Verdidebatt

Ubehjelpelig­ selvhjelp

Anne Gjeitangers bok «Pistis Maria» er så ubehjelpelig og uleselig som bare kanaliserte bøker kan være.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mange vil oppfatte det som viktig når Dag Solstads tidligere forlagsredaktør Anne Gjeitanger gir ut bok. Men hvis noe er viktig å si om boken, er det at den savner en forlagsredaktør. Problemet er rett og slett sjangeren. Tror forlaget på ramme alvor at forfatteren bringer et budskap fra en annen verden, foreslår man ikke bedre formuleringer. Kanalisering gjør forlagsjobben enkel, siden man slipper å rette på språket.

Når Pistis Maria er umulig å forholde seg til, er det altså ikke fordi innholdet er kontroversielt. Få faller av stolen av å høre om et forhold mellom Jesus og Maria Magdalena ti år etter Da Vinci koden, en generasjon etter Jesus Christ Superstar. Etter 1980-tallsbøker som Bente Müllers Gjennom lysmuren er det ingen nyhet at forfattere sier de er talerør for ånder. Nei, Pistis Maria er så ubehjelpelig og uleselig som bare kanaliserte bøker kan være.

Andre planeter. Gjeitanger er knyttet til alternativsenteret Damanhur i Italia. Ikke uventet bygger dette på at vi alle har et guddommelig potensiale. Da er det mer spesielt at senteret påstår å være et knutepunkt for energier som kobler jorden til andre planeter med liv. I en slik sammenheng passer det godt inn at Gjeitanger mener Maria Magdalena er fra en annen planet.

Leser man boka, møter man et kall til åndelig transformasjon, til en feministisk bevissthet i «Vannmannens tidsalder». Vi er guddommelige, men må gjennom en lang utviklingsvei for å realisere oss selv som «Gud». Vi må avvise de patriarkalske verdiene og korrigere de mannlige­ forfatterne bak Bibelen. Mye handler om å redde oss fra en skjebne verre enn døden, eller mer presis livet på jorden.

Mange gudinner. Maria tilhører dem som har forsøkt å «frigjøre mennesket fra den ulykken det var å bli plassert på et slikt uhyrlig sted langt unna ­galaksens midte». Vi får høre om hennes eksistens på en annen planet, om hennes barndom, at hun egentlig fikk navnet Elisabet, mens Maria er en tittel og står for «mater – materna – materie». Som er utlagt «Moderlig. Den store mor» i et klassisk nyreligiøst ordspill. Gjeitanger har i det hele tatt lest mye nyreligiøs litteratur. Dermed får vi høre at Atlantis påvirket egyptisk kultur, om astralreiser, Avalon og den hellige gral, om teletransport, telepati og telekommunikasjon, om tempelriddere og tantrisk sex og at Maria var tempel­tjenerinne for den babylonske gudinnen Ishtar. Det mangler i det hele tatt ikke gudinner eller lange setninger. Det hører med at Maria blir voldtatt av kong Herodes før hun innleder forholdet til Jesus. At hun etter hvert også dør, gjør dessverre ikke at boken slutter.

Faller gjennom. Men så var det altså det å lese den. Det er ingen grunn til å gi bøker dårlig kritikk fordi innholdet er tøv, eller anmelderen måtte være uenig. Skulle noen tvile på at store kunstnere kan ha nyreligiøs bakgrunn, er det bare å lese Moebius eller Alan Moore. Men Pistis Maria faller gjennom på så mange måter at det er vanskelig å forstå at den er gitt ut. Muligens er det enklere når forlaget er lite, med forfatteren som redaktør.

For vi hører ikke stemmen til en kvinne fra det første århundret, men til en nyreligiøs fra det tjueførste. Mye minner om å være på selvhjelpskurs den søvnige timen etter lunsj. Det kan tenkes bedre måter å skape engasjement enn fraser som at «vi kan nå lenger på en utviklingsvei», og at vi må «transformere» både lidenskap og død og «mange følelser av smerte», ved «å skape endring gjennom egne liv».

Nyreligiøs preferanser. At Helge Hognestad i innledningen kan hevde at «Teksten er troverdig og vi trenger den», kan vanskelig skyldes annet enn hans nyreligiøse preferanser. Han nøler ikke med å så tvil om Jesus-tekster fra det første århundre, fordi han mener de er «skapt av forfattere» og «ikke øyenvitneskildringer», men «utlegging av tema som opptok forfatterne». Men dette legger teologen av seg i møte med en Jesus-tekst fra vårt århundre. Da antydes ikke at den kan være skapt av en forfatter og ikke er øyenvitneskildring, men utlegging av tema som opptar forfatteren. Han skal likevel ikke få ansvaret for feil som at «Abraham var det første mennesket på jorden uten en far» eller at «Maria Magdalena ble lyst i bann av pave Gregor den store i år 591 ved et dekret som fastslo at hun var en hore».

Umulig å anbefale. Nå er utfordringen ikke bare klisjeene. At en tekst er vel ment, betyr ikke at den er vel sagt. Det er i det hele tatt en utfordring å forstå hva som menes i møtet med setninger som «Slik var vi forskjellige, min mor og jeg, men hver for oss, lik mange andre, på hver vår måte.» Ikke alle ser dybden i at «Jeg gjentar dette, og jeg vil gjenta det mange ganger, med årsak i den måten Hans navn bærer ære på, mens mitt bare lar seg definere som ett av tre.» Det blir ikke bedre av å høre at «Han underviste ingenting utover en menneskehetens kjennskap til seg selv og sine egne muligheter, en menneskehetens mulighet til å virke i innad samforstand.»

Og dette er ikke unntak. Det er fristende å anmelde boken ved å sitere en side og ønske leserne lykke til. Uansett innhold er det umulig å anbefale en bok som drar tankene så mye i retning Google Translate.

FØRST PUBLISERT SOM BOKANMELDELSE I VÅRT LAND 2. APRIL 2014. GJEITANGERS BOK ER GITT UT PÅ LIV FORLAG (2014). LAGT UT HER PÅ REDAKSJONENS INITIATIV

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt