Israel får ansvaret - men hvem har ansvaret?

Sissel Vold hadde en lengre analyse av situasjonen i Midtøsten i dagens Nyhetsmorgen på NRK P2. Analysen tok utgangspunkt i at det i går, 12. mars, ble sendt over 50 raketter fra Gaza mot Israel. Organisasjonen «Islamsk hellig krig» tok på seg ansvaret for rakettangrepet. Angrepet var en hevnaksjon etter at tre palestinere dagen før ble drept av en israelsk rakett, ifølge «Islamsk hellig krig».

NRKs programleder for Nyhetsmorgen innleder reportasjen på denne måten; «Igjen angriper Israel Gazastripen, og igjen skyter militante islamister raketter mot Israel». Men var det ikke omvendt? Kom ikke angrepet først fra Gaza?

I reportasjen stiller Vold spørsmålet om hvem som begynte denne gangen, og trekker svaret i retning mot Vestbredden når hun uttaler; «Ingen vet hvem som begynte denne gangen. Er det okkupasjonen, eller er det rakettene?» Israels bosetting på Vestbredden er altså årsaken til rakettene fra Gaza, og Vold viser også til EUs klare beskjed om at bosettingene og byggingen på Vestbredden er ulovlig, og at den er et signal om at Israel ikke ønsker fred. Vi får også høre Storbritannias statsminister Cameron hvor han i klare ordelag gir Israel ansvaret for at det ikke er fred i Midtøsten. Han mener at bosettingen på Vestbredden er den direkte årsaken til konflikten, og mener også som EU at bosettingene demonstrerer at Israel ikke ønsker fred.

Spørsmålet er jo naturligvis; hvordan kan boligbygging utgjøre noen trussel? Hvordan kan et privat hjem hindre fred?

Til sammenligning må vi nevne situasjonen fra 2012 som nå snart er glemt. Flere hundre raketter (600 – 700) ble sendt fra Gaza mot Israel. Siden 2001 har nær 13.000 raketter blitt sendt mot Israel. Så kan man jo spørre om på hvilken måte boliger er en større trussel enn raketter?

Cameron og EU gir Israel ansvaret for at det ikke er fred i Midtøsten, og adresserer det direkte til bosettingen på Vestbredden (Judea og Samaria), som de kaller den ulovlige okkupasjonen. Men er okkupasjonen ulovlig? Er det i det hele tatt tale om en okkupasjon? For Vestbredden har aldri vært palestinsk land. Området var en del av det osmanske riket i 400 år frem til 1917. Fra 1917 og frem til 1948 var det under britisk styre, og fra 1948 var det kontrollert av Trans-Jordan (Nå Jordan). Det har aldri vært palestinsk.

Når man så gir Israel og bosettinge ansvaret for at det fortsatt ikke er fred i Midtøsten må vi huske på følgende:

• Jordan kontrollerte området i 19 år, uten at det ble etablert noe Palestina.
• Israel har fem ganger godtatt en tostatsløsning (TS) eller tilbudt (T) araberne en palestinsk stat (1937 TS, 1938 TS, 1948 TS, 2000 T, 2008 T)
• Netanyahu og PLO skrev i 1998 under på Wye-avtalen og trakk seg ut av 80 % av Hebron og 27 % av Judea og Samaria for å gi palestinerne kontroll over området. Dette strandet i 2000 da Arafat forkastet Israels forslag til endelig fredsløsning og startet den andre intifada.
• I 2000 og 2008 fikk henholdsvis Arafat og Abbas tilbud om en palestinsk stat og full kontroll over nesten hele Vestbredden (92 %). Tilbudene blir avslått, eller ikke besvart.
• I 2005 trakk Israel seg ut av Gaza, og ikke lenge etter ble 10.000 av det israelske politi satt inn for å tvangsflytte jødene i Amona på Vestbredden, like ved Ramallah. Tiltakene førte ikke til at palestinerne etablerte og bygget sin egen stat. I stedet prioriterte man kampen mot Israel.
• Israelsk bosetting på Vestbredden dekker ca. 3 % av arealet.

Å gi Israel ansvaret for at det ikke er fred i Midtøsten, samt å si at Israel ikke signaliserer vilje til fred er en alvorlig påstand. Det alvorlige ligger i at Israel gjentatte ganger har gjort tapre forsøk på å få til en endelig fredsløsning. Israel har en betydelig motivasjon for å få til fred. Når det gjelder araberne kan vi ikke se mellom fingrene med at flere av Israels naboland ikke ønsker denne staten på kartet. Det er et alvorlig problem for Israel at de må forhandle med stater og regimer som ikke ønsker dem. De må forhandle med stater og regimer som de ikke vet om holder ord. Og de må forhandle med representanter som de ikke vet om faktisk representerer motparten.

Det er svært mange forhold som taler for at Israel ønsker fred. Kanskje vi må spørre om hvilke forhold det er som taler for at palestinerne og nabolandene virkelig ønsker fred?