tar vi faktisk ikke feil når vi tror det er en forbindelse mellom disse to trekkene.

Høna eller egget?

Slike spørsmål, om det er kultur eller natur, har gjerne 'begge deler' som svar. Men man bør også spørre seg om opprinnelsen til kulturelle trekk, spesielt når de er, slik vi så skjønnhetsstandarder er, tverrkulturelle. Det at noe er kultur trenger ikke si at det ikke er natur. Kultur er en del av naturen, noe som har evolvert frem i og av naturen. Noen om ikke alle våre kulturelle fordommer, gjenspeiler faktisk objektive trekk ved virkeligheten. Som en kobling mellom skjønnhet og intelligens.

En innvending mot lærernes dommer om elevenes attraktivitet har vært at kanskje de fant intelligente elever mer attraktive fordi de var mer intelligente. De var tross alt lærere. Men som Kanazawa skriver, har resultatet blitt replisert i studier der man kontrollerte for dette. Grunnen til at lærerne syntes intelligente elever var fysisk attraktive er enkelt og greit fordi de er det – statistisk sett.

Filosofen David Hume advarte om den naturalistiske feilslutningen, nemlig å slutte seg fra hvordan ting er til hvordan ting bør være. Vi må også passe oss for den omvendte feilslutningen, en vi kan kalle den politiserte feilslutningen: ikke å slutte fra bør til er. 

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt