Politisk korrekte traumer?

Slik fungerer også traume terapi, slik fungerer kognitiv terapi. Få det ut, få det assosiert med  aksept  å snakke åpent om. Få støtte for  de opplevde traumer.  Slik at  minner om det traumatiske skal byttes ut med minner om redusert skam og  skyld.

Dette er etter læreboken når det gjelder  traumatiske opplevelser for barn og voksne. Omkvedet er: Dette må ikke tabufiseres, dette må det snakkes om, dette må snakkes i hjel!

De fleste beskrivelser der media den senere tid  sammen med  en rekke profilerte personer står frem handler om det samme. Å snakke om  traumet  er vegen ut av traumet. Og det handler som oftest om  kvinner som utsettes for vold og overgrep.

Men så er det en rekke traumer det er tabu å snakke om!

Det handler om barn som traumatiseres  av  det systemet  som skulle hjelpe dem ut av påståtte traumer, nemlig barnevernet. De fleste oppegående har for lengst registrert   alle de tragiske beskrivelser  der  barna mishandles av barnevernet. Grov omsorgsvikt, overgrep, dødsfall, drap, vold, hundrevis av selvmord. Barn som kommer ut og som er ødelagte og traumatiserte for livstid. Jeg hører ingen sier "Dette må vi snakke ihjel"!

Barnefordleingsaker der  den ene forelder, oftest mor, saboterer barnets kontakt med de andre forelder, der barn utvikler foreldrefiendtlighetsadferd, i et forsøk på å overleve i en destruktiv hverdag. Der barn tvinges til å ta avstand fra samværsforelderen, der barnet læres opp til å hate  den andre forelder. Jeg hører ingen sier "Dette må vi snakke ihjel"!

Kvinner som utsetter barn for vold og omsorgsvikt. I Alvdalsaken mente barnevernet moren var  en god mor! Er det mulig å være så kunnskapsløs? Psykolog Willick mente moren var helt grei, til tingretten sparket henne.  Norske undersøkelser lik internasjonale, viser mødre utsetter barn for mer vold enn noen andre. Jeg hører ingen sier "Dette må vi snakke ihjel"!

Barn, kvinner og menn utsatt for  psykopater og narsissister ødelegges ofte for livet.  De mister seg selv i relasjon til slike emosjonelle predatorer. Men å snakke om  slike saker,  rammes umiddelbart av et "stakkars psykopaten" - syndrom, det er synd på dem må vite, du må ikke  stigmatisere dem må vite! Jeg hører ingen sier "Dette må vi snakke ihjel"!

Det man hører i slike saker er ofte usakelige argumenter, ad hominem argumenastjon. Har du kunskap om dette da? Hvis det hadde vært så ille så hadde vel  psykologer og psykiatere  ropt varsku for lenge siden eller? Konformitet og autoritetstro slår inn for fullt.  Har vi ikke noe lært etter de sakkyndieg Huseby/Sørheim i Breivksaken? Bjugnsaken? Rødsethsaken? Kvamsaken? og alle de andre justismord mot uskyldige, barn som voksne?

Desverre er det et faktum av mange fagpersoner har minimal utdannelse i denne typern konflikter og problematikk. Det de vet har de fått fra ofrene til slike forstyrrede mennesker.  En psykiaterkongress høsten 2013 med temaet "antisosial personlighetsforstyrrelse" oppsummerte det egentlig slik: "Vi har ikke noen terapi eller metode som funegerer for slike"! Uansett hva vi gjør blir de ikke særlig bedre, tvertimot, de blir ofte værre av terapi. Med andre ord,  man har ingen dypere forståelse for  slike forstyrrelser.

Allikevel nøler de fleste blant  sakkyndige, barnevern og domstoler med å kalle en spade for en spade. I steden  ender  ofre for slike overgrep og traumer opp med et nytt overgrep et nytt traume, ofrene blir ikke trodd. Ingen har nemlig sett det de beskriver, og da kan det vel ikke være sant.. eller?

Hva om samfunet hadde sagt til Libe Rieber-Mohn: Ikke overdriv, ta seg sammen, du hadde sikkert ansvar du også!

Det er noe med  de mest kompliserte konflikter som gjør at  domstoler, backet opp av kunnskapsløse sakkyndige og barnevern,  svært ofte ender opp på  den forstyrredes side, slik at barn havner hos den verst tenkelige forelder og jo mer den normale forelder  frustreres over å se barnet ødelegges, jo mer stenger dette systemet den normale forelder ute fra kontakt med barnet. Psykolog Lars Rønbeck innførte "Konflikt og forsonings" - modellen i norske rettsaker. Den fungerer i lavkonfliktsaker der man egentlig ikke trenger psykologisk spisskompetanse. I de mest kompliserte konflikter der man virkelig trenger fagkunskap, svikter modellen fundamentalt.

Dens svik mot de traumatiserte ligger i overfokus på å redusere konflikten, og den gjennomgående  metode for det, er å fjerne den frustrerte av foreldrene, oftest far, fra kontakt med  den andre forelder og barnet. I all konfliktløsning handler det ellser om å finne   hva konflikten bygger på, hvem som driver konflikten.  I steden for dette, tror man at barnas konflikt reduseres bare den ene forelder fjernes!  De kunne ikke tatt mere feil. Ofte ender det med at barnet mister kontakt med den mest normale av foreldrene og ødelegges av bostedsforelderen.

Virkeligheten i disse mest kompliserte konflikter, blir snudd på hodet. Psykologiske prosesser som projektiv identifikasjon gjør at tilskuere, fagfolk inkludert,  manipuleres til å tro den forstyrredes versjon av virkeligheten. 

For alle de barn, kvinner og menn som utsettes for disse ufattlige traumer, skjer en retraumatisering når de ber om hjelp.  Kunnskap om denne typen traumer og problematikk, finnes, men ikke der den skulle vært, nemlig på grunplanet i førstelinjetjenesten.

Det er på høy tid å snakke ihjel  de mest traumatiserende overgrep, de som begås av det systemet som skulle  forhindre og hjelpe mot traumer.

Det er ikke bare de politisk korrekte traumer, traumer mot kvinner, som bør snakkes ihjel.