På grensen til hat

I en kronikk i Lofotposten nylig skriver Inge J. Winther at det både er en «skam», «politisk prostitusjon» og et «demokratisk problem» at statsminister Erna Solberg og helseminister Bent Høie «selger kvinners opparbeidede, soleklare rettigheter til et miniparti».

Han sammenligner KrF med djevelen, kaller partiets parlamentariske nestleder Hans Olav Syversen for «en veritabel svadagenerator» og mener Syversen, Solberg og Høie har holdninger som «ikke bare er sosialt nærsynt og selvforherligende, men fornærmende og sårende for alle kvinner». Dette er «dustete og flaut». Og «gammeldags». I følge Winther.

Selv regner han kanskje ikke sine egne ytringer som sårende, verken mot Syversen eller andre i det såkalte minipartiet han er så rasende på. Et parti som for øvrig er større enn SV, som jo har gjort nettopp kampen mot reservasjonsretten til fanesak. Men uansett; særlig hyggelige er disse ytringene ikke.

De drøyt 100 legene som nå blir forfulgt for sin samvittighets skyld, de som i følge SV skal «røykes ut» og som erklæres uønsket av kommunestyre etter kommunestyre, har det uansett uhyggelig nok. En Winther til eller fra spiller kanskje liten rolle, der de henges ut i offentlige debatter, av folk som selv er forskånet fra å måtte stå i deres virkelighet. Dette lille mindretallet i landets legestand framstår verken som ekstreme eller fundamentalistiske, ingen av dem prøver å motarbeide kolleger som står for et annet syn, de prøver ikke å forandre på abortloven. Alt de gjør, er å be tynt om å få tilbake en praktisk ordning som gjaldt fra 1970 til 2011, som fungerte uten klager, og der ingen underveis gikk i demonstrasjonstog for å få den bort. Men nei. SV trenger dem som syndebukker, i kampen for å få tilbake velgerne.

Ennå har jeg ikke hørt noen lege si at reservasjonsretten faktisk utgjør et stort reelt problem. Temaet berører i det hele tatt en forsvinnende liten del av deres arbeidsområde. De få stedene hvor dette i ytterste konsekvens kan bli problematisk, er små utkantkommuner hvor det kanskje bare er én lege. Så skulle man tro at Røst, Vega eller Hattfjelldal skulle tillegges vekt i debatten, men nei, det er avstemmingsresultater fra storkommuner som Oslo, Bergen og Trondheim som blir vektlagt. Analytikere mener at helseministeren ikke kan avvise kravet fra disse folketunge regionene, som om det var en folkeavstemning og ikke en høringsrunde kommunene deltar i. I det hele tatt er det interessant at regjeringsavtalen forsøkes satt til side, av dem som slår politisk mynt på å latterliggjøre den. Dersom også resten av avtalen mellom de fire partiene skal gjennom samme prosess, kan det bli spennende. Kanskje skal avtalen om at det ikke skal bores utenfor Lofoten og Vesterålen på noen år også ut på høring, og nedstemmes av sentrale kommuner på Østlandet?

I Norge er vi stolte over å ha samvittighet. Samvittigheten burde oppmuntres, ikke nedkjempes. Den driver oss til arbeid for fred i verden, grunnlagt på en etisk standard nedarvet gjennom generasjoner. Lærere, forskere, helsearbeidere og journalister må daglig foreta etiske avveininger i jobben, der de må kjenne mer på egen samvittighet enn statlige direktiver. Sistnevnte yrkesgruppe har jo fått sin egen samvittighetsparagraf som understreker nettopp dette: «En redaksjonell medarbeider kan ikke pålegges å gjøre noe som strider mot egen overbevisning» (Vær Varsom-plakaten 2.5). Så de slipper i hvert fall å havne i samme situasjon som legene.

Det var etikken som fikk lærerne til å si opp kollektivt da nazistene ville pålegge dem å nazifisere skolen. Det var mangel på etikk som preget rettergangen da krigen var over og krigsforbryterne ble stilt til ansvar. De hadde ikke tenkt selv, bare fulgt ordre.

Etikken er heller ikke gammeldags, tvert om bringes den inn i nye områder, der bioteknologi og annen teknologi har reist nye problemstillinger. Vi bruker etiske argumenter når trålfisken sendes sørover, når Dagros står for lenge på båsen og når asylbarn sendes ut av landet. I fullt alvor forsker vi endog på om torsken føler frykt og smerte når den går i garnet eller får en krok i kjeften.

I dette konglomeratet skal vi sannelig være glade for at det er mennesker av kjøtt og blod i de ulike posisjonene, ikke uniformerte marionetter. At dette kan føre til konflikter og problemer av og til, bør vi tåle, vi bør lytte og strebe etter å finne løsninger som tar hensyn til alle. I vårt flerkulturelle og multireligiøse samfunn skal vi være tolerante mot alle, uansett tro, hudfarge, kjønn og seksuell legning. Leger med samvittighetskvaler bør ikke noe unntak.

Så, samvittigheten fått sin plass i regelverket, i hvert fall for noen, mens lover som skal regulere våre ordskifter gjelder alle. Loven om såkalte «hatefulle ytringer» er velkjent, med klare definisjoner og strafferammer mot «den som forsettlig eller grovt uaktsomt setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring».

Vi som følger reservasjonsdebatten, kan med god grunn lure på om både samvittigheten og injurieparagrafen står for fall. Winthers bidrag er langt fra det eneste eksempelet.