Tor Øyvind Westbye

21

Spørsmål om credo

Publisert: 9. apr 2014

Verdidebatt er kanskje ikke riktig sted å stille spørsmål om alt man lurer på om teologi, men i disse kirkeutmeldingstider bør vel kanskje selve trosbekjennelsen også få litt oppmerksomhet. Derfor vil jeg gjerne spørre dere teologer og andre kloke hoder her på formumet om dere har noen tanker om en trossetning jeg har mistet litt logikken i. 

For hvorfor har den protestantiske kirke beholdt formuleringen i trosbekjennelsen: "Jeg tror på: (...) en hellig allmenn kirke." "Allmenn" er vel her bare en oversettelse av "katolsk"? Det kunne likegodt lydt: Jeg tror på (...) en hellig katolsk kirke.   Eller "den hellige katolske Kirke" slik katolikkene resiterer sin versjon av credo? 

Jeg henger meg også opp i ordet "en". Altså EN hellig allmenn kirke. Menes det "en" som i "en hvilken som helst"/"en av mange", eller "én", som i hel/udelelig? Hvorfor bruker DnK "en", mens DKK bruker "den"? 

Altså: formuleringen "en hellig allmenn kirke" virker for meg mer og mer merkelig dess mer jeg tenker på det. Et protestantisk kirkesamfunn kan vel ikke i sitt credo henvise til tro på en hellig katolsk (fra gresk: allmenn) kirke, like lite som kan den kan mene at det protestantiske kirkesamfunnet utgjør "én hellig allmenn kirke". 

Er ikke hele trosleddet paradoksalt å videreføre i en kirke som har brutt med den katolske kirke?

Kommentar #1

Eirik A. Steenhoff

27 innlegg  461 kommentarer

Trosbekjennelsene

Publisert over 7 år siden
Tor Øyvind Westbye. Gå til den siterte teksten.
Er ikke hele trosleddet paradoksalt å videreføre i en kirke som har brutt med den katolske kirke?

Jo. Det kan du si.

Nåja.

Du stiller viktige spørsmål om trosbekjennelsene. Både Den katolske og den lutherske norske kirke bruker i sine liturgier den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelse, utformet ved konsilene i Nikea og Konstantinopel i hhv. år 325 og 381.

Det er ved konsilet i Konstantinopel at man la til et ledd som bekjente troen på "én, hellig, katolsk og apostolisk kirke". "Katolsk" (gr. katholikos) betyr, som du er inne på, almen eller universell. Når Den norske kirke bruker "almen" snarere enn "katolsk", er dette selvsagt også uttrykk for en konfesjonell grenseopptrekning. Innenfor den anglikanske kommunion brukes imidlertid "catholic" (snarere enn "common" e.l.).

Når det gjelder spørsmålet om "én" vs. "den", har dette simpelthen å gjøre med en forskjell på ordlyden i hhv. den apostoliske og den nevnte nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelse. Begrepet "den apostoliske" dukker først opp på slutten av 300-tallet. Den er langt mer komprimert enn sitt nikenske motstykke, kanskje fordi den opprinnelig var en dåpsformel (den brukes fortsatt som dåpsformel både i Den katolske kirke og Den lutherske). Den stammer efter tradisjonen fra apostlene selv, derav navnet.

Og i den apostoliske trosbekjennelse heter det altså: "Jeg tror på ... den hellige katolske kirke," jf. N.-K.: "Jeg tror på ... én (lat. unam, gr. mian), hellig, katolsk og apostolisk kirke".

Forskjellen har altså å gjøre med de ulike trosbekjennelsene, ikke ulike formuleringer i Den katolske kirke og Den norske kirke (selv om "katolsk"/"almen" er ulikt). Jeg tror uansett ikke man behøver å legge så mye i forskjellen "den"/"én". Begge formuleringer uttrykker på sitt vis troen på at det finnes én kirke - som selvfølgelig er et helt vesentlig bekjennelsesord.

Kirkens enhet er ett av kirkens fire såkalte "kjennetegn", jf. trosbekjennelsen: De andre er "hellighet", "apostolisitet" og "katolisitet".

Men hvordan troen på én kirke forstås, er selvsagt vidt forskjellig kirkene imellom. Om dette lærer jeg stadig.

Kommentar #2

Fredrik W. H. Steensen

101 innlegg  846 kommentarer

Er dette rett?

Publisert over 7 år siden
Eirik A. Steenhoff. Gå til den siterte teksten.
nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelse, utformet ved konsilene i Nikea og Konstantinopel i hhv. år 325 og 381.

Jeg mener bestemt at de ortodokse kirkesamfunn bruker den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelse, det vil si uten tillegget om Sønnen. Nå var vel ikke denne ferdig før etter de 7. økumeniske konsil. (Egentlig 6, men 7 om man regner med apostelmøte i Jerusalem som det første.) Derimot har Nicenum, den nikenske trosbekjennelsen tillegget om at Den Hellige Ånd går ut fra både Faderen og Sønnen.

Som ortodoks så utelater jeg tillegget om Sønnen. Sjekk for øvrig biskop John Willem Grans utmerkede bok: "Kirkens Tro" som omhandler utviklingen av Nikæo - Constantinopotalium gjennom de første sju konsiler. Og det siste konsilet som vel egentlig fullførte trosbekjennelsen Konstantinopel III i 681.

Broderlig hilsen Fredrik

Kommentar #3

Eirik A. Steenhoff

27 innlegg  461 kommentarer

Filioque

Publisert over 7 år siden

Jeg skrev om Den katolske kirke og Den lutherske kirke, ikke den ortodokse. I ortodoksien er ganske riktig filioque-leddet fjernet. Dette var jo en viktig årsak til øst-vest-skismaet i 1054. Tradisjonelt har dette leddet - på samme måte som leddet om Kirken - vært tilskrevet konsilet i Konstantinopel. Det ble lagt til for å markere ytterligere avstand til den arianske heresi.

Kommentar #4

Fredrik W. H. Steensen

101 innlegg  846 kommentarer

Det ble aldri lagt til.

Publisert over 7 år siden

Jeg lærte og mener det er rett, filique er aldri lagt til. Og forskjellen mellom den nikenske og den nikensk-konstantinopelske trosbekjennelse, er at den nikenske har med leddet og den nikensk-konstantinopelske ikke har med det nevnte ledd. Om det er feil så må vel alt skrives om, men da får jeg ta det opp ved anledning.

Broderlig hilsen Fredrik+ 

Kommentar #5

Eirik A. Steenhoff

27 innlegg  461 kommentarer

Filioque, del II

Publisert over 7 år siden

Vel, jeg mener at filioque-leddet er et gyldig og viktig ledd i trosbekjennelsen. Når det gjelder dets historiske opphav, er det komplisert, men å slå fast at "det ble aldri lagt til" stemmer i alle fall ikke. Det ble lagt til, og det ble mellom øst og vest ett blant flere stridsspørsmål som senere førte til kirkesplittelse.

Selv leddet om at Ånden "utgår fra Faderen" har sitt konkrete teologisk-polemiske utgangspunkt. Det var rettet mot de som avviste at Ånden utgår fra Faderen og således er guddommelig - de såkalte "pneumatomakerne" (gr. pneuma = ånd, machi = stridsmenn). Mot disse sto Nicenum, som slår fast at Ånden er guddommelig.

Når det gjelder filioque ("... og Sønnen"), og hvordan dette senere bidro til splittelse, mener jeg det delvis skyldes filologisk forvirring (og teologiske nyanseforskjeller), dels en uheldig utvikling i "dialogen" mellom øst og vest fra 500-t. og fremover. Dette "spillet" om filioque var heller ikke uten maktpolitiske interesser (det var heller ikke løsrivelsen fra den romerske paves primat).

Det som i alle fall er klart, er at Den romersk-katolske kirke fortsatt ikke aksepterer implikasjonen av at Ånden ikke utgår fra Sønnen. Men dette kan vi jo diskutere nærmere.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere