Verdidebatt

Ulf Ekman kommer hjem til moderkirken

Den ikke ukjente pinsepastoren Ulf Ekman, stifteren av Livets Ord, har konvertert til katolisismen med sin familie. Flere medlemmer og teologer fra Den norske Kirke kommer også hjem til Den Katolske Kirken, fra år til år. DnK oppløses sakte innenfra.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den norske Kirke har for flere utviklet seg til et konglomerat av teologiske meninger; hvor flere overbevisninger av hva som kan passere som teologisk sannhet dog spriker i flere retninger. Slik, så opphever man absurd nok faktisk i praksis selve gyldigheten og verdien av selve sannhetsbegrepet per se.

Mange erfarer at DnK har endret seg til en type religiøst spa hvor kirkens sentrale budskap og oppgaver er å trøste, støtte, forstå, ha kosekvelder og legitimere. Alt frukter av det å tro - for all del, men dette alene er ikke røttene og premissene for troens innhold. Man har gått over til å elske fruktene, men vil ikke ha det besværlige treet og røttene. Den norske Kirkes teologiske sannhet viser seg å være en høyst fleksibel størrelse; og enhver troende kan i praksis selv avgjøre hva som skal være sant og riktig i kirken. Kirkens troslære og bekjennelse har blitt redusert til et teologisk koldtbord hvor enhver kan ta det som faller mest i smak.

Den protestantiske kirken forkastelse av den Kirkelige Tradisjonen og den teologiske autoritet som Jesus overga til Peter, pave-embetet, impliserer at troens sannhet og det av kirkens bekjennelse man ennå mener å tro på blir formulert ad hoc av enhver troende; alt reduseres til syvende og sist teologisk subjektive variabler - og derfor blir alt relativt og tilfeldig - Enhver troende har i DnK med all rett sin egen sannhet. Konklusjonen er at alt i kirken og dens troslære egentlig blir tilfeldig og relativt; enhver troende kan slik tro akkurat hva man vil - enhver tro og bekjennelse er like så lite eller mye verdt som den andre: For sannheten er det like vel ingen som kjenner og dermed blir alt redusert til språkspill og tegn; og postmodernistenes profeter reiser seg begeistret og klapper anerkjennende.

Det lutherske menneskebilde er for øvrig egentlig et pessimistisk menneskesyn. Et syn som benekter at mennesket etter syndefallet har bevart tilstrekkelig av sin frihet og Gudbilledlikhet, gitt ved skapelsen og bekreftet ved dåpen, at det er i stand til å utvikle seg positivt til stadig mer helhet og Gudvillet hellighet, og slik kunne og ville velge genuint godt i Kristi etterfølgelse. Luther mener øyensynlig at mennesket er så fundamentalt syndig at bare det å forsøke å leve hellig egentlig kun fører til hovmod og selviskhet og bør ses på med en viss mistenksomhet. Han ville som kjent for øvrig ta ut Jakobsbrevet fra NT fordi dette nettopp påpeker sammenhengen mellom tro og det å strekke seg mot gode og sanne handlinger. Mennesket kan i følge Luther egentlig absolutt intet godt gjøre, men er kun overlatt til nåden alene. Konsekvensen er klar: Flere setter mindre fokus på å etterleve evangeliets fordringer om å strekke seg mot det gode og sanne:

Å peke på menneskets frihet, ansvar og valg og at det evner å handle godt qua av en Guds skapning blir nærmest sett på som den trellbundne vei til frelse og nesten mistenkeliggjort i visse lutherske kretser.  Hver gang noen hever røsten for å snakke om handlingsmessig konsekvens er det minst én som reiser seg og sier høyt: "Men takk Gud for at vi er frelst ved nåden alene!", og slik dør fordringen, ingen vil bli kalt lovisk, og alle kan puste lettet ut igjen. Resultatet er nesten overveldende: Få våger å bryte med denne selvfølgeligheten, -  og passiviteten, vanetenkningen...  og en viss hverdagssløvhet får igjen overtaket. Noen oppgir m.a.o. å gjøre noe for å etterleve det Jesus kaller til - det nytter jo ikke og det er en farlig vranglære: Veien til omvendelse og hellig liv går visst slik kun via sin passive tilslutning. Og for sikkerhets skyld er det flere som forkynner at du heller selvsagt ikke behøver å tro og at alle uansett kommer til himmelen. Andre utenfor kirken kjenner seg ikke igjen i dette pessimistiske lutherske menneskebilde; de både erfarer fra andre og seg selv at mennesket faktisk KAN handle godt og uegennyttig. Disse ser derfor ingen grunn til å komme til en kirke som frakjenner dem dette. Og de har rselvsagt helt ett: Ethvert menneske er skapt av Gud og evner derfor å skille mellom godt opg ondt.

Og likegyldigheten lurer straks for flere i DnK bak neste sving. For, hvorfor skal man egentlig aktivisere seg i den gode retningen og forsøke å etterleve den gode fordring når alt likevel er dømt som nye utgaver av gammel loviskhet og ikke erkjent egoisme per se?  Og dermed blir dette også nærmest en bred vei til å mislykkes rent trosmessig paradoksalt nok, man blir jo bare på nytt  "bundet til loven"? Selvforakten og de troendes kristne Jantelov blir neste trinn.

Det katolske menneskebilde er mer optimistisk. Man blir selvsagt ikke frelst av gjerninger alene i det hele tatt; der deler kirkene syn: Mennesket er på en viss måte skadet av syndefallet, og det kan ganske riktig aldri frelse seg selv og alene på den ene aller andre måte. Bortsett da fra dette ene å ville si "ja takk" til den nådesgaven man får; genuin kjærlighet er faktisk aldri annekterende eller intervenerende. Hadde den vært dét, så ville det heller ikke være noen genuin kjærlighet. Guds sentrale gave til mennesket innebærer nemlig også muligheten til så si "nei takk".

Men altså slik vi katolikker ser det: Man blir frelst TIL de gode gjerninger; ikke AV dem. De gode gjerningene er m.a.o. fruktene; ikke røttene (eller springbrettet). Gud vil nemlig ha aktive og positive medarbeidere på sin fortsatte skapelse. Augustin: "Gud har skapt deg uten deg; men Han kan ikke frelse deg uten deg".  Gud foredler alt, men avgjør ikke om mennesket fritt velger å bli en troende eller ikke. Uten Guds nåde kan ingen bli frelst, men Han ønsker som nevnt aktive medarbeidere.  Gud setter sin skapning så høyt at Han forventer at jeg stadig utvikles og modnes i troen i retning mot et stadig tettere kjærlighetsforhold til Ham, dvs treenigeheten. Og dette medfører samtidig med matematisk konsekvens at jeg også får et mer ansvarsfullt og sant forhold til min neste og meg selv. Dette er ubetinget positivt og får mennesket til å rette ryggen og reise seg stolt; fordi det er et medmenneske i det store fellesskapet -  man tror på seg selv fordi Gud tror på en. Da er man ikke avhengig av andres bekreftelser og bejaelser.  Man er verken verre eller bedre enn noen av de andre i felleskapet: Men underveis...  - i sammen.

En og annen gang kommer prester fra DnK eller andre menigheter tilbake til moderkirken. Sist ute av de kjente er for mange kanskje overraskende nok, den svenske pinsepastoren Ulf Ekman. Se f.eks.  Vårt Land.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt