Karl Øyvind Jordell

193

Kirkemøtet må ikke vedta uklare og manipulerende valgordninger

Mer innflytelse til nominasjonskomiteer kan gi forutsigbare valgresultater, noe som kan være gunstig, så lenge det finnes ventiler i form av ryddige muligheter for alternative listeforslag. Men Kirkemøtet må ikke tillate lokalt rusk i ventilene.

Publisert: 24. mar 2014

Kirkemøtet skal i april vedta nye valgregler for menighetsråd og bispedømmeråd; de sistnevnte er også regler for valg til Kirkemøtet. Kirkerådets forslag innebærer at valgordningen for menighetsråd blir uklar eller ugjennomskinnelig, og at ordningen for bispedømmeråd blir manipulerende.

Den følgende fremstilling hviler på to premisser: 1) Mer eller mindre skjulte regler må ikke innebære at mange velgere ikke får innflytelse, da er det bedre at alle velgere har begrenset men lik innflytelse, og 2) mindretall må ha samme muligheter til å nå fram i alle bispedømmer.

Opplegget for menighetsrådsvalg er ugjennomskinnelig, fordi man foreslår at når det bare foreligger èn liste, vil en velger som leverer en urettet liste, ikke påvirke valgresultatet. Dette er velgeren neppe klar over, fordi hun ikke har mulighet til å vite at dette følger av rariteter som er skjult i opptellingsreglene – de færreste setter seg inn i dem. Og velgeren skal samtidig stemme ved et offentlig valg, hvor en urettet liste teller, slik at hun er i god tro om sin innflytelse, selv om hun ikke stryker eller kumulerer. Bakgrunnen for rariteten er at Kirkerådet, som fremmer saken, frykter at nominasjonskomiteer skal få stor innflytelse.

En rimeligere ordning vil være at en urettet stemmeseddel blir oppfattet som en stemme til de som står øverst på listen (samme antall som det antall som skal velges), og at de nederste på listen oppfattes som forslått som vararepresentanter. Det er antagelig slik de fleste velgere tror deres stemme tolkes, så meget mer som dette er en variant av den vanlige ordning ved valg i organisasjoner: det skal velges N styremedlemmer, og ved valget bes velgerne om å føre opp N navn. Men da vil altså nominasjonskomiteen få svært stor innflytelse – mange velgere vil ikke foreta rettelser på listen, slik at det skal svært mye til for at en som står på varamannsplass, rykker opp.

Tilsynelatende står man her overfor to onder: Enten blir det slik at mange stemmer ikke får betydning, eller så teller alle stemmene formelt sett, men i realiteten teller de nesten ikke, fordi resultatet stort sett blir slik nominasjonskomiteen har foreslått. Det kan kanskje oppfattes om hipp som happ hva man bestemmer seg for.

Dette dilemmaet kommer imidlertid i et noe annet lys dersom man trekker inn et annet hensyn – virkningen av aksjoner for å få valgt noen kandidater og stryke andre. Noen vil kanskje mene at slike aksjoner er av det gode, fordi de innebærer at velgerne engasjerer seg.

Ulempen er at menighetsråd (og også bispedømmeråd) kan bli ensidig sammensatt, hvis det aksjoneres når ordningen er slik at en urettet stemmeseddel ikke har betydning En gruppe kan da lettere lykkes med en aksjon, og få valgt inn sine, slik at få eller ingen andre kommer inn. I dette perspektivet blir sterk innflytelse fra nominasjonskomiteen, i form av at stemmeseddelen ved opptellingen bare medfører stemme til de som står øverst, et gode – forutsatt at komiteen har lagt opp til balanse og bredde blant dem som står øverst. Det sentrale her er at en slik ordning gir forutsigbarhet: De som står på de øverste plassene, blir med stor sannsynlighet valgt. Hvis nominasjonskomiteen ikke har vært ensidig, vil de fleste velgere bli fornøyd med resultatet. Og ved menighetsrådsvalg er det sjelden slik kamp om å bli valgt at det betyr så mye hvem som blir valgt – problemet er som oftest å få nok til å stille.

Å oppfordre til minst en strykning eller kumulering for at stemmesedler skal få betydning, er en mulighet, men erfaringene fra slike oppfordringer ved preferansevalg er ikke gode, og mange velgere vil være mest bekvemme med bare å levere en urettet liste.

Ved bispedømme- og kirkemøtevalg kan nok stor innflytelse fra nominasjonskomiteen oppfattes som et større problem. Men her er det nå, på tross av iherdig motstand fra Kirkerådet fram mot Kirkemøtet i 2013, blitt overkommelig å stille alternative lister; det er nok med 150 underskrifter; Kirkerådet ville kreve 500! (Ved menighetsrådsvalg har det alltid vært mulig å stille alternative lister dersom 10 velgere stiller seg bak en liste, derfor var Kirkerådets motstand meget besynderlig.) Mindretallsgrupper som frykter de ikke vil vinne fram, kan derfor relativt enkelt stille egen liste. Men dersom et rimelig bredt utvalg kandidater står på de første plassene, og stemmesedler tolkes slik at de kun gir stemmer til de som står øverst, slik at slike grupper kan regne med å få inn en eller et par av sine, vil forutsigbarheten ved ordningen innebære at behovet for å stille alternativ liste dempes. Slik forutsigbarhet får man som nevnt ikke dersom en urettet stemme oppfattes som en stemme til alle, og dermed blir uten betydning. Da har rekkefølgen på listen liten eller ingen betydning, det kun de som kumulerer og/eller stryker som får innflytelse, og listen kunne med fordel være alfabetisk, for å markere at rekkefølgen betyr lite.

Sammenfattende kan det fremtre som snodig å gå inn for en valgordning hvor forutsigbart resultat oppfattes som et gode. Men fordelene er altså at man unngår at mange stemmer ikke teller, at alle stemmer teller likt, og at behovet for alternative lister dempes – man vet så noenlunde hvem som blir valgt. Legger man inn ordninger for supplerende nominasjon, svekker man nominasjonskomiteens innvirkning noe, og mindretallsgrupper kan evt benytte denne ordningen, fremfor å stille alternative lister. Alternative lister blir da en slags ventil, som kan benyttes som siste utvei.

Men med en slik ordning er det viktig at man unngår manipulerende bestemmelser.

Et forslag angående bispedømme- og kirkemøtevalger svært problematisk i dette perspektivet, nemlig forslaget om at det enkelte bispedømme kan redusere antallet leke representanter som skal velges direkte, fra sju til fire.

Dersom det bare stilles en liste, vil forslaget innebære at det blir langt vanskeligere å innplassere et bredt utvalg kandidater på sikre plasser. Dermed vil mindretallsgruppers behov for å stille egne lister, øke. Er man opptatt av så vidt mulig å unngå partidannelser, er dette uklok politikk. Men det er knapt manipulerende.

Dersom ordningen gjøres gjeldende når det foreligger flere lister, må den oppfattes som å ta sikte på å vanskeliggjøre mindretallsgruppers muligheter til å vinne fram. Og da vil den med rimelighet kunne karakteriseres som manipulerende – eller som rusk i ventilen.

Muligheten til bare å velge fire ved direkte valg ble innført da man hadde de mislykkede forsøkene med såkalt preferansevalg, som var et valg på personer, ikke på grupper/lister. Hvis ordningen nå, ukritisk og under dekke av å være et kompromiss, gjøres gjeldende også ved forholdstallsvalg med flere lister, vil den innebære at det ikke er tilstrekkelig med ca 1/13 av stemmene for å få inn et mandat (når det bare er to lister); en liste vil måtte ha ca 1/7 av stemmene, eller ca dobbelt så mange. (Man fordeler mandater etter den såkalte oddetallsmetoden; 13 og 7 er hhv syvende og fjerde oddetall.) 

Det helt grunnleggende formålet med forholdstallsvalg er at små grupper skal kunne få valgt inn et rimelig (lite) antall, fordi deres kandidater ikke trenger mer enn et fåtall stemmer. Dette formålet undergraves når tre skal velges ved indirekte valg, slik at bare fire velges direkte.

Antagelig fordi Kirkerådet ydet så sterk motstand mot forholdstallsvalg overhodet, slik at konsekvenser av to valgomganger (egentlig to valgkretser i hvert bispedømme) ved denne type valg aldri ble utredet, og fordi det vel er grenser for hvor mye oppryddingsarbeid som kan overkommes på et hektisk Kirkemøte, ble ordningen med to valgomganger gjort gjeldende generelt i vedtaket på Kirkemøtet 2013, altså også når det skal holdes forholdstallsvalg. Jeg ville anta at de færreste delegater så konsekvensene av hva de var med på, fordi det ikke forelå noen bred utredning. I hektiske forhandlinger vil de færreste kunne forholde seg til tenkte valgresultater og ulike oddetallsutregninger. Flere høringsinstanser har påpekt at ved forholdstallsvalg er to valgomganger lite sakssvarende. Problemet er at det som kunne forsvares ved personvalg, blir manipulasjon ved listevalg.

Følgende vil nemlig skje, dersom en (mindretalls)gruppe stiller liste i flere bispedømmer: I noen bispedømmer vil de få mandat, fordi de oppnår 1/13 eller mer av stemmene. Men i andre bispedømmer vil de ikke få mandat, selv om deres andel av stemmene er noenlunde den samme, fordi det her bare skal velges fire kandidater, slik at altså man må ha ca 1/7 for å få mandat. (I begge eksemplene legges det til grunn at det bare foreligger to lister.)

Dette vil helt sikkert bli en brennbar sak etter valget i 2015, når urimelighetene viser seg, og fram mot neste valg, i 2019. Man vil sikkert, senest i 2018, innse at slik kan man ikke ha det.  Men i mellomtiden vil kirkens demokratireform komme i vanry, fordi mange vil se dette som hva det med betydelig rimelighet kan oppfattes som: Noen aktørers bevisste ønske om å holde små grupper helt utenfor, ved å manipulere valgkretsens utforming, tiltak som ellers bare er kjent fra det mest uskjønne aspekt ved amerikanske kongressvalg (såkalt gerrymandering). I saksforelegget heter det: «I utredningsprosessen har det blitt vektlagt at indirekte og direkte valgform handler om forskjellige typer demokrati.» Det kan så være, når det dreier seg om personvalg. Men når de blandes som et kompromiss ved et forholdstallsvalg, blir resultatet manipulerende. Det vil være en håpløs oppgave å forsvare ordningen i offentligheten.

Derfor er det viktig at Kirkemøtet allerede nå i 2014 lager renslige regler for valget i 2015, som fritar kirken for denne belastningen. Når man har innført en ordning som åpner for at mindretall med større sannsynlighet kan få uttelling, vil det bli en belastning for kirken når det blir tydelig for alle at man har åpnet for lokale manipulasjoner, som innebærer at man fratar velgerne muligheter for å få valgt et rimelig antall kandidater. En slik ordning, med rusk i ventilen, bør ikke være kirkens bidrag til grunnlovsjubileet.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere