Kjenner seg ikke igjen

Nylig skrev Dagens Næringsliv en stor sak om sykehusleder Haldor Slettebø som har sagt opp etter 14 måneder i jobben som stedlig leder ved Oslo Universitetssykehus. Artikkelen forteller om en rekke kritikkverdige forhold, blant annet manglende arbeidsavtaler og ubetalt overtid på 20–40 timer i uka.
«Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen», sier toppsjefen ved Oslo Universitetssykehus, og ber ham ta det tjenestevei. Men det sier Slettebø at han allerede har gjort, og det er fordi det ikke fungerer at han ikke kan ta ansvar for å fortsette som sykehusleder.
I de siste årene har det stormet på Diakonissehuset Lovisenberg. Stiftelsens styreleder og direktør er blitt kraftig kritisert fra flere hold, og mange ansatte har vært langvarig sykemeldt eller har sluttet. Men ledelsen kjenner seg ikke igjen i beskrivelsen. Og da er det vel ikke grunn til å tro at noe kritikkverdig har foregått?
Et raskt søk i databaser over norske nyhetsmedier viser en haug med artikler der argumentet om at man ikke kjenner seg igjen, brukes til å avfeie kritikk. Det later til å fungere hver gang og er i slekt med replikker som «Jeg hører hva du sier» – som etterfølges av at ingen påvirkning er oppnådd.
Denne måten å bedrive ledelse på, er antakelig bekvem for folk med makt, og muligens i pakt med pensum for bedriftsledelse. Et helt annet spørsmål er om det er en god måte å oppnå ønskede resultater på, enn si skape levelige arbeidsforhold, for ikke å snakke om muligheten til å forløse potensialet i den enkelte medarbeider til beste for helheten.
Ledernes trylleformular minner meg om min barndom, da storebroren min provoserte meg forferdelig med å smile elskverdig og si «Det gjør ikke vondt» når jeg i krangelens hete klorte ham kraftig.