Nå er det ikke lenge igjen!

(DENNE BLOGGEN BLE SKREVET 21. DESEMBER 2012 I FORBINDELSE MED AT EN AMERiKANSK PASTOR DA SPÅDDE DOMMEDAG)

Jeg har sagt det før, men nå sier jeg det igjen: Nå står ikke verden til påske! Og det er sannelig på tide. For det er et livslangt slit å unngå fortapelsen.

Nødvendig trussel
"FOR en tid vi lever i!" Jeg har overtatt omkvedet min grandtante Åsta messet på repeat over krumkaker og sviskekompotter under hele oppveksten min. Men som en velutdannet kvinne i tiden, har jeg utad ledd overbærende av den gamle indremisjonstantens spådommer om en nært forestående dommedag. Som en dame av universitetet imøtekommer jeg alle liberale forventninger om at jeg selvsagt ikke tror på gamle bibelske dogmer om evig fortapelse og den evige trussel om dommens dag.

Men strengt tatt frykter jeg at dogmene og truslene får rett til slutt. Og da er det for sent.

Dommedag og trusselen om evig fortapelse er en grunnleggende nødvendighet. Trusselen om at dommedag til enhver tid er like rundt hjørnet – den og bare den – holder meg på en relativt smal sti.

Arvesynden har rammet meg ekstra hardt, født som jeg er med en grunnleggende livsnytersk natur. Frykten for fortapelse er motivasjonen som heiser meg opp fra mitt bunnløse begjær. Hadde det ikke vært for denne, hadde jeg fråtset i luksus, dyrket dovenskapen og drukkenskapen. Jeg hadde levd for lettjente penger og et liv i nytelse. Kanskje hadde jeg blitt luksusprostituert. Jeg hadde hatt tjenerskap fyldig nok til å dekke ethvert umiddelbart begjær. Det eneste som motiverer meg til ikke å flyte helt ut – leve i verden, drive hor og dyrke mammon – er vissheten om at Gud skuler strengt over brillene og klør seg i skjegget mens Han pønsker ut passende straff.

På den annen side er det så mye fælt i verden, at var det ikke for vissheten om belønning i himmelen, hadde jeg i grunn ikke giddet stå opp om morgenen. På den annen siden der igjen, kunne min grunnleggende bedagelige natur vært grunn nok til å bli i sengen. Uten dommedag lurende i horisonten, hadde jeg blitt nihilistisk hedonist.

Forsømmelse og straff
På seg selv kjenner man andre. Så det er ikke bare jeg som trenger dommedag, tror jeg. Mennesket er grunnleggende syndig, og i henhold til mine observasjoner (eller kanskje trenger jeg å fornye vennekretsen min) trenger folk sanksjoner av positiv og negativ art for å faktisk leve moralsk. Man kan preke så mye man vil om at rettferdighet er belønning i seg selv, men jeg tror ikke på det. Og alle som sier det lyver – enten for seg selv eller for andre.

Var det ikke for den evige og umiddelbare trusselen om passende straff, hadde jeg aldri giddet å kildesortere. Det er umulig for andre å kontrollere. Uten pietistisk kristen oppseding hadde jeg ei heller hatt tilstrekkelig kultivert samvittighet til å gjøre det rette bare fordi Gud påbyr det.

Ok, nå skryter jeg.

Jeg gjør ikke det rette fordi Gud påbyr det, men fordi Gud har en straff for å bryte påbudene. Og DET er grunnen til at jeg bestreber et moralsk liv. Jeg trenger trusselen om dommens dag.

Min ambivalens utfordres hver eneste dag i møte med rumenske tiggere. Jeg irriterer meg over dem, men på grunn av angreplikten må jeg gjøre bot for hver stygge tanke – med den konsekvens at jeg alltid er tom for småpenger. Og beløpet jeg betaler høynes etter hvor stygt jeg tenker i det jeg passerer dem. Ti kroner for følelsen av harme. Tjue for ”æsj, de lukter vondt”. 150 kroner for et irrasjonelt, svakhet-i-øyeblikket-av-ren-irritasjon-Frp-sympatisering: ”æsj, nå må Siv Jensen komme til makten en periode her, bare for å få ryddet gatene”.

Jeg går ikke tilbake og gir dem penger fordi jeg virkelig angrer på tankene mine. Jeg går tilbake fordi jeg hører grandtante Åstas stemme i hodet: At man er frelst for å tjene, frelst for å dele, og alt dette her med flisen i din brors øye versus bjelken i ditt eget. Fordi det er Guds vilje. Og gjør man mot Guds vilje, så får det konsekvenser. Om ikke straffen kommer i dette livet, så svikter aldri domstolen i enden av alle ting.

Dommedag som sosialt selvmord
For den sosiale akseptens skyld, sier jeg dét folk vil høre når de sarkastisk spør: "Bare fordi jeg ikke er kristen, betyr liksom det at jeg kommer til helvete hvis dommedag kommer nå?"

“Neida,” svarer jeg. “Gud er jo god og på sikt gjelder nåden alle – jadda, til og med Hitler, sikkert” (for å være ekstra grei). Og “neida, det finnes ikke noe Helvete”, svarer jeg diplomatisk og politisk korrekt. Men jeg tror ikke på det jeg sier, når jeg sier etter. Jeg sier det kun for å unngå sosialt selvmord.

Jeg snakker tross alt sørlandsdialekt.

Jeg tror Messias kommer igjen for å skille rettferdige fra syndere. Og sistnevnte går fortapt. Men jeg trenger heldigvis ikke å si det til dem når de spør, så jeg unngår dermed stempelet “konservativ og fordømmende”. (Hm… betyr dette egentlig at jeg synder? For da begår jeg jo synden “feighet”, siden jeg ikke følger misjonsbefalingen og prøver å omvende dem før det er for seint… Å nei! Nå må jeg i kirken på søndag for å gjøre bot. Og så begynne å si det som det er! Med sosialt selvmord som konsekvens.)

Og jeg kan si så mangt og vakkert om at størst av alt er kjærligheten, for å øke omfanget på veien til frelse. Men jeg tror ikke på det. Jeg tar ingen sjanser: Dagen kan komme når som helst, derfor må man ha det klart for seg til enhver tid, så man ikke begår en uopprettelig synd like før dommedag er her. Man må alltid rekke å angre og få tilgivelse for syndene.

Evig anger
Derfor angrer jeg like godt hele tiden.

Jeg angrer til og med på forskudd: Gud, tilgi meg om jeg skulle være så dum å begå en dødssynd i morgen! Tilgi meg, for jeg vet garantert ikke hva jeg gjør, ber jeg hver eneste kveld. For dommedag kan jo komme mens jeg synder i søvne.

Problemet er bare at jeg aldri egentlig angrer skikkelig på egen dekadens og hang til ondskap, fråtsing, bannskap og slemme tanker. Derfor passer jeg stadig på å be om tilgivelse for egen manglende evne til anger (både på forskudd og etterskudd, for å være på den sikre siden).

Tilgi meg, for mitt hjerte er hardt! Gid jeg måtte vare til dommedag! Så heisen jeg tvinges inn i går opp og ikke ned.

TIDLIGERE PUBLISERT PÅ KRISTENOGPROGRESSIV.NO 21. DESEMBER 2012