Anders Garbom Backe

9

Ikke bare jubel over Grunnloven

Vil vi virkelig knytte nasjonal identitet til kristendom?

Publisert: 12. apr 2014

Illustrasjon: Grunnlovens § 2, idag - og i morgen? av Malin Redvall. 

Jeg er stolt av at Norge er en moderne og mangfoldig stat. Vi har mye å feire i dette jubileumsåret. Likevel er jeg flau over at Norge i 2014 ikke forholder seg upartisk til religioner og livssyn.

Dagens Grunnlov fremhever ”vor kristne og humanistiske arv” og utnevner Den norske kirke til en ”Folkekirke”. Når i tillegg Kongen er lovpålagt kristen tro, knyttes nasjonalidentitet til én religion.

Kristendommen har ubestridelig spilt en viktig rolle i Norges historie. Som nasjon skal vi ta vare på denne historien. Men Grunnloven skal ikke være en historisk utredning, men et samlende og framtidsrettet verdidokument som definerer Norge.

Jeg ble trist når jeg lærte hvor lite inkluderende 1814-Norge var: Vi hadde en offentlig religion, og å tilhøre noe annet var ulovlig. Enda tristere ble jeg av å se hvor pinlig lang tid mine forfedre brukte (og bruker) på å gå vekk fra dette:

  • Først i 1845 var det lov å være kristenutenfor statskirken;
  • Etter flere tapte runder, var jøder først i 1851 tillatt adgang til riket;
  • Munkeordener var først velkomne i 1897;
  • Mot 31 stemmer bestemte Stortinget i 1956 at jesuitter skulle tåles;
  • Ikke før ved 150-årsjubileet i 1964 ble religionsfrihet tatt inn i Grunnloven;
  • Og den offentlige religionen ble værende helt frem til 21. mai 2012.

Nå ved 200-årsjubileet bør vi ta helt avstand fra den intolerante og diskriminerende fortiden Norge har på tros- og livssynsområdet. Møt dagens mangfold og gi slipp på den arrogante vrangforestillingen om at kristendom samler alle nordmenn.

Formuleringen ”vor kristne og humanistiske arv” er til og med ikke noe som bare har blitt værende. Den ble tatt inn for bare to år siden, i likhet med Folkekirken. De er begge en fornærmelse mot et større Norge, og maler ikke det samfunnet jeg har vokst opp i.

Vi finner formuleringen flere områder som berører oss unge, som i skolens formål og læreplan og dessuten i gjeldende regjeringsplattform. Den brukes til og med realpolitisk, f.eks. som argumentasjon i saker som skolegudstjenester og KRLE.

Problemet med å fokusere på kristen kulturarv som grunnlag for norsk identitet, er at det er tilbakeskuende til en historie ikke alle deler, og en religion som ikke alle vil eller kan identifisere seg med.

Drømmen min er at staten skal likestille alle religioner og livssyn. I dag sender Grunnloven et sterkt signal om at det å være norsk er å være kristen. Jeg er norsk, og ikke kristen. Derfor ønsker jeg en konstitusjon som speiler det Norge jeg er en del av: Et mangfoldig og livssynsåpent samfunn.

Når Stortinget skal stemme over endringer i Grunnloven 13. mai, bør de legge konkrete fellesverdier til grunn, og bygge vårt øverste juridiske dokument på demokrati og menneskerettigheter. Min generasjon har ikke tid til å gå nye 200 år i møte uten tydelig skille mellom kirke og stat.

La oss utnytte Grunnlovsjubileet og skape et samlende verdigrunnlag og en Grunnlov for alle – uansett tro eller livssyn.

Kommentar #1

Levi Fragell

102 innlegg  1166 kommentarer

Respektløst

Publisert over 7 år siden
Jeg mener som Anders Garbom Backe at Grunnloven både før og nå krenker sentrale etiske og demokratiske idealer. Jeg har vanskelig for å respektere kristne ledere og politikere som støtter diskriminering til egen fordel, og som samtidig belærer andre om god moral.
Kommentar #2

Gunnar Lund

0 innlegg  6279 kommentarer

Publisert over 7 år siden

Norge kan ikke gjøre alle til laks, noen må også finne seg i å være ørret.

Kommentar #3

Yngvar Gjesdal

0 innlegg  4 kommentarer

For ordens skyld

Publisert over 7 år siden

Husk at i den grunnlovgivende forsamling på Eidsvoll var både bønder, soldater og geistlige.

16 april på Eidsvoll kom det i gang en heftig debatt om jødenes rolle. På dette punktet var meningene delte, og det kom ingen umiddelbar løsning på spørsmålet før bonden Theis Lundegaard ropte høyt: «Stå opp alle som ingen jøder vil ha i landet!» Ropet fikk flertallet til å reise seg øyeblikkelig, og den problematiske «jødeparagrafen» ble vedtatt. Merk, flertallet.

Den 4. mai vedtok man i alt 20 paragrafer. Samme dag kom det til debatt omkring paragraf 2, om religionsfrihet. Nå ble også spørsmålet om jødene bragt opp igjen. Sokneprest Hount mente vedtaket var «Afskyelig intolerant. Jøder ere dog Mennesker. Dersom andre Nationer handlede ligesom vi, havde Jøderne intet Opholdssted, og de bør dog tillades at boe etsteds på Guds grønne Jord». Wilhelm Frimann Koren Christie mente at setningen om utelatelse av jesuitter og munkeordener skulle tilføyes i paragraf to, mens et par av prestene argumenterte for toleranse. Det ble som Christie ønsket. Nicolai Wergeland gikk i denne sammenhengen inn for full religionsfrihet.

Paragrafen om jødenes adgang ble ikke endret før i 1851, etter sterkt påtrykk fra Henrik Wergeland. Jesuittene ble først tillatt i landet i 1956. Da hadde Venstre og Ap styrt landet i to mannsaldre allerede. Uten å endre jesuittparagrafen.

Noen over her antyder at jødeparagrafen skyldes kristen innblanding på Eidsvoll. Slik er det altså ikke. Tvert i mot.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere