Verdidebatt

Samvittighet – et nødvendig korrektiv

Centimeter for centimeter flyttes den etiske grensen – og staten står i fare for å be sine borgere om å lukke øynene.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er med bekymring jeg følger
 debatten om legenes reservasjonsrett ved henvisning til abortinngrep. I  ordskiftet omtaler et stort flertall provosert abort som en rett, og ikke – som lovens tekst også uttrykker – som en trist utgang på et svangerskap.

Det målet norsk lov tilstreber, er faktisk at så få aborter som mulig skal finne sted. Noen debattanter bruker til og med ord som indikerer at abort kan være
et gode. Spørsmålet om hva som faktisk skjer ved en abort, at et menneskeliv fjernes, har vært overdøvet hver gang det har vært stilt. Og de 500.000 provoserte aborter som er foretatt siden loven ble vedtatt, registreres knapt.

Umulig. De legene som ber om reservasjonsrett, er overbevist om at menneskelivet begynner ved unnfangelsen, eventuelt når det befruktede egget fester seg på livmoren. Derfor er det umulig for disse legene å henvise til abort. Livet kan ikke begynne etter 12 eller 20 uker eller ved fødselen. Selv om tidspunktet for menneskelivets begynnelse regnes som irrelevant av mange, er det uforståelig at disse legenes logiske synspunkt ikke møtes med respekt, men med emosjonell heftighet.

Det lover dårlig for videre offentlig debatt om etiske spørsmål, og vi vet at det kommer flere. Det skal ikke mye fantasi til før vi forstår at den liberalistiske lobbyen i neste omgang vil arbeide for legalisering av aktiv dødshjelp. Og veien til pålegg for helsepersonell til å bistå i å ta livet av syke og eldre, vil da være kort. Centimeter for centimeter flyttes den etiske grensen – og staten står i fare for å be sine
borgere om å lukke øynene.

Respekt. Det tolerante og demokratiske Norge kan ikke være bekjent av en strømlinjeforming av borgernes etiske vurderinger og valg. Et liberalt samfunn viser respekt for borgernes samvittighet i spørsmål om liv og død. Skulle Norge innskrenke samvittighetsfriheten for fastleger, beveger vi oss bort fra de demokratiske grunnverdiene vi tufter vår kultur på. Da har vi ikke lenger et demokrati som sikrer respekt for mindretallet. Den sivile ulydighet vil måtte blomstre – ikke minst blant religiøse og kulturelle minoriteter – og Norges enhetsprosjekt vil raskt rakne i sammenføyningene.

Kirken – og samfunnet for øvrig – skal og bør alltid ta den svakestes parti. I den opphetede debatten om reservasjonsretten hevdes det at den svakeste part i et møte mellom en abortsøkende kvinne og hennes fastlege, er kvinnen. Fastleger som reserverer seg mot å henvise til abort, hevder – med sine verdier i ryggen – at det er det ufødte barnet som er den svakeste part.

Alvorlig. Å velge abort er utvilsomt en svært vanskelig og sårbar situasjon for mange kvinner – også fordi abort ikke er etisk lettvint. Også de stortingsrepresentantene som står bak dokument 8-forslaget om ikke å utvide legers reservasjonsrett, uttaler respekt for standpunktet til legene som ikke vil delta i selve abortinngrepet. Vi må derfor legge til grunn enighet om at abort og medvirkning til abort er et alvorlig samvittighetsspørsmål for alle: den abortsøkende kvinnen, legene, politikerne og oss alle. Å kjøre den sårbare kvinnen frem som det eneste gyldige argumentet i debatten, er derfor en overforenkling av virkeligheten.

Sove. For et menneske som er overbevist om at en provosert abort er å fjerne et liv, må retten til liv rangere høyest blant moralprinsippene. Staten, som både har en lov- og normgivende rolle, kan ikke være bekjent av å nekte dem – nekte oss – å handle på dette grunnlaget. Samvittighetsfriheten, som også er nedfelt i Den europeiske menneskerettskonvensjons artikkel 9, kan selvsagt ikke alltid ha forrang. Har den imidlertid ikke forrang i spørsmål om liv og død, kan den vanskelig anvendes på noe.

Samvittigheten er kanskje det viktigste instrumentet vi har for å ta temperaturen på samfunnet – den er et nødvendig korrektiv i ethvert demokratisk samfunn. Jeg vil derfor takke de fastlegene
og øvrige helsearbeidere som prinsippfast forsøker å manøvrere i et etisk minelagt landskap og minner oss andre på nødvendigheten av en våken og ærlig samvittighet. Den katolske kirke
– og flere andre institusjoner – står sammen med dere. Vi lover å styrke vårt engasjement for å vekke samfunnets samvittighet når den måtte sove. Slik vi ser det, er ikke problemet at for mange i vår tid henviser til samvittigheten. Det er kanskje heller for få?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 25. MARS 2013. PUBLISERT ETTER REDAKSJONENS ØNSKE - EIDSVIG HAR IKKE ANLEDNING TIL Å FØLGE OPP DEBATT.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt