Tor Øyvind Westbye

21

DNK, abort og aktiv dødshjelp.

Læren i den Norske Kirke er på vei stadig lengre bort fra kirkelig tradisjon i lærespørsmål. Fortsetter dagens utvikling finnes det ingen garantier for at kirken i fremtiden ikke vil kunne akseptere også aktiv dødshjelp.

Publisert: 31. mar 2014

Jeg er ingen teolog, men jeg er interessert i teologi og kirkepolitikk. Som så mange andre som har en fot i frikirkelig sammenheng, har jeg siden jeg var barn vært oppmerksom på de uenighetene i lærespørsmål mellom den norske kirke på den ene siden og frikirkelige kirkesamfunn og ikke minst den katolske krike på den andre. 

Historisk er det selvsagt mange lærespørsmål som har vært kirkesplittende og ført frem til dagens fragmenterte kristne kirke, men jeg vil fokusere på de den norske kirkes utvikling bort fra den øvrig kristen tradisjon. Lærespørsmålet om kvinnelige prester er forlengst avgjort i den norske kirke, men som kjent er det er spørsmål der en har et helt annet læresyn i det meste av øvrig kirketradisjon. Lærespørsmåls-diskusjonene om homofili har rast i en årrekke, men nå ser det ut til at den norske kirke vil åpne for vigsling av homofile. Disse to sakene har jeg ikke skapt problemer for mitt forhold til kirken, utover at jeg har merket meg at kirken har bygget en teologi som innebærer et brudd på kirkelig tradisjon og en alternativ lesning av bibeltekster.

Spørsmålet om abort har ikke fått like mye oppmerksomhet, men i en rekke utspill fra teologer http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Hvem-eier-barna-7503106.html#.UzlC1fl_v2Y og sist nå fra mellomkirkelig råd http://www.vl.no/samfunn/kirken-trygge-aborter-er-en-rettighet/ har vært en øyeåpner for betydningen av liberaliseringen av teologien i den norske kirke. Dersom mellomkirkelig råd kan si at abort må være en rettighet, og en professor ved teologisk fakultet som skal utdanne morgendagens prester kan mene at retten til selvbestemt abort skal stå som en påle for alle kvinner i alle situasjoner, hvor langt unna er vi da fra full kirkelig omfavnelse av selvbestemt abort? Dokumentaren "En prest og en plage" om Børre Knutsen vitner om hvor alene han, Nessa og de få andre aktivistene stod i kampen mot aborter i Norge. 

Det er ikke så mange samfunnsaktører som står opp mot abort i Norge i dag. Det er skremmende, for akspeten for abort er første steg på veien mot ny-eugenetikk, også kalt "sorteringssamfunnet". Forekomsten av Downs-syndrom er sterkt redusert, det er akseptert å fjerne det ene fosteret i tvillingpar og kjønnsbestemte aborter er nok langt mer utbredt enn det vi har oversikt over. Dette skjer i dag med stilltiende aksept av det meste av samfunnet, også kirken. Hva blir det neste?

Det vi vet står på trappene er aktiv dødshjelp. Folkeopinionen er i bevegelse og i likehet med Tyskland, Sverige og BeNeLux-landene jobbes det for å legalisere assistert selvdrap. Neste skritt er legalisering av autanasi som allerede er tillatt i Belgia, Nerderland og Luxemburg. Jeg har ikke tenkt å gå inn på den debatten her nå, men jeg tror ikke det vil gå mange årene med denne utviklingen i kirken før vi får de første utspillene fra teologer og prester til støtte for aktiv dødshjelp. Hvilke garantier har vi for at det ikke skal skje? Hvor går veien videre for den norske kirke? Er ikke disse utfordringene og bruddene med den kirkelige tradisjon symptomer på en kirke i krise?  

Kommentar #1

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Henrettelser på samlebånd?

Publisert over 7 år siden

Er noe av det man ser bl.a. i Kina fortiden. Syria er snart slettet fra kartet hva menneskene angår.

Med nye klimatrusler så går dette automatisk. Skal man i tilllegg drepe andre så må det skje et mirakel på klimafronten.

Jeg ser en sammenheng mellom naturkatastrofene og ønsket om dødshjelp (selvdrap).

Hvorfor er man så hardt på selvmordsbombere i fjerne østen, når man vil ha det samme selv i vest?

En krig er vel like mye en dødstrussel som en alvorlig sykdom. Man tar også andre med seg i sorgen, tapet og fortvilelsen.

Verden er truet og sammen kan vi finne en løsning som skaper nytt liv på jorden.

Matproduksjonen er i endring og ødeleggelser vil påvirke oss alle.

Ved å si et klart ja til livet vil fokus være løsningsorientert og innsatsstyrt i stedet for problemorientert og passivt (la det skure).

Kommentar #2

Heidi Terese Vangen

66 innlegg  1462 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Tor Øyvind Westbye. Gå til den siterte teksten.
hvor langt unna er vi da fra full kirkelig omfavnelse av selvbestemt abort? Dokumentaren "En prest og en plage" om Børre Knutsen vitner om hvor alene han, Nessa og de få andre aktivistene stod i kampen mot aborter i Norge.

Vi er ikke langt unna i det hele tatt. Jeg har vært bekymret lenge, men etter i forrige uke har jeg for alvor begynt å tenke at det kan bli rett å forlate Dnk. 

Kommentar #3

Tor Øyvind Westbye

21 innlegg  102 kommentarer

Re

Publisert over 7 år siden

@Tove: Jeg vet ikke om jeg helt fanger hvor du vil hen, men det er i hvert fall helt riktig at neglisjeringen av alle individers rett til liv er under press, og at klimaendringer utgjør en trussel for oss alle. Om disse problemstillingene er beslektet får andre svare for, men de utgjør i hvert fall hver for seg to av Vestens (og verdens) fremste problemer. 

@Heidi: Ja, jeg tenker på samme måte. Som lekmann har jeg stusset over DnKs liberaliserte teologi tidligere, men jeg har ikke latt meg skremme før nå. En slik aksept for abort som vi ser nå fra mellomkirkelig råd strider så grunnleggende mot klassisk kristen etikk og lære i den verdsvide kirke at jeg kan ikke se hvordan DnK kan ha noe troverdighet i menneskeverdsspørsmål (eller noe lærespørsmål for den del) dersom dette griper om seg. 

Kommentar #4

Levi Fragell

102 innlegg  1166 kommentarer

Mange prester støtter dødshjelp

Publisert over 7 år siden

Da jeg første gang deltok i en internasjonal konferanse om selvbestemt død (aktiv døldshjelp), ble jeg til min overraskelse sittende ved siden av en pensjonert biskop fra Skottland. Han var leder for den lokale dødshjelp-gruppen der. En annen prest jeg hilste på var med i styret for den svenske dødshjelp-foreningen. Jeg oppdaget at en rekke både katolske og protestantiske prester fra Nederland, som sammen med  ansatte humanist-rådgivere, var sjelesørgere ved sykehus, også støttet den gjeldende dødshjelp-praksis i Nederland - som i realiteteten var godtatt av myndighetene mange år før den eksplitisitte lov om slik assisstanse kom i 2002. Med andre ord, det er ingen selvfølge at prester og aktivt troende er mostander av dødshjelp til håpløst syke med uutholdelige lidelser.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere