Jahn Otto Johansen

69

En 80-årings vitnesbyrd

«Verdig død» har i Nederland, Belgia og Sveits medført at mange med selvmordstanker og som kunne ha vært reddet, tok sitt liv. Det finnes også eksempler på at barn som siklet på arven, fikk gjort kort prosess med de gamle.

Publisert: 28. mar 2014


Når man er i ferd med å runde de åtti kan det være tid for å komme med vitnesbyrd, hvilket ikke er helt det samme som en bekjennelse.80 år gammel kan jeg ikke lenger regne meg som «voksen ungdom», slik jeg titulerer alle de fantastiske tilhørere på senioruniversiteter, i pensjonistforeninger og på min kones og mine «dannelsesreiser» på Donau eller andre steder i Europa.

Det er aktive mennesker, kunnskapsrike og vitebegjærlige, og de har ingen dårlig samvittighet for at de i sin alderdom har råd til å leve godt. Så får enkelte moralister og underholdere si og skrive hva de vil. Det er jo en norsk folkesykdom å gi hverandre dårlig samvittighet.

Jeg har ingen dårlig samvittighet for at jeg har fått leve et langt og interessant liv. Derimot er jeg takknemlig for at den gode Gud har gitt meg en slik mulighet. Og jeg er takknemlig for at jeg i mine høye alder kun har lidelser i beinet og ikke i hodet, kanskje en slags «demens» nedenfra.

To pacemakere. Jeg er takknemlig for å bo i et land der det offentlige to ganger har dekket utgiftene til pacemaker som jeg ikke ville hatt råd til dersom jeg hadde tilhørt verdens fattige. Jeg er selvsagt takknemlig for at jeg fikk seks barn, selv om det var en sorg jeg ikke kommer over å miste et av dem. Jeg er takknemlig over at jeg har fått leve et meget interessant og godt liv sammen med en skåning jeg traff for snart 51 år siden. Hun er fortsatt skåning og europeer! Hun og mine barn og barnebarn har vært de mest aktive «påvirkningsagenter» i mitt liv.

Rene russeaviser. Selvsagt har jeg kjent mange flotte og intelligente kvinner; ingen nevnt, ingen glemt. Men jeg har aldri forstått hvorfor kunstnere og andre kjendiser absolutt bretter ut sine kjærligheteaffærer for offentligheten. Men det er jo slikt som enkelte forlag helst vil ha og som preger Dagbladet og VG når de blir rene russeaviser.
Jeg ble i født Porsgrunn - i en småby ved kysten, en gang Norges største seilskuteskipsby, sentrum for skiftende industrieventyr og fortsatt preget av forskning. Mine foreldre var pinsevenner, men samtidig en slags lutheraner, siden de var meget aktive i Santalmisjonen. Min far var meget økumenisk.

Jeg har biografisk skildret en bibelsk barneoppdragelse som man måtte ta avstand fra, og jeg husker selvsagt at han brant opp Kjell Askildsens Heretter følger jeg det helt hjem. Jeg betrakter Kjell Askildsen som Norges største dikter i nyere tid, en forfatter som får sagt utrolig mye med få ord. Han er min venn, og jeg hadde gleden av å ha fine samtaler med ham da vi nylig var sammen på Grand Canari.

Hersketeknikk. Men jeg minnes min kjære far ikke bare som bokbrenner og en streng avstraffer med bjørkeriset klar. Han tok meg ut i naturen og ga meg en kjærlighet til blomster, fugler, fisk og steiner; jeg hadde opprinnelig tenkt å bli geolog. Og forholdet mellom ham og min mor var preget av dyp kjærlighet og gjensidig respekt.

Dette var et miljø jeg brøt med etter at jeg flyttet til Oslo og senere til utlandet, der det åpnet seg helt andre perspektiver og muligheter for et ungt menneske. Jeg mente tidlig at det var noe med kirkenes seksualmoral, både den katolske og protestantiske, som hadde mer med hersketeknikk å gjøre enn med sann kjærlighet.

Presteskapet brukte etter min oppfatning det seksuelle til å få kontroll over kvinnen og dermed over familien og samfunnet. Det har lite eller intet med moral å gjøre når Vatikanet fortsatt forbyr kondomer og kontraseptiver. Det er etter mitt syn umoralsk. Vi ser da også i katolske land som Polen, Italia, Portugal og Irland at det fortsatt fødes alt for få barn. Ingen skal fortelle meg at menneskene der er avholdende utenfor de såkalte sikre perioder.

Tragedie. Jeg vil ikke at vi i Norge skal gå tilbake til den gamle abortloven som rammet mange unge kvinner. Vi bør være ferdige for alltid med såkalte kloke koner som førte til mange dødsfall og varige helseskader. Men jeg har, ikke minst i gamle kommunistland, sett konskvensen av fullstendig fri abort. I Ungarn var det flere aborter enn fødsler. Skal vi unngå en slik tragedie må det være god tilgang på kondomer og kontraseptiver,og ugifte kvinner som velger å få barnet, må få en helt annen hjelp enn de får idag.

Det er fortsatt mange menn som undrar seg ansvaret for sine barn, enten de er gift eller har stukket av. Og det er i mange norske miljøer «mannssvin» med et svært gammeldags kvinnesyn. Bidragsfogden vil kunne fortelle adskillig om fedre som stikker av uten å betale noe som helst. Hvor mange gifte menn deler ansvaret for barn og husstell med kona? Mine barns generasjon er bedre enn vi var, men fortsatt gjenstår det mye før det er en reell likestilling. Det gjelder ikke bare blant innvandrere.

Abort av Downs syndrom. Jeg er kritisk til at man på et visst tidspunkt ved ultralyd skal få se om det er et foster med Downs syndrom og så fjerne det. Jeg vil ikke fordømme kvinner som gjør det, men det er noe skremmende og tragisk med et samfunn der det nesten ikke lenger fødes barn med Downs syndrom, slik som i Danmark og det kan bli i Norge. Er det så mye bedre enn i ettbarns-Kina der pikefostre ble abortert fordi foreldrene ville ha en sønn?

Hvis vi forsøker å se lenger inn i fremtiden, for eksempel til det overfladisk kristelige USA, ekperimenteres det med gener i det som kalles «genetic ingeneering». Da vil man kunne fremskaffe barn med lyst hår og blonde øyne eller med andre ønskede egenskaper. Er det et samfunn vi vil ha?

EU vil det ikke og bremser, men i USA er barrierene åpnet til «a bright new World». I USA ansees det som utekkelig at en kvinne viser sine bryster, selv når hun dier. Er det noe vakrere enn en kvinne som dier sitt barn? I USA regnes det i mange kretser ikke som sex hvis det ikke er penetrering, det vil si et naturlig samleie. Det var dette president Clinton forsøkte å komme unna med.

Katolikk. Men tilbake til mitt livsløp. Før jeg brøt med kristendommen og ble humanetiker var jeg innom Kirkeakademiet og medlem av statskirken. Kirkeakademiet ga en ung mann meget. Human-Etisk Forbund ble også  bare et stoppested, men jeg rakk å holde den radiooverførte hovedtalen ved min yngste datters borgerlige konfirmasjon. Det var en verdig og vakker sermoni, likeledes da hun senere giftet seg humanetisk. Jeg synes også seremonien for småbarn, som  erstatter barnedåp og barnevelsignele, er vakker. Dersom ikke Humanetisk Forbund hadde eksistert, måtte vi ha oppfunnet det. Når jeg brøt med dem var det fordi jeg syntes de ble for besteborgerlige og kanskje litt fanatiske når «de luktet kristenmanns blod». Og jeg har på min vandring videre, alltid villet videre.

Overgangen til katolisismen skjedde udramatisk og i det stille uten noen PR-messig virak. Jeg var gjennom årene blitt påvirket av mitt vennskap med pater Halvard Rieber-Mohn og biskop Wilhelm Gran og mine møter med prester og munker i Latin-Amerika, USA og Europa. Da det etter hvert ble kjent at jeg hadde konvertert ble jeg gjort narr av i Dagbladets redaksjon av mine tidligere kolleger. Jeg går ut fra at det ikke var de samme narrestreker da Hans Fredrik Dahl konverterte mange år senere. Han satt jo i mange råd og styrer i Dagbladet og var en høyt respektert skribent.

Jeg setter Hans Fredrik Dahl meget høyt selv om jeg ikke alltid har vært enig med ham.Som katolikk er jeg fortsatt tvilende. Jeg lever, tenker og føler i et spenningsfelt mellom tro og tvil. Og jeg er slett ingen «god katolikk» siden jeg går alt for sjelden til messe og skrifte. Men det ga meg en viss trøst at en biskop som jeg setter meget høyt, sa at heller ikke han var «noen god katolikk».

Nei til aktiv dødshjelp. Mer enn teologiske og filosofisk utredninger har jeg vært påvirket av Graham Greens The Power and the Glory der en forfyllet prest tar imot skriftemål og gir den døende den siste olje. Jeg har en venn som var katolsk prest, men brøt med kirken. Han er nå en uavhengig humanist. Jeg sa til ham: «Hvis du skulle stå overfor et døende menneske, f.eks. etter en ulykke, ville du fortsatt kunne ta imot vedkommendes skriftemål og gi den siste olje. Enten du selv trodde på det eller ikke, ville du hjelpe et menneske i nød. Vedkommende ville ha fått en verdig død». Han nikket.

For meg er dette noe helt annet enn såkalt «verdig død» som jeg mener er både uetisk og umoralsk, selv om jeg respekterer enkelte av dem som har stilt seg i spissen for denne bevegelse. «Verdig død» har i Nederland, Belgia og Sveits medført at mange med selvmordstanker og som kunne ha vært reddet, tok sitt liv. Det finnes også eksempler på at barn som siklet på arven, fikk gjort kort prosess med de gamle. Noe helt annet er å igangsette medisinske prosesser på et menneske som lider av en håpløs sykdom og bare vil dø. Der mener jeg den syke eller pårørende må kunne si nei.

Pinsevennene. Jeg har aldri rakket ned på pinsevennene der jeg jo begynte mitt lange løp mellom tro og tvil. Hvorfor skulle jeg gjøre det? Jeg hadde i min ungdom tre venner - Levi, David og Josef Østby. Faren deres var en fin menneskekjenner og en forstander som aldri skremte vettet av folk slik som en annen predikant som skrek: «Går du ut herfra i kveld uten å la deg frelse, havner du  rett i Helvetet med evig pine!» Jeg syntes det var like skremmende som frykten for atomkrig.

Brødrene Østby viste seg senere som kloke og menneskevennlige forsvarere av sigøynere (rom-folk) og tatere, og de ga aldri etter for antismittismen. Jeg vil alltid akte og ære dem for det.Og sønnen til svovelpredikanten? Ja, det var den kjente og aktede pinsepredikanten Morgan Kornmo. Da hans barnebarn som var datter av en kristen og en muslim, skulle konfirmeres, tok Kornmo kontakt med den andre bestefaren som var utdannet imam. De ble enige om å gi barnebarnet hvert sitt konfirmasjonskurs - i kristendom og islam - og så fikk hun selv velge.

Bare Vårt Land omtalte denne solskinnshistorie. Andre aviser og anti-rasistiske aktivister neglisjerte den. Det er mitt møte med menneskene og miljøene jeg her har omtalt, som ved siden av de genene jeg fikk tildelt, har gjort meg til den jeg er. Derfor sier jeg at «det är tur at jag lever» og «jag tackar livet» og Vår Herre.

Kommentar #1

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 7 år siden

Mye å kjenne seg igjen i her, Johansen. Jeg tror du er en mer gjennomført katolikk enn du aner. Det er andre som har så mange forskrudde oppfatninger av oss. De glemmer helt at katolsk betyr alminnelig. For meg er det slik at det er knapt noe mer alminnelig enn å være katolikk hvis man først skal ha en tro. Slik danner det seg også et inntrykk av at mange har rotet det veldig til for seg trosmessig, ved at man skal være nødt til å ta opp i seg så mye underlige og rare forståelser. En mer rett frem reflektert tro faller seg mer naturlig enn en snirklete dogmatikk som sier at man skal være slik eller sånn. For å si det enkelt opplever jeg det som "væren i seg selv" å være katolikk. Å være en troende uten fiksfakserier og snurrepiperier. Også for meg er det en sum av livserfaringer som ledet meg dit jeg er, en gjennomtenkt tanke, og ikke tvang, trusler eller fornektelser. Rett og slett et ja til livet og til det å være menneske fullt og helt. Dette finner jeg gjenspeilet i hele kirkens fremtreden selv om jeg ikke deler alt bokstavlig. 

Kommentar #2

Levi Fragell

102 innlegg  1166 kommentarer

Verdig død

Publisert over 7 år siden
Jahn Otto Johansen. Gå til den siterte teksten.
«Verdig død» har i Nederland, Belgia og Sveits medført at mange med selvmordstanker og som kunne ha vært reddet, tok sitt liv. Det finnes også eksempler på at barn som siklet på arven, fikk gjort kort prosess med de gamle.

Man må selvsagt akseptere at en selvbiografisk skisse som dette kan inneholde meninger og antagelser som ikke nødvendigvis er fundert på dokumenterbare kilder. Det sitat som er gjengitt her, og som er opphøyet til ingress av redaksjonen, ville neppe vært uangripelig i en journalistisk presentasjon. Etter å ha jobbet med temaet dødshjelp i mange år, etter utallige besøk i Nederland og samtaler med leger, pårørende, offentlige kontrollorganer osv. er min konklusjon at den "verdige" død som der tilbys til håpløst lidende er et betydelige fremskritt for humanitet og medmenneskelighet. Syke med diagnoser som tidligere har skapt mye angst for den siste fase, har gjort livets siste måneder lettere å leve for titusener, selv om det bare har vært en brøkdel av de rammede som har benyttet av seg dødshjelpen.

Det vil alltid være uønskede marginale effekter av alle fremskritt, men når det gjelder Johansens bekymring - som det selvsagt er grunn til å ta alvorlig - bør fokus heller rettes mot den halvpart av døende hvor livet avsluttes ved såkalt "passive" virkemidler, ved at  den døende, pårørende og leger avtaler å avslutte behandling og næringstilførsel når man anser oppettholdelse av livet som uønsket eller meninngsløs.  Avgjørelser av denne type tas hver dag ved alle større sykehus, og ofte er den syke selv uten bevissthet eller i stand til å meddelese seg. Mens aktiv dødshjelp er gjenstand for streng kontroll, rapportering til myndigheter og kontrollkomiteene, er den passive varianten basert på overenskomster og interne regler og rutiner. Det er ingen grunn til å dramatisere det faktum at passiv dødshjelp av denne type nå er tillatt i de fleste land, men hvis man først skulle reise spørsmål både om "selvmordstanker" og "barn som siklet på arven" så ville potensialet for feil og misbruk vært hundre ganger større i denne varianten enn den "aktive".

Kommentar #3

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

En verdig død

Publisert over 7 år siden

Takk for et klokt og fint vitnesbyrd, Jahn Otto Johansen! Jeg, som er født 1969 og har vokst opp med Dagbladet og NRK, har liksom følt at jeg har "kjent deg" siden jeg var liten gutt. Jeg synes du her, og i flere av dine senere tekster, har vist en fin evne til ro og nyansering - ofte en mangelvare i dagens ordskifte.

Jfr. spørsmålet om "verdig død", så er mitt syn, og mange helsearbeideres, at det er godt mulig å oppnå en verdig, naturlig død. Det viktigste, for en verdig død, er at det er noen tilstede, noen som kan gi trygghet og omsorg.
Dernest er det viktig med god og kyndig symptomlindring. Heldigvis har vi gjort store framskritt gjennom det knapt halve århundret jeg har levd - men vi har fortsatt en stor utfordring med å få spredd den kunnskapen vi har, gjennom å sikre døende mennesker et godt nok tilbud rent faglig sett. Jeg tror egentlig ikke det skal så mye til, rent teknisk - det handler veldig mye om kontinuiteten og bemanningssituasjonen på de plassene der folk skal dø.

Et avgjørende moment for en verdig død er at livet ikke hales ut, mot pasientens vilje, uten at det er til nytte for den døende. Overbehandling ved livets slutt er fortsatt et stort problem - men det er størst for de pasienter som ikke selv kan samtykke, eller nekte. Heldigvis har Norge en av verdens mest liberale og fornuftige pasientrettighetslover, som gir døende mennesker rett til å takke nei til livsforlengende behandling.

For samtykke-kompetente pasienter burde ikke overbehandling være et problem. Men medisinen er vanskelig. Vi vil så gjerne - og pasientene sliter ofte med å forsone seg med døden. Det kan ofte ende med at vi prøve litt til, en cellegiftkur til - selv om vi realistisk sett ikke kan forvente at det vil være til nytte. Det er i beste mening, men vi bør snakke mer om dette, bli flinkere til å snakke åpent med hverandre (pasienter - pårørende - helsepersonell) om når "nok er nok".
Smestadhjemmet sykehjem har hatt et prosjekt med innkomstsamtaler for nye beboere, som tar sikte på å oppnå åpenhet og fortrolighet om nettopp disse spørsmålene: Hvordan vil du dø, hva skal vi gjøre når døden kommer, hvordan skal vi snakke sammen om dette?

Aktiv dødshjelp er i hovedsak ikke nødvendig for å gi en verdig død. De aller fleste pasienter som dør i et slikt tidsperspektiv at aktiv dødshjelp kan være aktuelt, på en regulert måte, vil kunne få en verdig død uten at noen framskynder døden med giftmidler. De som dør hurtigere kan også få god lindring. En stor andel av de døende har uansett ikke ønsker om å få dø - de vil heller ha hjelp til å leve, få hjelp til å ville leve.
Svært, svært mange pasienter er beslutnings-inkompetente ved livets slutt, pga. demens og annen hjernesykdom. For disse er ikke aktiv dødshjelp aktuelt - med mindre vi også skal åpne for dødshjelp til pasienter som ikke selv kan be om det. Dette ville være en form for avlivning, og noe knapt noen i Norge ville ta til orde for.

I landene som har legalisert aktiv dødshjelp, er det klare tegn til at dødshjelp normaliseres. Det er også mange tegn på at legenes barriere mot å ta livet av pasienter svekkes. Det er en stor andel dødshjelpstilfeller som ikke rapporteres, og det er en glidning i retning av at stadig større pasientgrupper, også mennesker uten sykdom, eller samtykke-inkompetente, får dødshjelp. I Nederland er det utstrakt bruk av lindrende medikamenter ved livets slutt - men i doser, og under omstendigheter (i hjemmet) som gir mistanke om at symptomlindringen gis i den hensikt å avslutte livet.

Dersom Norge hadde legalisert aktiv dødshjelp og fulgt samme kurve som Nederland, ville vi hatt ca. 1500 dødshjelpstilfeller i Norge - årlig. Dette er dramatisk, og langt mer enn det nordmenn flest tenker på, når de ser for seg aktiv dødshjelp som en "siste utvei" for håpløse, desperate tilfeller. Belgia legaliserte aktiv dødshjelp 20 år etter at Nederland åpnet for dette, men er i full fart med å ta igjen nabolandet. Ingen kan forklare oss hvordan vi i Norge skulle forhindre en slik utvikling, dersom vi først åpner for aktiv dødshjelp.

Som menneske, lege, humanetiker - så sliter jeg med å forstå at det er noe genuint verdig i at ett menneske tar livet av et annet - selv om vedkommende ber om det selv. Jeg sliter også med å se selvmord som noe verdig, for meg er det først og fremst trist at mennesker mister gnisten til å leve videre. Det er mulig at det burde finnes mennesker som møter et slikt dødsønske med hjelp til å dø - men jeg føler sterkt at vi leger, vi helsearbeidere - vi bør møte det med hjelp til å ville leve.

Kommentar #4

Asgeir Remø

12 innlegg  329 kommentarer

Intendert drap på en person vs. behandlingsbegrensning

Publisert over 7 år siden
Levi Fragell. Gå til den siterte teksten.
når det gjelder Johansens bekymring - som det selvsagt er grunn til å ta alvorlig - bør fokus heller rettes mot den halvpart av døende hvor livet avsluttes ved såkalt

Fragells uttrykksmåte her er tendensiøs. Med erfaring frå dødsleier til nær familie veit eg at på dette området er det særs viktig å vere presis i ordbruken. Elles kan ein legge ekstra og unødvendige bører på folk i sorg.

Ved bruk av orda "når man anser oppettholdelse av livet som uønsket eller meninngsløs" kan det gje assosiasjonar til tilfeldige og sterkt subjektive kriterier eller mangel på kriterier. Det er ikkje tilfelle.

"Dødshjelp-debatten viser ofte symptomer på begrepsforvirring. Det er stor forskjell på det å ta liv og det å la dø. I Norge er det tillatt å begrense den livsforlengende behandlingen, slik at pasienten kan få dø en naturlig død. Dette er ikke aktiv dødshjelp, men å «la dø». Aktiv dødshjelp derimot er «en leges tilsiktede drap på en pasient ved å injisere medikamenter, på personens frivillige og kompetente forespørsel»." Jf. her. Les meir om begrepsbruken her.

Den som vil sette seg grundigare inn i vurderingar og retningsliner ved behandlingsbegrensning vil eg rå til å lese om beslutningsprosessen på denne nettsida til Den norske legeforening. Sjå vedlegg 6 til høgre i biletet. Alternativt gå rett til vedlegget her. (Lenka til nettsida funger kanskje ikkje.)

Kommentar #5

Asgeir Remø

12 innlegg  329 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Levi Fragell. Gå til den siterte teksten.
når det gjelder Johansens bekymring - som det selvsagt er grunn til å ta alvorlig - bør fokus heller rettes mot den halvpart av døende hvor livet avsluttes ved såkalt "passive" virkemidler, ved at den døende, pårørende og leger avtaler å avslutte behandling og næringstilførsel når man anser oppettholdelse av livet som uønsket eller meninngsløs.

Eg måtte redigere kommentar #4 nokre gongar for å sikre at lenkane fungerte. Dermed kutta systemet ned på sitatet utan eg vart merksam på det. Intensjonen var å få med det som står ovanfor.

Redaksjonen bør få systemleverandøren til å fjerne denne gamle "bugen".

Kommentar #6

Petter Kvinlaug

190 innlegg  5335 kommentarer

Det var en fin skildring Jahn Otto Johansen

Publisert over 7 år siden

Jeg er bare 50 år men jeg føler at jeg har opplevd noe av det samme som deg.

Jeg oppvokste i konservative Mandal. Jeg kom i oposisjon til alt. Det er så lett å kjenne seg igjen i hva Kjell Askildsen beskriver. Allikevel kom jeg tilbake til Jesus og jeg ser du har gjort mye av det det samme. Selv om jeg ikke er katolikk kan vi si halleluja! Jeg er fri, og det er du også.

Mvh Petter

Kommentar #7

Terje Marøy

18 innlegg  115 kommentarer

"Bare jeg vet ...

Publisert over 7 år siden

... om mitt liv har verdi for meg." Det er ett av mange kloke utsagn min kone har kommet med.

Hun takket nei til prioritert plass på gamlehjem og siden omsorgsbolig etter at hun som 21-åring knekte nakken. Men hun har ført en daglig kamp, 15-18 årsverk før hun kunne ta ut lønn, for å utvikle fridomsverktøyet borgerstyrt personlig assistanse BPA. Dette er for noen tusen sjeler det eneste tiltaket som kan sikre dem likestilling, utdanning og arbeid. Allerede før samfunnet og arbeidslivet er tilrettelagt, har hennes arbeid sørget for å redusere arbeidsledigheten med 25 prosent.

Nå ligger det ute et lovforslag om at folk som har betalt sin skatt gjennom et langt yrkesliv, som har skadet seg på de nye krigsmarkene eller Nordsjøens bunn, skal miste BPA vedfylte 67 år. De skal henvises til segregert isolasjon og inaktivitet, som andre grupper funksjonshindra.

Jeg er selv såpass priviligert at jeg har kjent smerter som ikke er til å holde ut. Ender jeg der, vil jeg heller ha et tilbud om en verdig slutt. Men det skal mye til. Vi må ikke komme dit hen at det er dårlig utbygde systemer som etter hvert får oss til å tenke at vi ikke skal ligge samfunnet til byrde. Et segregeret liv, som ofte er samfunnets løsning, aksellerer et mulig dødsønske.

Også for meg vil det bare være meg selv som kan definere om livet har verdi for meg. Ingen andre skal ta den avgjørelsen på mine vegne.

Og siden det er Jahn Otto Johansen som har innledet denne debattråden, og hans forbilledlige menneskerettsengasjement har preget norsk debatt i mange ti-år, vil jeg minne om dette: Fortsatt vet vi ikke hvor mange norske menn, kvinner og barn som ble avlivet før, under og etter krigen - utelukkende på diagnoser som var litt utenfor A-4-normen. Eller som Hanne Sophie Greve sier det; et samfunn som støter ut  enkelte grupper, kan ende opp med ikke å ha plass til noen.

Ellers er det jo artig å se at selv med alt det rare som fins i pinsebevegelsen, så avler også den gullunger som Jahn Otto. Selv har jeg samme bakgrunn, men forble vel en gråstein.

Terje Marøy

Borgerrettsaktivist eremitus

Stigmavakta

Kommentar #8

Greta Aune Jotun

207 innlegg  1181 kommentarer

Å fylle åtti kan bare de som fikk lov til å bli født

Publisert over 7 år siden

Johansen: Jeg vil ikke at vi i Norge skal gå tilbake til den gamle abortloven som rammet mange unge kvinner.

Nei, det er nok enklere å være imot en lov som kan ramme en selv i fremtiden, enn en lov som ikke lenger kan hindre ens egen fødsel  ...

Kommentar #9

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Greta Aune Jotun. Gå til den siterte teksten.
Johansen: Jeg vil ikke at vi i Norge skal gå tilbake til den gamle abortloven som rammet mange unge kvinner.

Nei, det er nok enklere å være imot en lov som kan ramme en selv i fremtiden, enn en lov som ikke lenger kan hindre ens egen fødsel ...

Loven er ikke hovedproblemet mht abort. Hovedproblemet er våre holdninger. Loven blir bare et symptom på disse. Jeg er positiv til loven for at de som mener de trenger det skal få utført sin abort på en forsvarlig måte, men kampen mot abort må stå på andre arenaer.

Jeg tenker først og fremst på hjemmene. I dag har mødre og fedre valgt å slippe kontrollen. Min generasjon har vist de yngre hvilket skjørlevnet vi foretrekker, og høster fruktene av dette ved at aborttallene er høye. Barna har lært sin uansvarlige livsførsel av foreldrene og nå føres dette videre i andre og tredje ledd. Skal man endre på dette må man snu i døren hjemme. Man må selge på sine barn bedre holdninger, bedre verdier og bedre handlingsmønstre. Jeg går ut fra at flere allerede på dette stadiet ser at det blir relativt vanskelig å snu tallene til nedgang som monner.

Jeg er villig til å innse at samfunnet som helhet egentlig ønsker å ha det slik. Alternativt kunne det muligens endres gjennom at hjem, skole og samfunn arbeider som en felles sak med å skape en holdning som tilsier at vi ikke begår aborter. En endring i ethos for alle deler av samfunnet er i så fall det som må til for å endre hele innstillingen til fosteret, til det unnfangede liv og dette må munne ut i at man velger å føde frem barn. Aldri har forholdene ligget bedre til rette for å føde barn i Norge. Dessverre gir dette seg ikke utslag i sterkere moralske verdier mht å bevare det ufødte livet. Vi kan knapt snakke om at det mangler hjelpeordninger. Vanligvis fødes ikke norske barn i fattigdom og trengsel. Det er vanskelig å se at dette skal utgjøre noen dominerende toneangivende grunn for å søke abort. Vi må derfor arbeide frem en holdning til at hvis man først har blitt gravid er det oppstått en situasjon hvor man må ta ansvar for livet i mors mage. 

Jeg vet ikke om det er til hjelp for det ufødte, men kan det være en løsning å trekke far inn i bildet? Kan det tenkes at ved å kreve samtykke fra begge foreldrene før et foster fjernes? Jeg ser en ansvarliggjøring av mannen i et slikt aspekt, for barn må være et felles prosjekt uansett. Da vil også mor kunne vite at hun helt fra starten av har minst én annens støtte. I tillegg til dette tror jeg vi må mobilisere det som er av ressurser rundt den gravide for at ønsket om at unnfangne barn bæres frem skal virkeliggjøres. Det må rett og slett bli det man gjør når man blir gravid og at man ikke tenker på alternativer uten at det foreligger særlige grunner. Vi bør komme bort fra det alminneliggjorte ved aborten, og vise med våre verdier at det er et liv som skal gjøres velkomment og som skal ønskes og elskes frem selv om omstendighetene kanskje gjorde starten litt uryddig.  

Kommentar #10

Arild Holta

104 innlegg  3883 kommentarer

Fy, så dyrt!

Publisert over 7 år siden
Jahn Otto Johansen. Gå til den siterte teksten.
Jeg er takknemlig for å bo i et land der det offentlige to ganger har dekket utgiftene til pacemaker som jeg ikke ville hatt råd til dersom jeg hadde tilhørt verdens fattige.

Det har du da betalt selv. Over skatteseddelen.

Det er nesten som magi alt dette det offentlige liksom betaler. De liksom tryller verdier, og er derfor helt fantastiske.

Skatt er imidlertid svindyr betaling.

Kommentar #11

Torry Unsgaard

12 innlegg  496 kommentarer

Takk

Publisert over 7 år siden
Arild Holta. Gå til den siterte teksten.
Det har du da betalt selv. Over skatteseddelen.

Det er nesten som magi alt dette det offentlige liksom betaler. De liksom tryller verdier, og er derfor helt fantastiske.

Skatt er imidlertid svindyr betaling.

Takk til Jahn Otto Johansen for mange kloke ord. Særlig takk for at du med åpenhet vil gi oss del i din livserfaring.

Jeg vil også takke det norske velferdssamfunnet for at det er innført et skatte- og avgiftssystem som nok kan ramme de mange rike i vårt land; men som samtidig gir oss alle tilgang til gode helsetjenester, god utdanning, gode infrastrukturer etc. etc. 

Kommentar #12

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Smertelindring

Publisert over 7 år siden

Det er betydelig viten og forskning bak dødsprosessen i dag sammenlignet med tidligere. En alvorlig lidelse og sykdom kan ha flere retninger.

Før serverte vi alkohol på høytidsdager, til alle voksne, som ville ha, når de var innlagt på sykehuset.

Det kunne gå svært, mange timer mellom smertestillende.

Paracetamol delte man ut 2x4-6 i månedsvis.

Valium vesper var "god" sovemedisin.

Det var en praksis som spl. tjenesten tok avstand fra og hadde behov for å se nærmere på/endre.

Pasienten hadde lite eller ingen innvirkning på sine behov.

De medisinske prosedyrene skulle følges til punkt og prikke.

Da forskningen gjorde seg gjeldende i min tid, ble det lov å stille spørsmål til legen på visitten. Det ble viktig å høre pasientens stemme og evaluere behandlingen.

Den største forskjellen var nok holdninger til smerter og angst.

Ikke som en psykisk lidelse, men som en naturlig del av kroppens reaksjonsmønster når den kom i krise.

Vi brukte nærhet, holde i hånden, sitte på stolen ved siden av sengen, lytte og observere.

På kveldsrunden delte vi ut varm suppe, tok samtalen ingen våget og sto i det. Slik måtte det være.

Resultatet ble at pasientene sov bedre med enn uten valium. De følte seg sett, hørt og forstått, og ble rolig og fikk pustet ut før de slapp tankene og sovnet. Noen ganger satt vi helt til de sov dypt.

Det går ikke an å tenke selv i dype kriser. Følelsene svirrer rundt som en tornado. Ved å løsne på profesjonaliteten og slippe medmennesket til, kort sagt være oss selv i et profesjonelt miljø, ble terskelen senket og kontakten etablert.

Vi hadde også tid til å pleie. Det var grunnlaget for den videre behandlingen.

Alle flosklene om kjærlighet, trygghet, tillit og åpenhet gjorde vi til skamme. Fru Bertrandsen ville ha permanent. Det fikk hun av meg. Noen andre la opp kjolen eller heklet fire omganger på grytekluten.

Helsevesenet er bygget på fjell.

Levi Fragell tar et stort ansvar her ved det han legger frem og blander kortene som andre har kastet.

Vi snakker om voksne mennesker, barn eller ungdommer som har sine egne meninger.

Det går fint an å sette standard for medisinsk behandling og pleie sammen med den syke og hans/hennes familie.

Hvis man tror at en dødsdom er uten håp, så blir fremtiden håpløs.

Det kreves ekstra mye av en som står nær enten man er kone, kollega eller hjelper.

Spennende å lese ditt vitnespyrd, Johansen.

 

 

 

 

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere