Ukrainsk skjebnespill

Nedtellingen i den ukrainske krisen er i full gang. Innen presidentvalget 25.mai vil det bli avklart hva Putin vil foreta seg med resten av Ukraina etter at han innlemmet Krim i Russland. Og vi vil få se om NATO og EU er i stand til å komme med troverdige reaksjoner.

I løpet av denne tiden vil det også vise seg om de ukrainske politikerne er i stand til å forhindre at landet blir enda mer splittet på grunn av en lov som diskriminerer alle andre språk enn ukrainsk, og det er ikke bare russisk, men også ungarsk, tsjekkisk, slovakisk, polsk og ruthensk. Og så er det jo også viktige ukrainske forfattere som skriver på russisk. Vi vil også få se om høyresidens krav om et drastisk oppgjør med fortiden fører til at hundretusener i offentlig forvaltning blir satt på gata.                                                                                                 Og ikke minst vil vi få oppleve ukrainernes reaksjon på at de allerede lave lønningene reduseres og at prisene på nesten alt går opp – bensin, olje, elektrisitet og varer som alle er avhengig av. Det fra før utarmede ukrainske folket vil oppleve at EU med Det internasjonale pengefondet, den europeiske sentralbanken og andre finansinstitusjoner ikke er noen snille julenisser. De skal ha sikkerhet for sine transaksjoner. Også presset fra EU-landenes egne arbeidsledige øker som jeg nylig så i Spania, der en hel generasjon er dypt fortvilede unge går til demonstrasjoner som regjeringen i Madrid tror den kan kvele med forbud som vi ellers forbinder med Russland og dets forbundsfeller.

Det blir i sannhet en dramatisk tid, og som gamle folk sier i Russland og Ukraina: Det er i vårmånedene det dør flest, for da bryter det nye frem og det gamle bukker under. Overgangen fra sosialisme og diktatur til kapitalisme og demokrati gikk overraskende fredelig i alle Warszawapaktlandene bortsett fra Romania, og selv i Russland har tapet av menneskeliv vær begrenset når man tenker på hvor enorme omveltningene var. Men Ukraina og andre tidligere sovjetrepublikker som ikke kom inn i NATO og EU, møter nå veggen.

I ytterste fall er det et spørsmål om vi i Europa skal få oppleve en ny istid som gir assosiasjoner til den kalde krigen, men som ikke blir en ren repetisjon av den. Faren for en militær konflikt mellom NATO og Russland er neppe særlig stor, for den kan utvikle seg til atomkrig. Russerne er i dag mer avhengig av kjernevåpen enn de var den gangen de hadde en konvensjonell overvekt i Europa, og i de fleste NATO-land har det i flere år vært nedrustning. Det tidligere så sterke tyske Bundeswehr er det nå ikke så mye igjen av, knapt nok til de operasjonene som FN, EU og NATO står bak i den tredje verden. Forbundsrepublikken er kanskje det mest antimilitaristiske landet i Europa i dag, og intet parti der vil overleve dersom det går inn for full gjenopprustning.

De vestlige sanksjonene irriterer russerne og styrker Putins stilling enda mer på hjemmebane. De er dessuten ikke særlig effektive. Å nekte en ultranasjonalist og antisemitt av en mediemann adgang til Norge er bare kakepynt; han kunne vi godt ha unnvært uansett. At vi innstiller planlagte fellesøvelser med russerne er heller ikke så viktig, for det sikkerhetspolitiske og miljømessige samarbeidet vi har i nord, er det ingen norsk politiker, militær eller embedsmann som vil skrote.

STATOIL fortsetter sine drøftelser med russerne som om intet var hendt. Og nede på kontinentet, først og fremst i Tyskland, men også i Frankrike, gjennomføres det bare noen kosmetiske sanksjoner mens det som virkelig betyr noe, fungerer normalt. Tysk storindustri sendte sine toppfolk til Russland like etter at Putin tok Krim. Saken er at økonomiske sanksjoner som virkelig ville smerte russerne, rammer de gass- og oljeavhengige europeerne. Alt snakket om gass fra Nordsjøen eller fra de amerikanske skiferfeltene er bare tøv. Det vil ta år å erstatte russerne.

I ukene fremover vil vi få oppleve en propagandakrig der russerne hyrer inn amerikanske PR-eksperter og benytter seg av alle de knepene som vi kjenner fra den vestlige forbruksreklamen. Selv om mye av det som sies fra russisk side er rent tøv, så har det sin virkning. I Tyskland er opinionen mindre kritisk innstilt til Putin enn politikerne og journalistene, og det samme er sannsynligvis tilfelle i Norge skal man dømme etter det om skrives på nettet.

Det avgjørende frem til 25. mai er om valgene i Ukraina kan avvikles på en måte om tilfredsstiller demokratiske krav og at ikke motsetningene i det ukrainske samfunnet øker. Ved noe som egentlig er en tilfeldighet, men symbolsk viktig avholdes valget i Ukraina på samme dag som 28 EU-land skal velge representanter til det europeiske parlamentet. Alle lokalvalg og meningsmålinger viser at høyrepopulistene i vest vil ha fremgang. Men de vil ikke automatisk være forbundsfeller til ukrainske høyreekstreme dersom det blir snakk om å subsidiere ukrainere på vesteuropeernes bekostning.

Nå bør det være slutt på alt snakket om at Putin er utilregnelig, ja direkte gal. Det er en fullstendig feiltolkning av Angela Merkels utsagn om at Putin befinner seg i sin egen forestillingsverden.. Dersom vi ser på hele utviklingen fra Sovjetunionen gikk i oppløsning, Warszawapakten og Comecon ble oppløst og selve det russiske grunnfjellet begynte å riste, så er det intet mytisk i Putins ord og handlinger. Han har bare tatt konsekvensen av sin uttalelse i boken «Putin direkte» fra 2000 om at Sovjetunionens oppløsning var «1900-tallets største geopolitiske katastrofe».

Putin er realist. Han vet at han ikke kan gjenopprette Sovjetunionen. De baltiske landene er beskyttet av sitt NATO-medlemskap og de sentralasiatiske statene vil ikke underkaste seg Moskva. Hans ambisjon er å gjenopprette så mye om mulig av Russlands stilling som stormakt og at hans rike igjen skal bli respektert og endog fryktet.

Han vil for enhver pris hindre at smitten fra Maidan sprer seg. Og fortsatt sliter han med å rydde opp etter Vestens yndling, Boris Jeltsin, som ukritisk kjøpte vestlige kapitalistiske ideer og lot pensjonister, offentlig ansatte og de som hadde plassert sine sparepenger i banken, betale regningen. Nesten alle mine russiske venner fikk nok av den vestlige form for «democracy» som de kalte «democrazy»,

Og bakom suser ikke bare de sibirske skogene, men tradisjonen om at Ukraina var Russlands vogge. Det var ut fra Kiev-staten – Kievskja Rus – som det nye Russland vokste frem fra 800-tallet av.